Minoritetskvoten til OsloMet er institusjonell utestenging av minoriteter

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Tydeligvis er ikke jeg en verdig minoritet, ifølge OsloMets opptakskrav.

Denne høsten vurderte jeg å starte på OsloMet sin journalistutdanning. Dette fordi jeg liker å skrive og opplyse lesere om tullet institusjonene bedriver.

Lite visste jeg at opptaket til journalistikkutdanningen ville være kritikkverdig i seg selv!

OsloMet har en minoritetskvote på journalistutdanningen: Et fåtall plasser ment for mennesker av minoritetsbakgrunn.

Her må man enten dokumentere at man er fra Afrika, Asia (inkludert Tyrkia) eller Latin-Amerika. 

Hvordan skal man dokumentere dette? Enten må du ha kopi av passet ditt hvis du er født i en av de ovenfor nevnte kontinentene, eller passet fra begge foreldrene dine, dersom du — men ikke de — er født i Europa og Nord-Amerika.

Dette virker ikke gjennomtenkt.

Debatt ● Jack Chen

Allerede to uker før studiestart møter jeg et politisk akademia

Det første spørsmålet for en egosentrisk 20-åring som meg er selvfølgelig: Hva gjør man med folk som meg?

Mor fra Sierra Leone i Vest-Afrika, og far som er født i Moskva (med japansk mor) og videre adoptert til Kina. En skikkelig god og blanda bakgrunn.

Men jeg stryker på kravene til minoritetskvoten. Deler av Russland er vel i Europa? Jeg kan i så fall stå i samhold med samene, inuittene og indianerne i USA som også stryker på kravene.

Antirasisme skal vel handle om å hente opp de som faller gjennom samfunnets systemer. Å inkludere og aktivisere dem med etnisiteter som nødvendigvis ikke har det like enkelt som majoriteten.

Men dette tilsynelatende antirasistiske tiltaket bidrar nettopp til å ekskludere og demotivere minoriteter.

Jeg blir igjen påminnet om at jeg faller mellom to stoler: For avvikende i hudfarge for å ligne på mine foreldres etnisiteter, men også for avvikende for å bli ansett som en kvoteverdig minoritet. Fordi rasisme og utenforskap har jeg erfart, til tross for min halv-hvite bakgrunn. 

På likt vis med de mest rasistiske systemene gjennom historien, bør man også i kvoteringssystemet være av renslighet i sin etnisitet for å kunne tildeles goder.

Men la oss ikke gi helt opp på minoritetskvoten. Den kan faktisk vise oss en viktig nyanse.

Fordi jeg håper at hvite mennesker født utenfor Europa og Nord-Amerika benytter seg av minoritetskvoter som denne.

Ikke bare viser minoritetskvoten at hvite mennesker også kan være minoritet — avhengig av kontinent — men det viser også at hvite mennesker kan bli såpass grovt diskriminert at selv kvotering for disse kan være berettiget.

Og dette leder til en siste konklusjon:

Med unntak av personlighetsforskningen fra psykologien, er det vanskelig å kategorisere mennesker på en måte som ikke baserer seg på fordommer og ideologi og videre er rasistisk, sexistisk eller et annet -isk.

En vurderingsform basert på intelligens og pliktopfyllenhet vil gi oss de største sjansene til å få de beste kandidatene. Det nærmeste vi har hittil er karaktersystemet og kvoter for erfarne (men uutdannede) journalister.

I utgangspunktet kan OsloMet påstå at det er en detaljfeil som har skjedd i ordningen om minoritetskvote. Men dette forkaster fortsatt ikke hovedpoenget: Ingen vurderingsform basert på identitet vil noen gang være rettferdig og fordomsfri. 

Forkast minoritetskvoten, og la alle være likestilt i konkurransen om plassene på journalistikkutdanningen.