Medisinutdanningen – gammeldags motor i ny bil

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Olaf Gjerløw Aasland

Lege, professor emeritus og tidligere instituttsjef ved Legeforskningsinstituttet

På begynnelsen av 1900-tallet lagde man en ny modell for doktorskolene i USA. Den innebar et skarpt skille mellom preklinisk og klinisk utdanning: Først måtte studentene lære, det vil si pugge, hvordan menneskekroppen ser ut og fungerer, så kunne de møte pasientene for å lære hvordan den ofte ikke fungerer som den skal. All legeutdanning måtte foregå på universiteter og universitetssykehus.

I løpet av de vel hundre årene som har gått, kan det se ut som om denne studiemodellen ikke lenger er bærekraftig. Mange mener at det er stadig større avstand mellom hva slags leger som utdannes og hva slags leger verden trenger, særlig for å redusere de enorme globale helseforskjellene.

les også

Norske leger er mer fornøyde med studier i Danmark enn Norge

Kritikken går på at læring av medisinske ferdigheter er for mye basert på sykehusmedisin, at eldre leger på grunn av tidsnød i økende grad overlater veiledning og undervisning til mindre erfarne kolleger, at studentene har liten anledning til å arbeide med pasienter over tid for å se hele sykdomsforløp, og ikke minst at helsetjenestens oppjagete tempo og kommersielle forankring truer fundamentale profesjonsverdier.

Vi synes altså å ha havnet i en situasjon der den optimale legeutdanningen fra begynnelsen av 1900-tallet ikke har maktet å endre seg i takt med medisinens teknologiske og strukturelle endringer, særlig når det gjelder kunnskapshåndtering. Vi kjører fremdeles pedagogisk T-Ford eller i alle fall med samme type motor.

En Lancet-kommisjon presenterte i 2010 flere forslag for å bedre det dårlige samsvaret mellom helsepersonellutdanningene og hva slags helsepersonell verden trenger. De skrev at profesjonsutdanningen ikke har fulgt med helsesystemenes utvikling, særlig på grunn av fragmenterte, utdaterte og statiske læreplaner som uteksaminerer dårlig forberedte kandidater.

Kommisjonen foreslo en tre-generasjoners evolusjonsmodell for det nødvendige reformarbeidet av profesjonsutdanningene, fra vitenskapsbasert (slik som i USA på begynnelsen av 1900-tallet) gjennom problembasert (lansert i Canada i 1960-årene) og til systembasert.

Hvert utdanningssted med sin læreplan befinner seg ett eller annet sted langs denne aksen, foreløpig mest i det vitenskapsbaserte eller det problembaserte stadiet. Bare noen få steder er man på vei over i systembaserte reformer.

Lancet-rapporten har ikke fått oppmerksomheten den fortjener. Det er kanskje ikke så overraskende, den er for radikal i sine forslag, blant annet om nye typer fagfolk og en kraftigere og tydeligere satsing i de fattige delene av verden. For å få til det må vi over i den tredje reformgenerasjonen, den systembaserte. Ifølge kommisjonen innebærer det å «snu pyramiden».

I stedet for å ta utgangspunkt i en studieplan med forhåndsbestemte elementer, må vi ta utgangspunkt i virkelighetens helsebehov og helsesystemer, altså ulikhet i helse, lokalt og globalt, og så definere den nødvendige reformkompetansen.

Etter den annen verdenskrig har mange nordmenn studert medisin i utlandet. De fleste studerer nå ved østeuropeiske universiteter, spesielt i Polen. Læreplanene ved disse universitetene hører hjemme i første reformgenerasjon med tydelig skille mellom preklinisk og klinisk del.

les også

Nå skal flere utdanne seg til leger blant fjord og fjell

Mangfoldet av legeutdanninger i Norge og utlandet gir oss et godt utgangspunkt for å se på i hvilken grad forskjellige studieplaner og universitetskulturer påvirker legenes holdninger, atferd og karrierevalg: Er det etter noen år som lege i Norge mulig å se hvor og hvordan en lege er utdannet?

Siden 1990-årene har Legeforskningsinstituttet (LEFO) fulgt et representativt utvalg av leger, som besvarer et spørreskjema hvert annet år. I løpet av 30 år er det publisert hundrevis av forskningsartikler om norske legers helse, atferd, arbeidsforhold og karrierevalg.

I alle relevante analyser blir legenes studiested testet som mulig prediktorvariabel, men det er svært sjelden vi finner noen effekt av denne. Det tyder på at legeidentiteten først og fremst formes etter studiet, når den ferske legen møter den norske virkeligheten med pasienter og gode (eller dårlige) mentorer og forbilder. Studietiden blir dermed mer et overgangsritual enn en læretid. Studiemodellen bidrar bare i liten grad til legenes yrkesvalg og identitet.

Sannsynligvis er altså den første tiden som ferdig lege mer formativ enn selve studietiden. Men det burde være mulig å utdanne flere leger som utfordres av lokale og globale ulikheter i helse. For å få til det må det nok større og mer radikale og systembaserte undervisningsreformer til enn de vi hittil har sett.

Teksten er basert på en artikkel som tidligere er publisert i tidsskriftet Michael.

Les også:

Humaniora for vår tids ut­fordringer

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside