Debatt ● Kristin Vinje
Mange positive utviklingstrekk i den norske universitets- og høyskolesektoren
Universitets- og høyskolesektoren står overfor flere utfordringer. At flere institusjoner får utvidede faglige fullmakter ved at de har vist at de kvalifiserer til å bli universitet, er ikke en av dem.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Kenth-Arne Hansson svarer i Khrono på mitt innlegg i Aftenposten, der jeg beskriver at det ikke nødvendigvis er en enkel sammenheng mellom antall universiteter og kvaliteten i norsk høyere utdanning.
Jeg er enig med Hansson i at vi trenger å styrke kvaliteten ved våre høyere utdanningsinstitusjoner, men jeg er ikke overbevist om at det betyr at vi må begrense antall institusjoner som kvalifiserer til å være et universitet. Verken utdanningskvalitet eller forskningskvalitet er entydige begreper, så derfor er det viktig å konkretisere hvilke faktorer man snakker om når man diskuterer kvalitet.
Jeg er den første til å heie frem alle tiltak som bidrar til å styrke norsk forskning og høyere utdanning. Det innebærer at vi må satse både i bredde og topp. Vi må både sikre kompetent arbeidskraft til et stadig mer spesialisert arbeidsliv, og vi må sikre et godt rekrutteringsgrunnlag til sektoren, slik at vi også skal kunne satse enda mer på de aller beste miljøene ved våre universiteter og høyskoler.
Det er ingen lett oppgave å finne den rette balansen slik at vi unngår å spre ressursene for tynt utover vårt langstrakte land, samtidig som vi sørger for å sikre gode utdanningstilbud over hele landet.
Det er mange positive utviklingstrekk i den norske universitets- og høyskolesektoren. Blant annet ser vi at det i det siste tiåret har vært økt vekt på forskning i deler av sektoren som historisk har hatt lav forskningsaktivitet, ifølge Tilstandsrapporten i høyere utdanning 2024. Dette har lagt grunnlaget for mer forskningsbasert utdanning på mange fagområder. Ett uttrykk for denne endringen er økningen i andel faglig ansatte med førstestillingskompetanse ved en rekke institusjoner.
Jeg er den første til å heie frem alle tiltak som bidrar til å styrke norsk forskning og høyere utdanning. Det innebærer at vi må satse både i bredde og topp.
Kristin Vinje
Det vil blant våre utdanningsinstitusjoner, enten det er universiteter eller høyskoler, være forskjeller, både internt på institusjonen og mellom de ulike institusjonene. Utdanningsinstitusjonene har forskjellige profiler, noen er mer arbeidslivsnære med store profesjonsutdanninger, mens andre har tyngre forskningsmiljøer eller er spisset inn mot ett fagområde. Likevel, alle de 48 utdanningsinstitusjonene er underlagt den samme universitets- og høyskoleloven, som blant annet sier at høyere utdanning skal være basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap.
Det betyr at både høyskoler og universiteter må sørge for å ha forskningsmiljøer innen de fagene de skal tilby utdanning i for å tilfredsstille loven.
For å få status som universitet krever de nye akkrediteringskriteriene at man blant annet må ha kompetanse til å tilby utdanning på doktorgradsnivå innen de fagområdene som institusjonen dekker. Når en institusjon blir akkreditert som universitet betyr det at Nokut, sammen med en sakkyndig komité, har vurdert at institusjonen har tilfredsstillende fagmiljøer, et godt læringsmiljø og en robust organisasjon som er i stand til å sikre kvaliteten på utdanningstilbudene.
Dette bidrar ikke til å senke kvaliteten blant våre høyere utdanningsinstitusjoner, snarere tvert imot. Det bidrar imidlertid til at vi får flere institusjoner som kvalifiserer seg til å kalle seg et universitet, og dermed får utvidede faglige fullmakter.
Universitetsbegrepet er ulikt definert i forskjellige land, og Norge skiller seg ikke vesentlig fra andre land, verken når det gjelder antall universiteter eller definisjonen på universitetsbegrepet. Det som har vært et særnorsk kriterium er kravet om fire doktorgradsprogrammer, som nå altså blir endret.
Universitets- og høyskolesektoren står overfor flere utfordringer. Det kan handle om finansiering, arbeidsfordeling, regionalisering, rekruttering, prioritering av fagdisipliner og håndtering av fuskesaker, for å nevne noe. Det er også noen særlig utfordringer knyttet til små og sårbare forskningsmiljøer og utdanningstilbud med sviktende rekruttering.
Hovedutfordringen er ikke, etter mitt syn, at flere institusjoner får utvidede faglige fullmakter ved at de har vist at de kvalifiserer til å bli universitet. Det viktigste er at vi sikrer både kompetent arbeidskraft og gode forskningsmiljøer som gir økt verdiskaping og gjør oss som nasjon i stand til å løse de komplekse samfunnsutfordringene vi står overfor.
