— Man blir ikke plutselig ubru­ke­lig når man når en viss alder

Regjeringen har som kjent foreslått å øke den alminnelige pensjonsalderen fra 70 til 72 år. Høringsfristen utløper 28. februar før Stortinget avgjør om forslaget tas til følge.

I mai blir professor ved NTNU, Knut A. Mork, 75 år gammel. I et eget høringssvar til regjeringen ønsker Mork forslaget om endring fra 70 til 72 år velkommen, men det er ikke dette som er 74-åringens hovedbudskap.

Det retter seg nemlig mot hva som skal skje etter at man har blitt 72 år, eller rettere sagt hva som ikke skal skje.

Professor Knut A. Mork nærmer seg alderen der han rett og slett ikke får lov til å være statlig ansatt lenger. Det uroer ham.

— Tvungen pensjonering av akademisk ansatte bør opphøre, sier Mork til Khrono.

Det var Universitetsavisa som omtalte Morks høringssvar først. Økonomiprofessoren har for tiden en 40 prosents stilling ved NTNU, og innrømmer at han gruer seg til å slutte i jobben om bare noen måneder.

— Ja, og det skal jeg ikke legge skjul på. Det er helt meningsløst. Jeg er redd for bare å bli sittende i en stol og bli deprimert, sier Mork til Khrono.

Dette sier de yngre

Khrono kontaktet Akademiet for yngre forskere (AYF) vedrørende denne saken. De valgte å gi en generell kommentar til saken per e-post, og nestleder Jonas Stein skriver blant annet følgende:

— Det aller viktigste er at det tas tak i midlertidigheten blant unge forskere. Det må være opp til regjeringen og institusjonene å skissere løsninger til hvordan en økt aldersgrense i staten ikke skal medføre økt midlertidighet blant yngre forskere.

Stein er førsteamanuensis i statsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet. Ved den samme institusjonen, bare et lite steinkast unna, jobber en av landets yngste professorer, 36 år gamle Roald A. Øien, som forteller til Khrono at han føler seg heldig som har fått en fast stilling ved et universitet.

— Det er ikke alle som er like heldige. Det er ingen tvil om at mange yngre forskere sliter med å få seg fast jobb innenfor akademia, sier Øien, som i likhet med Jonas Stein i AYF nevner midlertidighet som en av utfordringene når Khrono spør ham om hvordan han tror en høyrere pensjonsalder i staten vil påvirke arbeidsmarkedet.

Han er likevel tydelig på at han ikke er imot at eldre akademikere skal få mulighetene til å stå i tillingene sine lenger enn det som er tilfelle i dag.

— Dette er komplekst. Man kan nok si at noen stillinger blir okkupert av eldre forskere, noe som vil være problematisk for yngre forskere, ettersom det naturligvis fører til færre tilgjengelige stillinger. Samtidig er det uten tvil mange positive elementer ved det å ha eldre mennesker i jobb også etter at de har fylt 70. Man blir ikke plutselig ubrukelig når man når en viss alder. Eldre sitter ofte på veldig mye kompetanse, kanskje særlig når det gjelder veiledning og undervisning, som vi yngre kan lære veldig mye av, sier Øien, og legger til:

— Mange av de eldre innehar også spesifikk kompetanse som kan være vanskelig for en institusjon å skaffe på andre måter.

NTNU-professor: — Kan ikke skyve aldersgrensen foran seg

I privat arbeidsliv som følger arbeidsmiljøloven, er pensjonsalderen allerede 72 år. Det hører også med til historien at man som statsansatt allerede i dag kan jobbe til man er 75 år gammel dersom arbeidsgiver ønsker det.

Da forslaget om pensjonsaldersendring kom fra Arbeids- og sosialdepartementet i desember, skrev Khrono at det per 2020 var 61 personer over 70 år som er ansatt på universiteter og høgskoler. Når det gjelder antallet i aldersgruppen 65 til 69 år var tallet 1863.

Hadde det vært opp til 74 år gamle Mork ved NTNU, burde ikke alderen i seg spille noen rolle. Det blir rett og slett en litt for enkel løsning og «utvei», mener Mork.

— Det er nok av eksempler i andre sektorer på at det er fullt mulig å fungere i en jobbsituasjon etter at man har fylt 75 år. Samtidig kan man snu på det og si at det er flere eksempler på at det også er mulig ikke å fungere i jobbsituasjon når man er yngre, sier Mork, og fortsetter:

— Konklusjonen blir at det i stedet for en aldersgrense, burde være en mer aktiv personalpolitikk når det gjelder disse faktorene. Man kan ikke skyve aldersgrensene foran seg for å slippe å gjennomføre vanskelige samtaler med ansatte.

les også

Professor Jose Julio Gonzalez jobbet til han var 75. Det skulle han ikke ha gjort.

Vil heve grensa til 80 år

På spørsmål om hvordan han tror en fjerning av aldersgrense vil påvirke arbeidsmarkedet, svarer Mork at det finnes løsninger som kan tjene både de som er i sin siste fase av arbeidslivet, så vel som arbeidsmarkedet for de yngre forskerne og akademikerne.

— Jeg mener at man skal gi plass til de yngre, men vi trenger et samspill her. Så er det heller ikke slik at alle aldrende akademikere kommer til å bli værende i stillingene sine til de dør. De som blir værende, er de som er motiverte for det, og som er i stand til å bidra mye. De mindre ivrige vil gå av med pensjon, sier Mork.

Han understreker videre at en institusjonsledelse også har et ansvar når det gjelder å vurdere det han karakteriserer som «vanskelige» saker, som for eksempel kan dreie seg om akademikere som ønsker å fortsette, men som av åpenbare grunner ikke har mulighet til det på grunn av for eksempel helseutfordringer.

— Det handler nok en gang om aktiv personalpolitikk, gjentar Mork.

— Hvor lenge ser du selv for deg at du kunne ha jobbet som underviser ved NTNU?

— Så lenge jeg hadde hatt motivasjon og evne til å inspirere studenter. Det vil ikke vare evig, og vi mennesker skal alle dø en gang. Risikoen for helseutfordringer øker dessuten i takt med alderen. Poenget er at jeg i dag er frisk og rask, og derfor ikke ser poenget med at jeg må slutte. Hvis det absolutt må være en aldersgrense, bør denneheves til 80 år, svarer Mork.

Det siste har han også foreslått i høringssvaret som han har sendt til regjeringen.

— Vurderer du å søke andre jobber i privat sektor?

— Jeg er selvfølgelig interessert i alle muligheter som måtte melde seg, men det er i hovedsak ved de offentlige institusjonene at forsknings- og undervisningskapital blir utnyttet, slutter Knut A. Mork.

Mentorordning?

Et godt stykke lengre nord i landet sitter altså Roald A. Øien og gleder seg over å være fast ansatt ved et statlig universitet. Han har mange tanker og meninger om ulike spørsmål knyttet til alder i akademia. Blant annet mener han at det bør kunne finnes løsninger for forskere som ønsker å stå i jobben utover aldersgrensene som eksisterer i dag.

— Kanskje kan man se på ulike ordninger, slik at man samtidig kan rekruttere yngre forskere inn i stillingene som etter hvert blir ledige. I mange miljøer vil det nødvendigvis ikke være slik at en yngre forsker kan gå rett inn i en stilling som blir ledig etter en erfaren og eldre forsker. Kunne en mentorordning av et eller annet slag vært aktuelt? spør 36-åringen.

Øiens UiT-kollega Jonas Stein og AYF er innom det samme temaet i sin e-post til Khrono.

— Det kan for eksempel gjøres gjennom ordninger hvor faste stillinger etter avgåtte professorer kan forskutteres og lyses ut før professorene er gått av med pensjon, skriver Stein.

— Vil jobbe til jeg dør

— Dette er noe vi må bli flinkere til å diskutere og sette i sammenheng med karriereplanleggingen til yngre forskere og akademikere. Det vil være problematisk dersom akademia går glipp av potensielt svært gode kandidater. Samtidig vil det være problematisk å miste eldre og rutinerte forskere som fortsatt har mye å tilføre, sier Øien.

— Hvor lenge tror du selv at du kommer til å jobbe som forsker?

— Til jeg dør, ja helt til jeg ligger begravet seks fot under jorden, humrer Øien, før han fortsetter med en noe mer alvorlig tone:

— Det å være forsker er ingen vanlig jobb. Forskningen vår definerer ofte hvem vi er, og man forsker stort sett på noe man har et nært forhold til. Slik jeg ser det akkurat nå, vil det være bortimot umulig plutselig å stoppe med forskningen når jeg når en viss alder.

— Så vil jo spørsmålet om jeg da skal oppta en plass for en yngre forsker, som har fremtiden foran seg. Kanskje blir jeg nødt til det, for å sikre progresjon i forskningen. Nye ideer vil alltid komme godt med. Det er heldigvis ganske lenge til jeg trenge å begynne å tenke skikkelig på dette. Selv har jeg vært heldig som har hatt mentorer som har vært opptatte av å løfte frem yngre forskere. Ved å gjøre det, har det også muligens vært enklere for dem å gå av med pensjon når de vet at det finnes folk som er kompetente nok til å ta over, reflekterer den unge professoren.

les også

UiB-professor: Ville jobbet til jeg var 72 hvis aldersgrensa ble endret før