Putins krig lukker og åpner for forskning i grenseland

Kirkenes, (Khrono): Ved grensestasjonen på Storskog i Sør-Varanger kommune er det helt stille. En russisk kvinne kommer gående ut av grensesonen og blir tatt imot av en russisktalende slektning eller venn på norsk side. Et tydeligvis varmt møte, men ellers er trafikken gjennom grensen som under den kalde krigen og muligens enda mindre enn den gang.

– Hit, men ikke lenger. Ellers må vi inn til vaktene på grensen og forklare hva vi skal og foreta en grensepassering, sier Bjarge Schwenke Fors. Han er sjef for Barentsinstituttet i Kirkenes, landets mest fjerntliggende forskningsmiljø så lenge vi holder oss på fastlandet.

Langt fra hovedkvarteret

Instituttet er en del av UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Dit er det nesten 80 mil dersom det skal kjøres bil. Det gjør de færreste. Med fly tar turen i underkant av en time.

Barentsinstituttet ble formelt opprettet i 2006 som et frittstående forskningsinstitutt finansiert av Utenriksdepartementet. Siden 2010 har imidlertid instituttet vært en del av UiT Norges arktiske universitet.

Opprinnelig skulle forskningen i stor grad handle om å produsere kunnskap og problemstillinger knyttet til den norsk-russiske grensen og Barentsregionen. Nå er fokuset større og omfatter også grenser og grenseregioner i Europa.

Uheldig

Med krigen i Ukraina har situasjonen forskningsmessig endret seg betydelig. Ikke akkurat i øyeblikket, men på lengre sikt må forskerne rette oppmerksomheten i andre retninger.

– For oss er det selvfølgelig uheldig om denne situasjonen varer over lang tid. Da mister vi muligheten til å ha kontakt med naboene over grensen. Og vi har i større eller mindre grad hatt russiske partnere helt siden 2006, sier Fors.

De har allerede begynt å tenke nytt.

– Dersom det blir umulig å samarbeide med russiske institusjoner fremover må vi forholde oss til det og forsøke å se andre veier. Finland er en god nabo og der har vi lenge hatt ulike samarbeidspartnere, sier Fors.

En utpost

Kirkenes ligger bare 7–8 kilometer fra den russiske grensen, Norges flik mot det som en gang ble kalt jernteppet.

– Vi er jo en utpost i norsk akademia rent geografisk. Men akkurat i forhold til spørsmålene det skulle forskes på er Kirkenes midt i sentrum av problemstillingene, sier Barentsinstitutt-sjefen.

De har beholdt navnet, men sjefen forklarer at de egentlig er et forskningssenter som andre ved UiT.

– Vi har også vært involvert i flere større europeiske grenseforskningsprosjekter. Jeg tenker at dette vil det også være naturlig å fortsette med uavhengig av situasjonen mellom Norge og Russland, sier Fors.

De russiske samarbeidspartnerne har ligget like i nærheten. Murmansk State University og Kola Science Center har vært de viktigste.

– Vi har hatt samarbeid også med andre partnere i Russland, men i hovedsak har kontakten vært med dem som ligger rett på andre siden av grensen, forklarer Bjarge Fors.

Bryr seg ikke med russlandssamarbeid

Han forklarer at mange kolleger opplever det samme som dem når det gjelder sanksjonene overfor russiske forskningsinstitusjoner. Et tilfelle er Aleksanteri Institute i Helsinki, som skal ha en russlandsrelatert konferanse til høsten. Der ønsker de russiske forskere velkommen, men uten den institusjonelle tilhørigheten.

– Ikke lett?

– Nei, jeg tenker at dette blir såpass komplisert at dersom det ikke er veldig viktig å samarbeide så vil man ikke bry seg med det. Man kan tenke sånn. Problematikken har ikke kommet opp ennå, det er fortsatt ferskt, men vi vil nok kunne havne der, sier Bjarge Schwenke Fors.

I tillegg til forskningen på grensespørsmål, har Barentsinstituttet prosjekter innenfor ulike felt. Da Khrono kommer på besøk skal forskerne som har undersøkt tillit til vannforvaltning presentere sine funn overfor et lunsjmøte der alle interesserte kan møte opp.

– Dette prosjektet har ikke spesifikt med grensespørsmål å gjøre, men det er lokalt og regionalt forankret. Og så sammenligner forskerne funnene med andre regioner og studier i verden, sier Fors.

Totalt har det lille instituttet 7 medarbeidere. I tillegg til lederen og en rådgiver er det 3 fast ansatte forskere, en postdok og en professor II.

– Vi får vel si vi er seks pluss litt til. Vi har aldri vært større enn dette, forklarer Fors. Fagfeltene til de vitenskapelige ansatte er alle innenfor samfunnsfag og humaniora, sosialantropologi, historie og statsvitenskap.

– Nå sier retningslinjene at det institusjonelle samarbeidet skal opphøre, men forsker-til-forsker kan dere opprettholde kontakt. Hvordan blir det?

– Vi har ikke prøvd dette ut i praksis ennå. Det kan være litt vrient. Bare det å skille mellom forsker og institusjon er ikke enkelt. I Russland er forskerne tett knyttet opp til institusjonene, forklarer Fors.

Bleie, syltetøy og kaffe

Kirkenes var før pandemien et sted russerne valfartet til. Særlig i helgene, forklarer journalist Yngve Grønvik i Sør-Varanger Avis.

– Da var handlevognene fulle av bleier, syltetøy og pulverkaffe, forklarer han.

Med pandemien og deretter invasjonen i Ukraina har mye av aktiviteten stoppet opp. I Rema 1000-butikken på Hesseng rett utenfor sentrum, er det nå bleier å finne i butikkhyllene. Slik var det ikke når russerhandelen var på sitt heteste. I Norge er bleier subsidierte og koster en femtedel av hva våre russiske naboer må betale. Dermed ble det grunnlag for storstilt grensehandel av et livsviktig produkt for småbarnsfamilier.

– Vi kunne ikke ha bleier i hyllene inne i butikken. Da ble det tomt med en gang. Så for at lokalbefolkningen skulle få kjøpt bleier hadde vi dem på lageret, og folk måtte be om å kjøpe bleier. Med pandemien og senere krigen i Ukraina har mye av handelen stoppet. Så nå slipper vi å gjemme bleiene på lageret, sier Audun Øwre i det han ordner i butikkhyllene som tidligere måtte holdes tomme.

Det ble innført kvoter for russerne som ville handle bleier. Shoppingfavorittene for øvrig er kaffe og syltetøy. Og da er det pulverkaffe som gjelder. Den oppfatter russerne som langt bedre enn sin egen kaffe.

Forstå dem digitalt?

Bjarge Fors ser ikke for seg at kontakten med de russiske kollegene blir opprettholdt.

– Det som vil være vanskelig er kontakten med russiske partnere. Den vil falle bort. Men kunnskapen vil jeg tro blir etterspurt, understreker Fors.

– Men å utføre forskning på dette området blir vel komplisert?

– Ja, det gjelder jo generelt med tanke på fremtidens Russlands-forskning. Skal vi forstå dette landet nå kun digitalt? For ti år siden kunne det være mulig å gjøre et antropologisk feltarbeid i Russland. De siste årene har det blitt nærmest umulig. Med invasjonen er det klart at forskning på Russland får enda større utfordringer i forhold til hvordan man skal jobbe for å forstå dette landet, sier Bjarge Schwenke Fors.

Barentsinstituttet holder til i Barentshuset midt i Kirkenes. Dette tidligere banklokalet huser også Barentssekretariatet og UiT sine studieaktiviteter i Øst-Finnmark. Åpningen av de moderniserte lokalene fant paradoksalt nok sted på kvelden 23. februar i år.

Dagen etter brøt krigen løs i Ukraina og fremtiden for mye av aktiviteten i Barentshuset må vurderes på nytt.

Skrudde av bryter

Jonas Sjøkvist Karlsbakk er kommunikasjonsansvarlig i Barentssekretariatet, som siden 1993 har hatt som oppgave å fremme norsk-russisk samarbeid og gjensidig forståelse på begge sider av grensen. Siden februar har mye av aktiviteten overfor Russland stoppet opp. Karlsbakk har dermed mulighet til å fotografere for Khrono og kjøre oss til grensen.

– Det er som å skru av en bryter. For Barentssekretariatet er den viktigste jobben å holde en tett dialog med våre venner og samarbeidspartnere i Russland. Med krigsutbruddet har det aller meste stoppet helt opp. Denne bilen ble nylig kjøpt inn for å reise sikkert hos vår nabo i øst, men den har knapt vært over grensen, forteller Karlsbakk.

Barentssekretariatet ble opprettet i 1993 som en følge av glasnost og Sovjetunionens fall. Men Putins krig i Ukraina har ført til et nokså iskaldt klima for samarbeids-initiativene.

– Du merker det også godt i byen i Kirkenes. Det er ikke noen russere å se. Ståstedene i forhold til krigen skaper vansker, sier Karlsbakk.

Tilbake til 80-tallet

Norske politikere har nærmest på refleks etter invasjonen i Ukraina tatt til orde for at aktivitet og befolkning må økes i denne delen av Norge. Oppbyggingen av landsdelen har vært et resultat av villet politikk også tidligere. Det bodde knapt nordmenn i Sør-Varanger da grensen ble trukket i 1826.

Deretter ble det drevet nasjonsbygging ved hjelp av industri, militær- og skolevesen. Over nesten 200 år er det etablert og sikret norsk tilstedeværelse.

– Man sluttet nok å tenke på dette på begynnelsen av 90-tallet etter at Berlinmuren hadde falt og Sovjetunionen hadde gått i oppløsning. Det nasjonale spørsmålet virket irrelevant. Nå er vi kanskje mer tilbake til normalen. Vi vil trolig se et sterkere politisk ønske om å styrke norsk suverenitet i området. Da handler det særlig om å sikre en livskraftig norsk befolkning langs grensen, sier Fors.

Kosmopolitisk sted

– Hvordan ville du sørget for at flere ble værende eller flyttet til Øst-Finnmark?

– Det er et fryktelig godt spørsmål. Jeg tror nok at natur er noe vi ikke skal undervurdere. Enten folk jobber med forskning, i forsvaret, politiet eller helsevesenet blir de fristet av nettopp naturen, sier Fors.

Han fremhever også nasjonene som møtes.

– At det er et spennende grenseområde lokker flere enn meg hit. Vi er i en kommune der tre land, tre tidssoner og tre – om ikke flere – kulturer møtes. Kirkenes er et internasjonalt og til dels kosmopolitisk sted, og ingen hvilken som helst nordnorsk havneby, sier Fors, som selv kom til Sør-Varanger for tre år siden.

– Du mener at beliggenheten og det eksotiske i dette lokker folk hit?

– Absolutt, vi får stadig besøk at utenlandske forskere som er interesserte i området. Folk fra Tyskland, Nederland og Italia, i større grad enn norske forskere. Dette handler nok om eksotismen som blir enda mer tydelig når du komme ut av Norge.

Krisehåndtering

Unni Sildnes er UiTs samfunnskontakt for aktiviteten de har på studiesiden i Kirkenes. Her har de en hub for ulike distribuerte studietilbud med om lag 70 studenter i tillegg til rundt 70 som har Kirkenes som praksissted i forbindelse med sine studier.

– Vi er i gang med å øke aktiviteten vår her, en planlagt opptrapping hvor tempoet forseres som følge av Ukraina-krigen. Vi er også i ordførerens krisehåndteringsgruppe for å se på hvordan vi best kan utvikle samfunnet videre. Det betyr at vi blant annet har søkt på HK-dir sine midler når det gjelder desentralisert utdanning, sier Unni Sildnes.

Hun forklarer at Ukraina-krigen også påvirker deres del av virksomheten, særlig ved at etterspørselen for høyere utdanning øker siden kompetanse er viktig for omstillingen i samfunnet.

– Selv er jeg egentlig frustrert over at jeg ikke så hvor det bar. Samtidig er det spesielt å se alt arbeidet som vi mange i samfunnet har lagt ned for å bygge samarbeid og tillit over grensen nå rykker tilbake mot start, sier Sildnes

Hardere toner

Hun forklarer at tonen i samfunnet også hardner til.

– I Sør-Varanger har det vært lite kald krig-retorikk i det offentlige rom de siste årene, men etter 24. februar har det hardnet til med beskrivelser om at vi er naive som vil normalisere forholdet til Russland, sier Sildnes.

Hun innrømmer at kontakten mellom folk er blitt mer komplisert.

– Med krigen i Ukraina er alt blitt vanskeligere også menneske til menneske nå det gjelder våre russiske kolleger og samarbeidspartnere. Selv om personlig kontakt kan opprettholdes, er det vanskelig jobbmessig, siden de fleste av våre relasjoner knyttet til personer som har posisjoner i det offentlige systemet. Og da blir det til at mye av dialogen ikke kan opprettholdes, sier Unni Sildnes.

Company town

Siden Berlinmurens fall har Kirkenes gått gjennom flere faser. Hjørnestensbedriften AS Sydvaranger la ned driften i 1997. Da hadde jernmalmsutvinningen i Bjørnevatn som er nabo til Kirkenes vært drevet siden 1910.

– Kirkenes gikk da fra å være en company-town til å bli en by der man kanskje ikke helt visste hva man ville. Men samtidig gikk grensen mot Russland fra å være en voldsom barriere til å bli en mulighet. Folk begynte å reise over til nabolandet, begge veier. Russisk grenseshopping er stort i Kirkenes. Dette ble et nytt kapittel i byens historie. Og var viktig når hjørnestensbedriften ble lagt ned, sier Fors.

Gruven har også vært i delvis drift på 2000-tallet. Det diskuteres nå seriøst om å gjenoppta utvinningen av jernmalmen som tidligere har vært et viktig livsgrunnlag for lokalsamfunnet. Bjarge Fors tror politiske grep må til om myndighetene ønsker at flere skal bosette seg i regionen. Skipsverftet Kimek er en betydelig arbeidsplass der markedet i stor grad har vært den russiske fiskeflåten.

– Som sagt er det jo dette som har vært normalen. Offentlige arbeidsplasser har vært helt vesentlig. Kanskje kommer gruven også opp og går igjen. Da er vi helt tilbake igjen til 80-tallet.

– Et paradoks?

– Ja, faktisk er vi muligens på vei tilbake til hvordan det var under den forrige kalde krigen. Likevel kan det være akademisk interessant, selv om mulighetene over grensen blir nærmest lukket. Det kan også være vår nye vei og fremtid når det gjelder forskning.

– Hva skulle du ønske ble modellen for forskningssamarbeid med Russland fremover?

– Vi har full forståelse for sanksjonene som følge av Ukraina-krigen. På lengre sikt ser jeg nok for meg en gradvis «normalisering» der samarbeid i større grad vil være mulig.

– Hva tenker du på da?

– Det foregår forskningssamarbeid mellom Norge og en rekke stater med autoritære og totalitære regimer. Slikt samarbeid vil noen ganger være nødvendig dersom vi tenker atomsikkerhet, fiskeriforvaltning og miljø. Andre ganger kan det være nyttig på fagfelt der Russland er sterke og vi svakere, sier Bjarge Fors.

I en ny kald krig tenker han også at en viss akademisk kontakt i seg selv vil være en god ting, uavhengig av hvor nyttig den er.

– Når jernteppet senker seg behøver man møteplasser og vinduer inn i den andres verden, sier Barentsinstitutt-sjefen.

Settes på pause

Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Norges arktiske universitet, Camilla Brekke, innrømmer at Ukraina-situasjonen skaper store utfordringer, ikke bare for Barentsinstituttet, men alle som driver forsknings som omhandler Russland.

– Det er en realitet at tingene blir vanskelige og vi må innse at mye settes på pause. Samtidig er kompetansen som Barentsinstituttet sitter på blir likevel veldig interessant. Nå gjør sanksjonene at vi må tenke nytt. Da kan kompetansen på grensestudier være relevant også for andre regioner i Europa. Det kan være på kontinentet eller i Arktis. Da handler det ikke bare om å utnytte kunnskapen de sitter på, men også utvide bruken av den i et komparativt perspektiv, sier Camilla Brekke.

Hun understreker at det fortsatt er temmelig kort tid siden Ukraina-krigen startet og at sanksjonene er innført.

– UiT har akkurat lagt en ny strategi. Nå skal vi gå ned på fakultets- og instituttnivå for å se hvordan for eksempel Barentsinstituttet sin kompetanse kan utnyttes best mulig fremover, sier Brekke.

– Fra politisk hold tas det til orde for å øke aktiviteten i grenseområdene til Russland. Hvilken rolle skal UiT spille her?

– Jeg tenker at UiT i den sammenhengen kan ta en sterkere rolle i Finnmark. Ikke bare innenfor humaniora og samfunnsfag som Barentsinstituttet representerer, men også innen forskning på områder som klima, økologi, energi, urfolk og det arktiske aspektet. Her er det muligheter for UiT å ta en større plass uten at vi har konkretisert dette mer. Svaret er vel at UiT bør ta en sterkere posisjon i Finnmark og Øst-Finnmark enn det vi har gjort så langt, sier Camilla Brekke.