Debatt rune dahl fitjar

Medisinutdanning avslått på feilaktig grunnlag

Regjeringens begrunnelse for å avslå medisinutdanning ved Universitetet i Stavanger strider mot beslutningsgrunnlaget, mener prorektor Rune Dahl Fitjar.

Kostnadene for den tiltenkte medisinutdanningen ved UiS er satt kunstig høyt i beslutningsgrunnlaget, men likevel lavere enn ved de gamle universitetene, ifølge Rune Dahl Fitjar.
Kostnadene for den tiltenkte medisinutdanningen ved UiS er satt kunstig høyt i beslutningsgrunnlaget, men likevel lavere enn ved de gamle universitetene, ifølge Rune Dahl Fitjar.

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Beslutningsgrunnlaget for medisinutdanning viser at Universitetet i Stavanger (UiS) sin modell har lavere driftskostnader og krever omtrent de samme investeringene som utvidelse av kapasiteten ved de gamle universitetene.

Da er det rart at regjeringen fremstiller det som at «nyetableringer krever omfattende investeringer og er ikke kostnadseffektivt for å øke utdanningskapasiteten» i sitt fremlegg til revidert nasjonalbudsjett.

I beslutningsgrunnlaget står noe bortimot det stikk motsatte, nemlig at

«små økninger [ved de gamle universitetene] vil uansett utløse behov for endringer i studiets oppbygning og betydelige investeringer i nye arealløsninger», ikke minst fordi det «er nødvendig å benytte desentrale modeller ved økt kapasitet, [som] gir økte kostnader».

Grunnlaget avslutter med en oppsummering av de økonomiske konsekvensene av å etablere studieplasser ved de ulike universitetene. Deler man de årlige kostnadene på antall studieplasser, viser departementets egen utregning at disse vil være noe lavere ved UiS enn ved alle de gamle universitetene.

Årlige kostnader for UiS og Helse Vest samlet er på 3,2 millioner kroner per studieplass, mot mellom 3,5 og 3,8 millioner for modellene som foreslås fra Universitetet i Oslo (UiO), Universitetet i Bergen (UiB) og NTNU, og 5,5 millioner for UiTs modell.

Utredningen viser også betydelige investeringskostnader uansett hvilken modell som velges. For UiS er disse beregnet til mellom 245 og 497 millioner kroner, mot 401 millioner kroner for UiBs modell og 627 millioner kroner for en av UiOs modeller.

Dersom arbeidsgruppen mener at UiS sine kostnadsoverslag var uklare, kunne dette enkelt vært oppklart om arbeidsgruppen hadde vært interessert i dialog med UiS.

Rune Dahl Fitjar, prorektor for innovasjon og samfunn ved Universitetet i Stavanger

Dette til tross for at arbeidsgruppen som har utredet dette, har lagt til betydelige ekstrakostnader på toppen av UiS sine beregninger, uten noen dialog med oss om dette. Det kom ingen bestilling i forkant på hvordan arbeidsgruppen ville kategorisere ulike kostnader ved medisinutdanning.

Vi valgte å dele våre årsverkskostnader inn i kostnader til vitenskapelige og administrative årsverk. Arbeidsgruppen opererer med en tredeling mellom vitenskapelige, administrative og tekniske årsverk. De har med utgangspunkt i dette lagt til et behov for 25 tekniske årsverk ved UiS som vi selv ikke har oppgitt.

Samtidig bemerker de at vi har oppgitt behov for flere vitenskapelige årsverk enn de gamle universitetene. Dette gir desto flere tekniske årsverk i tillegg, siden de har lagt til grunn en nøkkel på 0,5 tekniske årsverk per vitenskapelig årsverk. Her kunne det kanskje vært naturlig å kontakte UiS for å spørre hvordan vi har klassifisert tekniske årsverk i vår utredning, men det har arbeidsgruppen ikke gjort.

Når det gjelder behov for utstyr, har arbeidsgruppen lagt til et behov for vitenskapelig utstyr på 50.000 kroner per vitenskapelig ansatt. Heller ikke her har de vært i kontakt for å spørre om dette ligger inne i årsverkskostnaden i UiS sin utredning.

Arbeidsgruppen påpeker at årsverkskostnaden ved UiS er 500.000 kroner høyere enn ved UiO. Siden lønnsnivået er nokså likt på tvers av universitetene, er det nokså opplagt at ulikheter i kostnadene per årsverk reflekterer forskjeller i hva som inngår i beregningene.

I stedet har de lagt til kostnader hos UiS der vi har oppgitt lavere kostnader, mens de ikke har gjort tilsvarende der andre universiteter har oppgitt lavere kostnader – for eksempel når det gjelder kostnader per årsverk.

Når det gjelder investeringer, er disse i all hovedsak knyttet til et bygg som arbeidsgruppen mener vi vil ha behov for, siden medisinutdanningen vil huse 60 ansatte og 70 studieplasser. Det er jo positivt om regjeringen ønsker å investere i et nybygg knyttet til medisinutdanning ved UiS, men vår erfaring er at flere studieplasser ikke med nødvendighet medfører bevilgninger til nybygg.

Faktisk har ikke UiS fått noen nybygg bevilget over statsbudsjettet siden 2006, tross at vi har fått mer enn 900 flere årsverk og 5000 flere studenter siden den gang. Det nye helsevitenskapsbygget på sykehusområdet betaler vi over egen ramme.

Arbeidsgruppen mener det er «gitt at en student trenger 20 kvadratmeter». UiS har i dag arealer tilsvarende 11 kvadratmeter per student. Dersom departementet mener det er gitt at vi trenger 20 kvadratmeter per student, ser vi frem til omfattende byggeprosjekter ved UiS fremover.

Tilsvarende investeringer er ikke lagt inn for andre universiteter, tross at rapporten viser at de samme utfordringene gjelder for alle. For NTNU står det at «en utvidelse av antall studieplasser krever derfor større utbygginger og endringer», men det vises bare til at «NTNU har ikke tatt stilling til om en del av arealene skal leies eller bygges nytt» uten at det er lagt inn kostnader til nybygg.

For UiT heter det at:

«UiT opplyser at dagens arealer er fullt belagt, og at det vil være behov for investeringer i infrastruktur, tilpasninger av areal og eventuelt ombygginger. De har ikke oppgitt kostnader til engangsinvesteringer».

Arbeidsgruppen konkluderer med at «det er også sannsynlig at det vil være behov for investeringskostnader til ombygging, som ikke er tatt med i regnestykket til UiT». For UiB er det lagt inn kostnader til eventuelt nybygg i Bergen, men bare til leie av arealer i Stavanger.

Arbeidsgruppen mener altså at UiB vil klare seg med å leie arealer i Stavanger, mens UiS vil måtte investere i nybygg. Dette til tross for at UiS allerede har arealer og infrastruktur i Stavanger, inkludert et helsevitenskapelig fakultetsbygg på sykehusområdet som er under utredning.

Dersom arbeidsgruppen mener at UiS sine kostnadsoverslag var uklare, kunne dette enkelt vært oppklart om arbeidsgruppen hadde vært interessert i dialog med UiS. Det heter i rapporten «ved vesentlige og/eller urimelige avvik har departementet bedt om en nærmere redegjørelse, og mottatt dette».

De har ikke vært i kontakt med UiS om slike avvik. I stedet har de takket nei til våre tilbud om oppklaringsmøter, og ikke gitt oss innsyn i beslutningsgrunnlaget. Rapporten er datert desember 2021, men ble først publisert 12. mai 2022, uten at vi hadde kjennskap til hvordan departementet beregnet kostnader ved UiS sin modell før regjeringen tok sin beslutning.

Samlet gir dette inntrykk av en prosess der arbeidsgruppen har presset opp UiS sine kostnader. Tross dette viser altså rapporten at UiS sin modell har lavere driftskostnader. Regjeringens fremstiller det likevel som om beslutningsgrunnlaget skulle vise det motsatte. Det er en lite tillitvekkende prosess.

Les også:

Følg flere debatter i akademia på Khronos meningsside

Powered by Labrador CMS