Klimaforskning

Måtte stanse samarbeid med russiske forskere: Forskning på klima og Arktis rammes

Norske klimaforskere har samarbeidet tett med russiske forskere. Nå er alt samarbeid stanset, og det har konsekvenser for forskningen i Arktis, påpeker de.

Trond Martin Dokken (til venstre) og Øyvind Paasche i Norce diskuterte konsekvensene av krigen for klimaforskningen, på en konferanse i Brussel.
Trond Martin Dokken (til venstre) og Øyvind Paasche i Norce diskuterte konsekvensene av krigen for klimaforskningen, på en konferanse i Brussel.
Publisert

Brussel (Khrono): — Det er viktig at vi ikke later som om at vi bare trykker på en pauseknapp og at man kan fortsette der man slapp når det forhåpentligvis har løst seg. Det vil ta lang tid å reetablere samarbeidet vi hadde med Russland før krigen, sier Øyvind Paasche, forsker ved Bjerknessenteret og avdelingsleder ved forskningsinstituttet Norce.

Paasche er også med og leder Synoptic Arctic Survey.

Norske klimaforskere har hatt et tett samarbeid med russiske forskere, ikke minst i Arktis. Men etter den russiske invasjonen av Ukraina er alt institusjonelt samarbeid stanset. Også det meste samarbeidet mellom enkeltforskere er stanset, forteller klimaforskerne Khrono møter i Brussel.

Konsekvensene for klimaforskningen vil bli langvarige, tror Paasche.

Det hele aktualiseres av klimatoppmøtet COP27 i Egypt.

— COP27 klarte ikke å endre på utslippene av drivhusgasser. Konsekvensene av det vil være store i Arktis hvor temperaturen allerede øker fire ganger så mye som globalt. Internasjonalt samarbeid utviklet for å forstå disse massive endringene svekkes av at samarbeid med russiske forskningsinstitusjoner er lagt på is, sier Paasche til Khrono etter toppmøtet.

Hadde prosjekter med russiske partnere

Khrono møtte nylig Paasche i Brussel sammen med forskningsdirektør Trond Martin Dokken ved Norce, i forbindelse med et møte der Norce og Universitetet i Bergen posisjonerte seg for å sette sitt stempel på siste del av rammeprogrammet Horisont Europa.

De to Bergens-aktørene ber om økt strategisk satsing på havforskning og peker spesielt mot kysten og Arktis.

På møtet kom også samarbeidet med russiske forskere opp og konsekvensene av krigen for forskningen i Arktis.

Dokken viser til at de har hatt flere prosjekter med russiske partnere, også et prosjekt der de hadde med både russiske og ukrainske forskere.

— Da krigen startet, var det mange av de russiske partnerne som sa «sorry, dette er vi ikke en del av», sier Dokken.

Kunne ikke fortsette

Han forteller at de ba om råd fra både EU-kommisjonen og norske myndigheter.

— Vi kunne ikke fortsette med russiske partnere i EU-prosjekter. Jeg tror vi møtte en forståelse hos dem. Disse forskerne er jo ikke en del av krigen, de forsto at vi måtte ta de tiltakene vi tok. De ukrainske partnere er selvsagt fortsatt med, men Russland har vi tatt ut av prosjektene.

Men konsekvensen er at forskningen svekkes.

— Russland har for det første en vanvittig tilgang til infrastruktur, de har isbrytere, de måler og måler. Når du mister tilgangen til dataene og ser hvilke endringer som i dag allerede skjer i Arktis, så er det for øyeblikket bare en svart boks, sier Trond Martin Dokken.

Ville ikke ha vært komfortabel

Da Norge stanset alt samarbeid med Russland innen forskning og høyere utdanning på grunn av krigen, ble det åpnet for at forskere fortsatt kunne ha samarbeid en-til-en.

— Også dette er så godt som ferdig, sier Dokken.

Paasche sier det er kritisk for forskningen at alt samarbeid er stanset.

— Når endringsraten er så stor som den er i Arktis, og behovet for koordinert innsats er ditto, så er det klart at vi rammes av at vi ikke har tilgang til russisk sektor, vi rammes av at vi ikke kan opprettholde den kollegiale tonen med partnerne våre i Russland, og vi rammes av at data ikke flyter fritt mellom regionene. Det stopper noe av den utviklingen vi ønsker for å forstå Arktis bedre, sier han.

Diskuteres også i andre land

Konsekvensene for forskningen i Arktis står på dagsordenen ikke bare i Norge. Science Business beskriver hvordan forskere nå jobber med å endre prosjekter som tidligere involverte russiske forskere.

Det vises til det russiske formannskapet i Arktisk råd, og at de andre sju medlemmene av rådet — Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Sverige og USA — stanset deltakelsen i rådet i mars, på grunn av krigen. I juni gjenopptok de sju landene arbeidet i Arktisk råd, men da uten russisk deltakelse.

— Vår arktiske forskning generelt har fortsatt, men uten russiske forskere, sier Christine Barnard, administrerende direktør i ArcticNet, et forskningsnettverk basert ved University of Laval i Quebec, til Science Business.

— Det er et stort ubehag ved å snakke mot russisk forskning og russiske forskere, fordi det ikke er rettet mot dem personlig, det er mot handlingene til landet deres, sier hun.

Det vises også til forskere som har konsentrert innsatsen inn mot Canada fordi samarbeidet med russiske forskere er lagt is.

Russiske forskning sliter også, skriver tidsskriftet. Det siterer Mathias Göckede ved Max Planck-institute, som sier at han kjenner til forskningsstasjoner i Russland som sliter med å holde instrumenter i drift.

— Våre russiske kollegaer gjør sitt beste for å holde instrumentene, men uten vedlikeholdsstøtte fra vår side, og ingen alternativer for å sende reservedeler, er det grenser, sier han og viser til at de for øyeblikket heller ikke kan utveksle data med partnere utenfor Russland.

Tror boikotten blir sterkere

— Vil det være mulig å starte noe som helst samarbeid innen forskning mens krigen fortsatt pågår?

— Under den kalde krigen fant man måter å jobbe på, sier Øyvind Paasche til Khrono før han trekker litt på det og fortsetter:

— Vitenskapsdiplomatiet reflekterer autonomien til forskersamfunnet, i dag er det uklart hva autonomien til forskersamfunnet egentlig er. Det blir sagt fra politisk hold at man kan fortsette på forsker-til-forsker-basis, men jeg tror der er langt vanskeligere enn man er klar over. Det er også en viss risiko for at både du selv, institusjonen du jobber i og den personen du samarbeider med blir utsatt for fare.

— Man må finne en slags «common ground». Det tar det kanskje litt tid å utvikle. Forskersamfunnet er jo en ressursfull gjeng, så vi finner kanskje måter å gjøre det på, men jeg tror kanskje vi må redefinere vår autonomi.

— Jeg tror ikke dette bare handler om vår autonomi, bryter Dokken inn.

— Vi må ha noen politiske signaler på at dette er ok. Jeg tror vi må ha med både Europa og ha nasjonal politikk på plass for å kunne gjøre noe sånt, sier han.

Powered by Labrador CMS