Debatt ● asbjørn strandakken
Derfor må gradsforskriften oppheves
Å ha en monopolsituasjon, vil normalt gå ut over de som er avhengige av monopolisten, i dette tilfellet studentene, skriver Asbjørn Strandbakken.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det pågår en debatt om opphevelse av gradsforskriften som sikrer at de juridiske fakultetene ved universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø har enerett til å gi mastergrad i rettsvitenskap. Forslaget, som nå er til behandling i Stortinget, har møtt motstand fra disse lærestedene. Det er imidlertid gode grunner for å oppheve forskriften.
(les videre under AnnonseN)
Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
Å ha en monopolsituasjon, vil normalt gå ut over de som er avhengige av monopolisten, i dette tilfellet studentene. Uansett hvor dårlig tilbudet er, kan ikke studentene henvende seg til andre leverandører. Studietilbudet i dag er ikke direkte dårlig, men de juridiske fakultetenes tilknytting til universitetene i Bergen, Oslo og Tromsø, har over tid vist seg å være et ulykkelig ekteskap sett fra rettsvitenskapens side. Jussutdanningen ved de tre juridiske fakulteter er i dag klart underfinansiert, og studentene våre mottar for eksempel langt færre timer veiledning enn andre sammenlignbare utdanninger innenfor humaniora og samfunnsvitenskap. Spørsmålet er hvorfor det er blitt slik og fortsatt er slik.
I en tid da universitetsbudsjettene ekspanderte, slet de juridiske fakultetene med dårlig rekruttering. Det gjør de for så vidt også i dag. Men pengene som i sin tid ble tildelt universitetene ble naturlig nok gitt til de som hadde evne til å sette dem i arbeid. Når de juridiske fakultetene etter hvert ble i stand til å rekruttere bedre, var det imidlertid vanskelig å endre fordelingen av ressursene.
I 2007-2008 ble det nedsatt en arbeidsgruppe ved Universitetet i Bergen som konkluderte med at blant annet juss var kraftig underfinansiert – den såkalte Risakomiteen. Når juss i tillegg slet med små ressurser, skulle man tro at det nødvendige grunnlaget for en omfordeling var på plass. Slik fungerer imidlertid ikke universitetene – i hvert fall ikke Universitetet i Bergen. Pengene følger historiske linjer uavhengig av hvilke oppgaver det enkelte fakultetet står overfor.
Med 2000 studenter er det klart at fakultetet har behov for flere enn pluss minus 50 fast ansatt – noe som har vært situasjonen de siste 10 år. Ellers i samfunnet – helt fra barnehage til videregående skole – er forholdstallet mellom barn/elev en sentral indikator for kvalitet. På universitetsnivået er tilsynelatende forholdstallet mellom lærer og student ikke relevant – i hvert fall ikke på juss. Det er imidlertid ingen egenskaper ved jusstudiet som tilsier at forholdstallet mellom lærer og student er en irrelevant kvalitetsindikator.
Dekanene ved de tre etablerte lærestedene begrunner sin motstand mot reformen med at små ressurser spres enda tynnere utover. Jeg deler denne bekymringen.
Asbjørn Strandbakken, professor, Universitetet i Bergen
Strategisk kunne det vært hensiktsmessig å sikre at det kom en jurist inn i Universitetsstyret. Men det er nærmest en umulig oppgave. «Universitetsdemokratiet» fungerer slik at én stemme fra juss teller like mye som én stemme fra de øvrige fakultet – hver fast ansatt har én stemme. De omtrent 50 stemmene fra juss skal konkurrerende med andre fakultet som gjerne har 200-300 stemmer. Det sier seg selv at en jurist vanskelig kan få en plass i styret. Når de konkurrerende fakultetene i tillegg samordner hvem som stiller til valg med en gjensidig fredningsavtale, er det kanskje ikke så overraskende at jurister ikke er de som er mest motivert for å engasjere seg i «Universitetsdemokratiet».
Budsjettet vedtas uten at det opplyses i styrepapirene om blant annet hvilke oppgaver, antall studenter og ansatte det enkelte fakultet har. Men tar enkelt og greit utgangspunkt i fjorårets bevilgning og plusser på og trekker litt fra, avhengig av studiepoengsproduksjon eller antall publiseringspoeng. Jurister er opptatt av fair trial. Det er få elementer av dette i «Universitetsdemokratiet» og budsjettfordelingen.
Opphevelse av gradsforskriften vil medføre at man kan starte oppbyggingen av juristutdanningen med blanke ark. De nye universitetene må imidlertid ta inn over seg at det ikke er et billig masterstudium de gir seg i kast med. Dersom de begrenser seg til å ta opp det antall studenter som departementet bevilger plasser til, vil det umiddelbart stå flere penger bak hver student i Agder, Stavanger eller på Lillehammer eller andre steder som i dag tilbyr bacherlorutdanning, sammenlignet med det som er situasjonen ved de tre juridiske fakultetene. Kvalitet har ofte sammenheng med hvor mye ressurser det settes inn.
Jeg har i ulike sammenhenger tatt til orde for at dagens juristutdanning bør endres. Det er vanskelig å få dette til ved de tradisjonelle lærestedene hvor den enkelte fagperson tviholder på sine egne fag som «alle jurister må kunne». Resultatet blir at man kan en del i bredden, men mindre i dybden. De nye universitetene har her en unik mulighet ved at de ikke har en lang tradisjon og historie, men kan sette sammen utdanningen slik at bacherlorgraden omfatter emner som alle jurister bør kunne. Mastergraden kan bygge på egne spesialiteter og prioriteringer, som er bedre tilpasset et spesialisert arbeidsliv. Arbeidslivsrelevans er jo noe de gamle universitetene slett ikke vil høre noe om.
En mastergrad i rettsvitenskap fra ett av de nye universitetene vil bli en grad likeverdig med en mastergrad fra de etablerte lærestedene. Den som skal være jurist må ha kompetanse til å kunne bringe en sak gjennom rettssystemet. Det er imidlertid ikke en absolutt nødvendighet at alle som skal ha mastergrad i rettsvitenskap må ha strafferett og formuerett som er de fag som i dag er obligatorisk på masterdelen. Etter domstolsloven og straffeprosessloven er det bare krav om at man har mastergrad i rettsvitenskap. Noen minimumskrav til hva mastergraden skal inneholde og hva en jurist må kunne, har det merkelig nok ikke vært interesse for å diskutere og regulere.
Dekanene ved de tre etablerte lærestedene begrunner sin motstand mot reformen med at små ressurser spres enda tynnere utover. Jeg deler denne bekymringen. Da NOKUT evaluerte rettsvitenskapen i 2007-2008, skulle strengt tatt bare Universitetet i Oslo – under en viss tvil – hatt anledning til å utdanne jurister. Å legge ned Bergen og Tromsø var nok politisk vanskelig. Men de gamle universitetene grep ikke muligheten for å lage en langsiktig strategi for å bygge opp de rettsvitenskapelige fag, og da er det kanskje på tide å gi andre en sjanse?
Jeg tror samfunnet står overfor en unik mulighet til å bygge opp nye og gode studietilbud i rettsvitenskap knyttet til de nye universiteter. Med tilstrekkelige ressurser på plass, vil de kvalitetsmessig fort kunne passere de etablerte lærestedene. Som et passelig signal kan de tilby 30 timer veiledning på masteroppgaven. Universitetet i Bergen kan i dag tilby 11 timer.
Det er fornuftig at NOKUT må akkreditere de nye programmene. Jeg tror ikke det blir lett å oppfylle kravene - man kan jo ikke bare hente jurister fra andre land, så lenge man skal utdanne norske jurister. Men har man ambisjoner og mål, bør ikke gradsforskriften stå i veien. Og det vil kreve tålmodighet. Å bygge et fagmiljø er et maratonløp hvor i hvert fall ikke Bergen er i mål enda. Vinnerne vil imidlertid være studentene og samfunnet som kan få jurister som er mer spesialiserte og lettere kan tre inn i et allerede spesialisert juristarbeidsliv.
