Kvantitative resultater som antall, mengde, tidsbruk og pengebruk er lettest å måle og registrere, og føres opp i rapporteringer, skriver Noralv Veggeland. Arkivfoto: Dag Hellesund
Kvantitative resultater som antall, mengde, tidsbruk og pengebruk er lettest å måle og registrere, og føres opp i rapporteringer, skriver Noralv Veggeland. Arkivfoto: Dag Hellesund

Problemet er knyttet til det å måle kvalitet

Styring. Alt kan ikke måles. Vitenskapelig kvalitet rammes og dårlig forskning spres ved open access, skriver Noralv Veggeland.

Publisert   Sist oppdatert

Mål- og resultatstyring innebærer et demokratisk underskudd basert på mistillit til akademia og den frie forskningen. Tilsvarende representerer denne såkalte «open access»-publiseringen mistillit til vitenskapelig forskning med ansvar over til fagbokforetak. Det offentlige skal betale for publiseringen og stå for fagfellevurdering av en utgivelse. De private forlagene får inntekten av salg mens forfatterne får intet. Jo, de får publiseringspoeng til eget relevante formål, men bundet av universitetets regelverk for bruk.

Vår regjering er blindet av tro.
Noralv Veggeland
Professor, Innlandet

Dette rammer vitenskapelige ansatte og særlig unge forskere. Dette er New Public Management (NPM). Aktiviteten i den enkelte institusjon følges opp med full overvåking og telling av de mange fragmenterte oppnådde resultatene som samlet viser vei mot de oppsatte målene. Dette er et sentralisert styringsverktøy. Det gjøres med indikatorer som er tenkt å angi resultater som viser vei mot mål. Slik kan resultater analyseres objektivt om de faktisk har eller ikke har medført oppnåelse av myndighetenes mål og pengebruk for institusjonen. Dette høres vel og bra ut.

Problemet er dette. Kvantitative resultater som antall, mengde, tidsbruk og pengebruk er lettest å måle og registrere, og føres opp i rapporteringer. Problemet er knyttet til det å måle kvalitet. Det opprettes derfor kvantitative indikatorer som skal gi uttrykk for kvaliteter som arbeidsmiljø, trygghet, nærhet, læring og annet. Disse registrerte målbare resultatene blir så rapportert til overordnet myndighet hvor de blir vurdert, evaluert og sammenliknet med hva som er oppnådd i tilsvarende institusjoner. Men alt kan ikke måles. Vitenskapelig kvalitet rammes og dårlig forskning spres ved open access.

Med regjeringens omfattende målstyringspolitikk øker byråkratiet og det blir flere midlertidige ansatte i akademia som monomant er opptatt å skaffe seg ekstern finansierte prosjekter som også finansierer publisering og gir poeng.

Det legges altså opp til kontraktsfestede forskningsmål og krav for den enkelte institusjon i universitets- og høgskolesektoren. Disse mål og krav, som altså operasjonaliseres i form av indikatorer, skal fungere som bindende og delvis veiledende for de universitetsansatte lærerne. Videre må resultater i henhold til avtale og progresjon i læringen rapporteres inn til Kunnskapsdepartementet og et eksternt styre. Videre vil det oppstå konkurranse som skaper vinnere og tapere, noe som vårt konkurransesamfunn vil hevde er sunt. Mer effektivitet og mer kvalitet på utdanningen. Men hva med fri kreativitet og forskningsbasert undervisning? Den kan vanskelig måles og bare studentene i auditoriet og under faglig veiledning kan gi den virkelige feedback.

Vår regjering er ideologisk like så lite opptatt av mål- og resultatstyring i akademia som det den er av New Public Management (NPM) generelt i offentlig sektor. Den er blindet av tro. Modellen skal øke effektiviteten, produktiviteten og redusere presset på offentlige budsjetter, deriblant kunnskapsbudsjettet. Men er dette realiteter, eller bare tom retorikk? En interessant studie er denne:

Den er gjort i Storbritannia av professorene Christopher Hood og Ruth Dixon, begge fra University of Oxford. Meget interessant er deres rapport fra studien (april 2015) under tittelen «A Government that Worked Better and Cost Less? Evaluating Three Decades of Reform and Change in UK Central Government».

I Storbritannia har NPM-reform og bestiller–utførermodellen, målstyring, dominert i de tretti årene studien dekker. I dag sliter landet hardt med sin offentlige økonomi og et problematisk utdanningssystem.

Konklusjonene i rapporten forklarer dette med klare og entydige konklusjoner. NPM med sine styringsreformer har medført: 1) Betydelig høyere kostnader som belaster offentlige budsjetter som følge av gigantiske transaksjonskostnader og målstyring. 2) Mer klager fra institusjoner som produserer tjenestene og studenter flest som ikke får sin læring på en fri og tilfredsstillende måte. 3) Demokratisk underskudd. Økende mistillit mellom sentralforvaltningen og institusjoner rammer effektiviteten. Dette slår ut i mer spesifiserte avtaler fra myndighetenes side, mer regulering og målstyring. 4) Det har vokst fram et så omfattende og uoversiktlig kontroll- og reguleringsbyråkrati at det hemmer effektivitet og kreativitet.