Lovforslag om universiteter og høyskoler mangler regler for åpenhet

Bestemmelser om åpenhet er nøkkelen hvis du trenger å vite hva de som styrer universiteter og høyskoler driver med. Derfor er det viktig å ha gode og klare regler om retten til innsyn. Det er dessverre ikke tilfelle i forslaget til ny lov om universiteter og høyskoler.

De få reglene som Universitets- og høyskoleutvalget foreslår om møte- og dokumentoffentlighet, er for skjønnsmessige og uklare. Den nye loven bør i større grad inneholde mer presise og omfattende bestemmelser om retten til innsyn. Med 290.000 studenter, 40.000 ansatte, 21 statlige universitets- og høyskoler, 26 private høyskoler samt 14 studentsamskipnader er virksomheten til denne sektoren av stor allmenn interesse.

Offentlighetsloven gjelder for statlige universitets- og høyskoler. Det innebærer at adgangen til innsyn skal vurderes i alle dokumenter. Dette gir blant annet journalister mulighet til å kontrollere statlige virksomheter.

Norsk Journalistlag og de andre presseorganisasjonene ønsker at dagens 14 studentsamskipnader skal omfattes av loven. De utfører et viktig samfunnsoppdrag med å ivareta velferdsbehovet til studentene, og forvalter betydelige offentlige midler. I Oslo og Akershus omsetter de for eksempel for rundt 1,5 milliarder kroner i året. Studentsamskipnadene sitter med en betydelig makt og en økonomisk handlefrihet som må kunne ettergås og kontrolleres av allmennheten.

At enkelte studentsamskipnader i dag har en såkalt «offentlighets-policy», bøter ikke på problemet med mangel på innsyn. Retningslinjer eller strategidokumenter er lite verdt i praksis, all den tid studentsamskipnadene ikke trenger en begrunnelse for å avslå et krav om innsyn. Det får ingen rettslige konsekvenser dersom de nekter å gi dette innsynet.

Åpne styremøter er akademiske og demokratiske idealer for gjennomsiktighet i beslutningsprosesser. Universitets- og høyskoleutvalget mener at de statlige styrene selv skal få bestemme om møtene skal være åpne eller lukkede, eller at bestemte saker skal behandles for lukkede dører.

Dette gir de lokale styrene svært stor makt til egne tolkinger. Det å overlate spørsmål om offentlighet til et eget skjønn, er ikke noen god idé – det har vi bred erfaring med. Det ender altfor ofte med omfattende hemmelighold, fordi mange er engstelige for å gjøre feil. Kombinert med store kulturforskjeller i de enkelte universitets- og høyskolemiljøene, vil praktiseringen av åpenhetsprinsippet kunne sprike i alle retninger og ordningen kan ikke kontrolleres opp mot klare og objektive kriterier om når et møte kan lukkes.

Presseorganisasjonenes foreslår at det i loven stilles klare unntaksbestemmelser om når møtene kan lukkes av hensyn til personvernet eller tungtveiende offentlige interesser. Dette vil etter vår mening ikke bare gi et sterkere signal om større åpenhet, men først og fremst medføre konsekvenser dersom reglene brytes. Dette forutsetter at klagemulighetene på området blir enkle og gode.

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen presiserte under stortingsbehandlingen av universitetsloven i 1995 at «åpenhet er viktig fordi det gir allmennheten innsyn og mulighet for kontroll» og «skaper større interesse for virksomheten».

Det må fortsatt gjelde, og bør være styrende under sluttbehandlingen av den nye loven om universiteter og høyskoler.