Debatt anne-kari torgalsbøen

Minister på ville veier

Å akkreditere flere studiesteder som kan utdanne psykologer vil i verste fall føre til en svekkelse og fragmentering av vår gode psykologutdanning, og den tillit psykologer som faggruppe har i befolkningen.

Henrik Asheim er på ville veier når han vil la andre enn de fire eldste universitetene utdanne psykologer, skriver professor Anne-Kari Torgalsbøen i dette innlegget.
Henrik Asheim er på ville veier når han vil la andre enn de fire eldste universitetene utdanne psykologer, skriver professor Anne-Kari Torgalsbøen i dette innlegget.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er snart valg og minister for forskning og høyere utdanning, Henrik Asheim vil sikre stemmer i distriktene ved å endre gradsforskriften slik at det kan bli mulig for flere studiesteder å utdanne psykologer. Universitetet i Agder har allerede meldt sin interesse for å få et prestisjestudium som psykologi til sin landsdel. De ser for seg å utdanne «samfunnspsykologer».

Ministeren har tilsynelatende et godt kort på hånden, han kan nemlig vise til at flere kommuner strever med å rekruttere psykologer. Psykisk helse og distriktspolitikk er en kraftfull kombinasjon i et valgår. Antakelig får han gehør hos distriktspolitikere når han i Aftenposten (19.mars) hevder at ved å endre gradsforskriften, oppheves det som mange angivelig har opplevd som en uheldig og lite konsekvent monopolsituasjon som tilgodeser et fåtall institusjoner og studiesteder.

Hvem er disse mange? Nye studiesteder i distriktene som gjerne vil ha attraktive profesjonsutdanninger fordi det er økonomisk lønnsomt?

Ifølge ministeren vil en psykologutdanning ved Universitetet i Agder bidra til nye ideer og styrking av fagmiljøene ved «monopoluniversitetene» UiO, UiB, NTNU og UiT. Her avdekkes en alvorlig kunnskapssvikt hos ministeren både om innholdet i en psykologutdanning, og om hva som allerede stilles av krav til våre fire «monopoluniversiteter» for å utdanne psykologer. Det er derfor på sin plass å informere både ministeren og distriktspolitikere som ivrer for endring av gradsforskriften om hva som skal til av ressurser for å utdanne kompetente psykologer.

Den norske psykologutdanningen er et integrert 6-årig løp basert på «scientist- practitioner»-modellen. Denne generalistmodellen består av veksling mellom - og integrering av - teori, ferdighetstrening og intern/ekstern praksis. Gjennom studiet erverver studentene seg bred kompetanse i både normalpsykologi og klinisk psykologi. Nettopp derfor kan de fra første arbeidsdag arbeide med alle aldersgrupper ut fra et forebyggingsperspektiv, samt utføre klinisk utredning og behandling. Både spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester nyter godt av at norske psykologer har slik bred kompetanse. Spesielt i distriktene, hvor oppgavene for kommunepsykologene er sammensatte og mangefasetterte, er det avgjørende at psykologen har solid ekspertise og ferdigheter innen både forebygging, veiledning, diagnostikk og behandling, og evne til fleksibelt å tilpasse seg de ulike nivåene i helsetjenesten. Vi utdanner altså ikke psykologer til spesialiserte områder i det norske helsevesen slik det legges opp til ved Universitetet i Agder, men generalister som senere spesialiserer seg i en spesialistutdanning.

For å utdanne psykologer etter generalistmodellen kreves et fagmiljø med høy ekspertise innen psykologisk forskning, teori og ferdighetstrening på spesialistnivå. Flere av disse fagfolkene må ha dobbeltkompetanse, dvs. klinisk spesialistkompetanse i tillegg til relevant doktorgrad. Det er relativt få fagpersoner i Norge med slik dobbelkompetanse, og to av våre universiteter, NTNU og UiT har allerede problemer med å rekruttere kvalifisert personell til stillingene de utlyser. I tillegg kan det ikke ansettes folk fra andre land utenfor de skandinaviske, da man også må beherske språket til klientene. Ved å spre psykologutdanningen utover flere fagmiljø, vil dette bli enda mer krevende for alle læresteder.

For å utdanne psykologer etter generalistmodellen kreves et fagmiljø med høy ekspertise innen psykologisk forskning, teori og ferdighetstrening på spesialistnivå.

Anne-Kari Torgalsbøen

Det er avgjørende at vi får på plass en konsekvensevaluering for psykologutdanningene, i likhet med det som skal igangsettes for de medisinske utdanningene. Disse utdanningene har store fellestrekk ved at det kreves solide fagmiljøer, samt betydelig innslag av praksis og samarbeid med helseforetakene (de fremtidige arbeidsgiverne?) om praksisplasser. På samme måte som den medisinske utdanningen har også den psykologiske utdanningen behov for store og «kompliserte» bygningsmasser som skal huse laboratorier, tungt laboratorieutstyr og spesialtilpassede terapirom.

(les videre under AnnonseN)

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktig debatt og nyheter.Last ned til iPhone - Last ned til Android-

Jeg deler ministerens engasjement for å øke opptaket til profesjonsutdanningen i psykologi, men jeg er uenig i hans forslag til løsning. Ved å akkreditere flere studiesteder som kan utdanne psykologer, kan det innebære at det vil bli bevilget mindre midler til de eksisterende profesjonsstudiene. Dette vil i verste fall føre til en svekkelse og fragmentering av vår gode psykologutdanning, og den tillit psykologer som faggruppe har i befolkningen.

En påvist psykologmangel i distriktene kan avhjelpes på andre måter enn å sette denne solide utdanningen på spill. Det ville være en bedre løsning om universitetene oppjusterte sitt samfunnsmandat ved å allokere sine ressurser til å utdanne flere psykologer. Universitetene må derfor raskt endre sin utdanningsstrategi for å unngå at det opprettes «light»-utdanninger utenom de etablerte kunnskapstunge institusjonene.

Vi kan ikke risikere at de faglige kravene til en psykologutdanning settes på spill fordi det er valgår og noen distriktspolitikere har drevet intensiv lobbyarbeide og lagt press på nåværende kunnskapsminister.

Anne-Kari Torgalsbøen

Siden psykologutdanningen er offentlig finansiert, bør det muligens gis sterkere føringer fra myndighetene om hvor psykologene skal arbeide. Alle kan ikke arbeide i Oslo. Det bør også etableres flere praksisplasser for våre profesjonsstudenter i distriktene. En ønsket bieffekt av dette vil være at nyutdannede psykologer kan dekke distriktenes behov ved å finne arbeidsplasser der. Vi vet fra våre studenter at mange får jobb på det stedet der de tidligere har hatt praksis.

Det er våre fire eldste universiteter som i mange år har bidratt med psykologisk kompetanse på høyt nivå til vårt langstrakte land. Nå blir de retorisk omtalt som «monopoluniversiteter», som om det skulle være noe negativt å ha etablert nødvendig infrastruktur og kompetanse. Vi kan ikke risikere at de faglige kravene til en psykologutdanning settes på spill fordi det er valgår og noen distriktspolitikere har drevet intensiv lobbyarbeide og lagt press på nåværende kunnskapsminister.

Powered by Labrador CMS