Mitt liv som sjef

— Noe du har på hjertet, noe du har klødd etter å få sagt, noe du sitter inne med?

— Nei. Egentlig ikke.

Universitetsdirektøren i Bergen, Kjell Bernstrøm, setter seg til rette i kontorstolen bak det omfangsrike skrivebordet, lurer på om vi vil ha kaffe, og like etterpå er sekretæren på plass med to kopper. Skrivebordet er ryddig, to stiftemaskiner, en Kvikk-lunsj med tre biter igjen og to figurer, eller egentlig tre, plassert ute mot sørøst, tett på de to gjestestolene på den andre siden, den ene en robot i plast, den andre Don Quijote og hans ridder Sancho Panza smidd i tinn. De siste får vi heller komme tilbake til.

Først skal vi innom Norges bank, Georg Johannesens leilighet, bybanen, Kåre Rommetveit, blodslit på bergensbanen, omstrukturering av IT-avdelingen, Florø, speideren og sosialisme. Det kan høres mye ut, nesten uoverkommelig, men et av Bernstrøms kjennemerker er gjennomføringskraft.

Når 2020 har rent ut i sanden, er han pensjonist. En 40 år lang lederkarriere er over, 24 av dem tilbrakt på ulike poster på universitetet – de siste 6 som universitetsdirektør.

— Du kan vel lette litt på sløret nå, nå som du ikke lenger har noe å tape, eller kanskje har du det?

— Neei … Eller. Kanskje Tore (assisterende direktør Tungodden, red.anm.) har nevnt det?

— ?

— Jeg har en hemmelig skuff.

Bernstrøm super forsiktig av den varme kaffen og gir seg til å vente på reaksjonen.

Veksten

Han var egentlig banksjef, da han møtte Kåre Rommetveit på en butikk.

Rommetveit var på den tiden bare syv år inn i sin 17 år lange tid som universitetsdirektør, som til slutt endte med et brak. Jobben som personal- og økonomidirektør var forresten ledig, kom det frem der mellom butikkhyllene.

— Da jeg begynte i syv og nitti var økonomien ganske skadelidende på mange områder. Det var sparekampanjer, det var liksom å si opp avisabonnementer, begrense telefonbruk, på det nivået. Sånn er det ikke i dag. Den tiden jeg har vært her har det vært realvekst i budsjettene hele veien. Det har vært vekst hele veien, med unntak av hvileskjæret til han der Djupedal (Øystein Djupedal, kunnskapsminister for SV, 2005-2007, red.anm.).

— Vil det fortsette sånn?

— Nei, ingenting tyder på det. Det hviler i stor grad på to ting – på økonomien i Norge og på utviklingen av ungdomskullene. Ting tyder på at begge deler går ned. I en periode ble vi reddet av innvandring. Fremover vil kullene gå ned, og Norge kan ikke fortsette med bruken av oljepenger i uendelighet. Og så er det det andre aspektet … Da jeg begynte, var det fire universitet i Norge. Nå …

Bernstrøm har kommet ut av tellingen. Elleve? Tolv?

— Og vi kan fort risikere at det kommer enda et par til.

— Så nå blir det mer kamp om pengene?

— Ja. Sammenligner du for eksempel UiB og Høgskulen på Vestlandet, som ønsker å bli universitet, har vi et budsjett på drøyt fem milliarder, de på drøyt to. De har like mange studenter. Men det er ikke samme type institusjon, vi er mye mer forskningstunge.

Tidene har endret seg dramatisk, konstaterer universitetsdirektøren. Vi står, akkurat når Bernstrøm tar bybanen hjem til rekkehuset på Nesttun for godt, ved et veiskille, økonomisk og teknologisk.

— Digitaliseringen ryster sektoren i grunnvollene. Jeg tror vi vil se veldig store endringer frem mot 2030.

Jyplingene

Etter fusjonsbølgen, der blant annet NTNU strakte den trønderske støvsugeren sin helt ned til Ålesund og Gjøvik, ble spørsmålet om «oppkjøp» også et tema på UiB.

— Vi har hatt denne diskusjonen i flere omganger. Det var tre som pekte seg ut i tråd med vår profil. Men NHH var ikke interessert, og det var vel ikke Høgskulen i Volda heller. Når det gjelder Høgskolen i Bergen (nå del av Høgskulen på Vestlandet, red.anm.), var den mer komplementær, de er ikke i direkte konkurranse med oss.

— Fremover får vi altså en mer konkurransepreget sektor med mindre penger å fordele?

— Ja, det tror jeg. Agder og OsloMet er på full fart opp. Vi ser hvordan Universitetet i Stavanger prøver å bygge seg opp som breddeuniversitet, med legeutdanning. De er en mye større trussel for oss enn HVL.

— Så nå handler det om posisjonere seg i en ny verden?

— Ja, det blir ekstremt viktig. Å kunne se noen år frem i tiden.

Bernstrøm tar en slurk av kaffen, litt større denne gangen.

— Vi er for så vidt i gang. Etableringen av Vestlandslegen er jo et strategisk grep for å demme opp for Stavanger. Men kvalitet er viktigst. Det viktigste konkurransefortrinnet et universitet kan ha, er kvalitet. Kvalitet trumfer alt.

— Er det egentlig litt irriterende med sånne jypling-universitet?

— Det største problemet er om alle skal bli det samme. Du har ikke behov for ti breddeuniversitet i Norge.

— Er det gått for langt allerede?

— Ja.

Avkoloniseringen

Handelshøyskolen var uaktuelt.

— Jeg var politisk interessert. Da søkte man seg liksom ikke dit. Universitetet ble et naturlig valg for meg. Dette var den radikale tiden, da.

Unge Bernstrøm var radikal, sosialist og engasjerte seg mot kolonialisme, imperialisme og kapitalmakt. Han ble revet med i gymnastiden, i protestene mot Vietnam-krigen og etter hvert kampen mot norsk EF-medlemskap. Han havnet i sentralstyret for Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til dagens SV, der den senere kjente NRK-journalisten Erling Borgen var leder. Det var rett etter splittelsen i 1969, der ungdomsorganisasjonen Sosialistisk ungdomsforbund (SUF) marsjerte ut, og senere ble utgangspunktet for AKP (marxist-leninistene).

Men marxist-leninist ble Bernstrøm ikke. Da AKP (m-l) ble stiftet i 1973, stiftet Bernstrøm heller familie.

Mens glødende, unge kommunister festet grepet om studentmassen under Mao og Stalins faner i løpet av det mer eller mindre legendariske tiåret, festet Bernstrøm seg ved sosialøkonomisk teori, administrasjon og organisasjon.

Når universitetsdirektøren skal skildre den intense ungdomstiden preget av flammende politisk strid og engasjement, velger han å nevne at det ble tatt tog til møtene i Oslo. Han liker at ting går på skinner.

— Jeg ble godt kjent med Georg Johannesen. På møter i Oslo fikk vi bo i leiligheten hans, han bodde i Oslo på den tiden, sier han.

Bergenseren Georg Johannesen, senere professor i retorikk ved UiB, var på den tiden en markant politisk forfatter og samfunnsdebattant, og medlem i SF.

— Hvordan opplevde du han?

— Han var en fascinerende person.

— Hvordan da?

— Han var karismatisk.

— Hvordan så leiligheten hans ut?

— Det var mye bøker og aviser.

Bernstrøm holder tre fingre i kaffikoppen, venter på neste spørsmål.

Bestefaren var politisk aktiv, men var ingen stor påvirkningskilde, han kommer ikke fra et politisk hjem.

Men så er det rallarblodet, da. Universitetsdirektøren nevner det i en bisetning.

Rallaren

Carl Anders Olsson Bernstrøm reiste fra Göteborg-traktene i Sverige på slutten av 1800-tallet og la skinner vestover, helt til han endte i Bergen. Ifølge kildene ble han etter hvert en ledende skikkelse i Bergens arbeiderbevegelse, skarp, konfronterende og klassebevisst. Vi lukkes ud og sendes hen At bruges som et Redskab i Kapitalens Haand, heter det i Vossebanevise som han fikk publisert i 1881.

— Morssiden er fra Osterøy og Austevoll, presiserer Bernstrøm.

— Og selv er du bergenser?

— Født og oppvokst. Utenom to år som banksjef i Florø har jeg vært i Bergen hele livet.

— Betyr det mye for deg å være bergenser?

— Ja, egentlig.

— Hvordan?

— Bergenskulturen har jo alltid vært attraktiv. Det er en fantastisk by. Man må jo leve med at det regner litt.

Bergenseren Bernstrøm er ikke så typisk at han har noe imot Oslo, sier han i alle fall.

— Aldri hatt det.

— Er det ikke litt irriterende med Oslo, da, der lønningene er høyere, stillingene flere, kontormøblene liksom flottere …?

— Nei, dette tror jeg er en myte. Du vil ikke finne et sånt kontor i departementet, sier Bernstrøm, gjør et lite nikk ut i rommet.

Medregnet studieårene, har han tilbragt cirka 30 år av sitt liv på Nygårdshøyden, de sentrale deler av Universitetet i Bergen. Han slapp å flytte til Oslo, for akkurat da han begynte, i 1970, ble Det samfunnsvitenskapelige fakultet grunnlagt med de fagene han trengte.

Verneplikten avtjente han også på UiB, som assistent for professor Stein Ugelvik Larsen. Sammen gikk de gjennom og digitaliserte hele domsarkivet etter krigen, og Bernstrøm fikk jobben med å punche data på datidens hypermoderne harddisker, hullkortene.

— Det gikk menn med hvite frakker rundt på universitetets datasentral på den tiden, mimrer Bernstrøm, nesten nostalgisk, men tar seg raskt inn.

(U)vennene

Radikalismen ebbet ut med syttitallet. I 1979 tok han jobb som kontorsjef i Arbeidsformidlingen.

Deretter i 1986, ble han banksjef, først i Den norske creditbank, der han i to år var stasjonert i Florø. Der var det ikke alltid så lett å skille det personlige og profesjonelle, det ble små forhold, eliten bestod av tretti mennesker som han møtte hele tiden, forteller Bernstrøm.

Men hva med Bergen, møtes ikke eliten i selskap der også?

— Borgerskapsbyen er forsvunnet. Verden er ikke sånn i dag. Det er ikke et lukket brorskap som styrer byen, sier Bernstrøm.

Fra 1989 og frem til han møtte Kåre Rommetveit på butikken i 1997 var Bernstrøm regionsjef i Norges Bank.

Det låter litt som han går gjennom et regnskap, når Bernstrøm oppsummerer karrieren. Nøktern, men tydelig tilfreds når han kommer til bunnlinjen. Så er det som han finner et lite overraskelsesmoment i notene:

— Jeg har faktisk vært leder i 42 år. Jeg har faktisk aldri jobbet på golvet.

— Da har du vel fått noen uvenner?

— Ja, helt sikkert.

— Men du vet ikke om dem?

— Jo. Du kan ikke være 24 år i lederstillinger på universitetet uten å få uvenner. Det er prisen å betale. Men det går ikke inn på meg personlig.

— Ingen du vil fortelle om?

— Nei.

— Tøffeste utfordring?

Tenkepause.

Nei, det var ikke rabalderet rundt etableringen av UiBs eierskap i Khrono. Det førte blant annet til at Bernstrøm i et sarkastisk avisinnlegg ble utropt av en kjent redaktør og journalist i byen til universitetets Sancho Panza, den vesle våpendrageren til den patetiske helten Don Quijote, som i dette tilfellet var rektor Dag Rune Olsen. Nei, det er ikke ord som er problemet, det er bare en del av leken, ikke krenkelser, bare en form for paradoksale kjærlighetserklæringer som det trengs noen år i Bergen, muligens et helt liv, for å forstå.

Tinnfigurene har fått hedersplass på skrivebordet.

Det er ikke folkene han har måtte si opp. Det er ikke alle de skarpe personkonfliktene.

Kåre

Den kanskje mest berømte er den mellom tidligere rektor Sigmund Grønmo og universitetsdirektør Kåre Rommetveit. Etter 17 år som direktør måtte Rommetveit i 2006 gi seg etter en durabelig maktkamp med maktforskeren Grønmo.

Bernstrøm konstaterer, med tilløp til mimikk, at han hadde sine utfordringer i denne perioden, han var tross alt personalsjef.

— Det var et halvt års unntakstilstand. Men jeg har fortsatt et godt forhold til begge. Jeg inviterte Kåre til avslutningsmiddag for et par måneder siden. Og hadde Sigmund til bords på en Holberg-middag.

— Men du inviterer de ikke til samme middag?

— Nei.

Nei, skal Bernstrøm peke på utfordringer, er det litt større ting han vil ha frem, mer strukturelle.

— Da vi sentraliserte IT. Det var en krevende prosess, vi tok 45 årsverk fra fakultetene og flyttet inn i en helt ny IT-avdeling. Da vet du at du får massiv motstand.

— Hva er trikset?

— På et universitet er det å bruke tid.

— På hva?

— På å bevege seg skritt for skritt. Tålmodighet. Vi fikk det til, men det tok to år.

Makten

Universitetet i Bergen er kjent for sine mektige universitetsdirektører, særlig representert ved Kåre Rommetveit, som altså fikk 17 år. Før han holdt Magne Lerheim i roret med fast grep fra 1977 til 1990. I syv år styrte Kari Tove Elvbakken, til hun gikk av i 2014, da Bernstrøm tok steget opp.

— Representerer du et brudd eller en kontinuitet med de mektige direktørene?

— Et brudd. Med Lerheim og Rommetveit var universitetet direktørstyrt. Man hadde ikke den sterke rektorrollen som vi har i dag. Begge var på en måte entreprenører i en oppbyggingsfase. Men Sigmund Grønmo gikk jo til valg på å ta rektormakten tilbake. Dette har Dag Rune Olsen videreført.

— Er det positivt?

— Ja, jeg tror dette vil forsterke seg fremover. Det er ikke mange universitet igjen som har valgt rektor.

— Enkelte mener det klassiske universitetet er under press fra en byråkratisk styringselite som fjerner seg fra universitetsdemokratiske ideal, hva tenker du?

— Jeg tror dette vil finne sin form etter hvert.

— Har du en favorittrektor?

— Jeg har jobbet med fire. De har vært veldig forskjellige, men jeg har samarbeidet godt med alle, i ulike roller.

— Hva var det som fikk deg til å tenke på deg selv som en ledertype?

— Tja, jeg gikk alle trinnene i speiderbevegelsen, da. Helt opp fra ulvunge til rover. Der var det jo ledertrening. Jeg fikk mye ledertrening i den radikale bevegelsen også. Man blir vant til å snakke i forsamlinger, koordinere og ta initiativ. Det har gått fascinerende sømløst.

— Det var kanskje ikke banksjef du så for deg i din radikale ungdom?

— He-he, nei, det kan du si.

Hemmeligheten

Vi må gi oss. En fyr fra den for lengst fusjonerte IT-avdelingen skal komme for å ordne noe med tofaktor-pålogging.

— Du den hemmelige skuffen …

— Nei, den får du ikke se.

Den hemmelige skuffen, også kalt skuff 3, er et begrep på Museplassen der universitetsledelsen holder til. I den ligger de gode historiene, de som ikke er eller vurderes å kunne være, offentlige. «Kanskje Kjell bør skrive en roman innenfor virkelighetslitteraturen en gang», skriver assisterende universitetsdirektør Tore Tungodden i et svar til Khronos fåfengte forsøk på å få han til å røpe noe.

Det kommer ikke noen «Min universitetskamp»med det første.

Planen for Bernstrøms pensjonisttilværelse er foreløpig å ekspandere noen faste poster på budsjettet. Vinturene med gode venner. Storbyturene til kontinentet. Syden. Det faste oppholdene han og konen har på Gran Canaria. Det er bare å håpe at denne koronaen gir seg snart.

Et abstrakt maleri er hengt på veggen ved møtebordet, som et kontrasterende moment.

— Hender det noen gang at du sprekker?

— Jeg kan bli sint, men ikke ofte.

— Hva skjer da?

— Da gjelder det å telle til ti.

— Har det hendt at du ikke har kommet til ti?

— Nei.

Epilog

Kort tid etter Khrono forlot Museplassen fikk Bernstrøm en kladeis i fanget.

Først nyheten om at rektor Olsen har fått jobb som rektor ved UiT Norges arktiske universitet. Deretter avsløringen i Bergens Tidende om at Olsens arbeid for å skaffe penger til tidligere NHO-topp Tom Knudsens selskap, som senere skulle selges tilbake til universitetet. Bare timer før Bernstrøm skulle ta ut litt oppspart ferie, ble det mer overtid, ekstraordinært styremøte, pressoppslag. Denne gangen var spørsmålet ikke om styret skulle kaste direktøren, som i Rommetveits tilfelle, denne gangen var det rektor som satt i katapulten. 23.desember var det enda et ekstraordinært styremøte, der ble det vedtatt ekstern gransking av hele Knudsen/Olsen-saken.

Vi tar en telefon.

— Ja, jeg er på kontoret i dag, faktisk, sier Bernstrøm, lar det henge i luften som et slags oppsummerende understatement, et hint, eller kanskje ikke, kanskje bare en saksopplysning.

— Men hvordan er det å få dette i fanget, akkurat nå?

— Det er klart, det er litt krevende, innrømmer Bernstrøm. — Det er sånn livet er.