Debatt ● Hilde Inntjore
Matrisemodell gir samarbeid og faglig mangfold i lærerutdanning
På Universitetet i Agder er vi på ingen måte immune mot lignende situasjoner som Institutt for lærerutdanning ved NTNU nå står i. Jeg vil likevel mene at en viss resistens ligger i måten alle lærerutdanningene våre er organisert: I full matrise.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Khrono fredag 8. mars skrev tre instituttledere fra NTNU om den interne konkurransen mellom lærerutdanningsinstituttet og andre NTNU-institutter. Deres opplevelse er at Institutt for lærerutdanning (ILU) over lengre tid har opprettet tilbud som direkte konkurrerer med deres tilbud. Det gjelder tilbud innen språk og litteratur, historie og moderne samfunnshistorie — og nå mener de det er nødvendig med et oppgjør.
Det finnes nok mange grunner til den alvorlige situasjonen på NTNUs institutt. Som en stor lærerutdanningskollega med rundt 2.000 lærerstudenter, ønsker vi det beste for både ansatte og studenter ved NTNU i de kommende prosessene. På Universitetet i Agder er vi på ingen måte immune mot lignende situasjoner og diskusjoner, etter hvert som budsjettene blir strammere og lærerstudentene færre.
Jeg vil likevel mene at en viss resistens ligger i måten alle lærerutdanningene våre, fra barnehagelærerutdanningene til lektorprogrammet, er organisert:
I full matrise.
All undervisning i våre lærerutdanninger gis av faglærere ved fem av våre seks fakultet, mens en Avdeling for lærerutdanning og en egen, faglig ledelse bidrar til å sikre helhet og sammenheng i studieprogrammene. Til å være et mellomstort universitet, har vi en svært bred portefølje for de som vil bli lærer. Vi tilbyr utdanninger innen seks av åtte norske rammeplaner, pluss lærerutdanning for tospråklige lærere.
Hele 15 institutter bidrar innen alt fra pedagogikk og språk, til matematikk, naturfag, IKT, historie, religion, samfunnsfag, musikk, kunst og håndverk, idrett, mat og helse og en rekke ulike fordypningsemner. Hver sjuende UiA-student er lærerstudent. Betydningen av lærerutdanningene for UiA kan nesten ikke overdrives.
Mange universiteter bruker matriseorganisering delvis, spesielt i den fagtunge lektorutdanningen. Hos oss er det matrise i alle nivåer, og organiseringen har flere fordeler.
For det første, og det mest relevante her: Ingen intern konkurranse om lignende tilbud. Hos oss studerer for eksempel disiplinstudentene i historie sammen med lektorstudentene. De emnene i øvrige lærerutdanninger som instituttene har ansvar for får, eies av respektive institutt. Økonomien knyttet til avlagte studiepoeng blir altså igjen i de fakultetene som leverer undervisningen.
Økonomien knyttet til avlagte studiepoeng blir altså igjen i de fakultetene som leverer undervisningen.
Hilde Inntjore
For det andre får vi god kvalitet. UiA oppnådde veldig gode resultater på den siste NOKUT-evalueringen av lektorutdanningen. Blant annet fikk vi god score på faglig innhold.
Vi får også sterke fagmiljøer i en bred vifte av fagområder. Økonomisk ville det være krevende å ha alle våre disiplinfag og tilhørende sterke fagmiljøer på fakultetene, om det ikke var for lærerstudentene. Det verner for eksempel om viktige humaniorafag, som over lengre tid har vært under press. For UiA som universitet har modellen vist seg å være økonomisk bærekraftig.
Vi har et samlet arbeid ut mot praksisfeltet. All administrasjon av lærerutdanningene er lagt i en egen avdeling, med egne praksisledere og -koordinatorer. Vi har veldig gode tilbakemeldinger fra våre studenter om praksisdelen av utdanningene. «Praksislotteri» er et begrep som brukes om tilfeldigheter og dårlig koordinering. Det mener jeg ikke kan sies om UiA. Resultatene i Studiebarometeret svært gode for praksis og regionen fremhever også det gode samarbeidet.
Selv om UiA er samskapingsuniversitetet, betyr ikke det at vi alltid lykkes med samarbeid internt. Matrisen tvinger oss likevel til å samhandle på tvers av fakulteter og institutter, og vi må sammen legge vekt på å skape helhet og sammenheng. Erfaringene gjør det enklere for oss å tenke at også fagmiljøer som i dag ikke er en fast del av lærerutdanningene, kan bidra etter hvert som behovene i samfunnet endrer seg.
Så er det også utfordringer med å ha matriseorganisering av alle lærerutdanningene. Vi må jobbe med å få nok profesjonsretting, når undervisningen gis i fagmiljø som også har mange disiplinstudenter. Vi må sørge for at underviserne våre får en god tilknytning til lærerutdanningene, selv om de jobber i disiplinfagmiljøene. Og når vi skal gjøre store, tunge satsinger, så kan det naturlig nok være krevende når flere institutter og fakulteter er med på laget.
Ved UiA står matriseorganiseringen støtt, og vi ønsker å beskytte og videreutvikle denne organiseringen gjennom de tøffe tidene som kanskje ligger foran oss. Fordelene oppveier ulempene.
Om dette er en løsning for NTNU og andre institusjoner, vet jeg ikke. Det må være opp til dem å gjøre en slik vurdering. En overgang til matriseorganisering vil sikkert være krevende og ikke løse alle problemer. Men det er i alle fall en mulighet. Ved UiA har vi bygget matrisen systematisk opp over tid. Vi deler gjerne av våre erfaringer.
