Det er viktig for Norge å få til mest mulig åpen publisering av det som skrives i Norge. Dette vil til syvende og sist hvile på Kunnskapsdepartementet og statsråd Iselin Nybø, skriver professor Kjell-Erik Lommerud. Foto: Silje Katrine Robinson
Det er viktig for Norge å få til mest mulig åpen publisering av det som skrives i Norge. Dette vil til syvende og sist hvile på Kunnskapsdepartementet og statsråd Iselin Nybø, skriver professor Kjell-Erik Lommerud. Foto: Silje Katrine Robinson

Er Plan S-problemet egentlig løst?

Åpen tilgang. Nå gjelder det for Iselin Nybø å ta oss mot åpenhet i norsk publisering uten at sektoren låser seg fast i et enormt basketak om Plan S, skriver Kjell-Erik Lommerud, professor ved Universitetet i Bergen.

Publisert   Sist oppdatert

Den endelige Plan S-veilederen har kommet. Den er ikke særlig forskjellig fra første forsøk, selv om noen mindre forbedringer har kommet med.

Riktignok varer Elsevier-avtalen bare ut 2020, slik at en ny avtale må på plass når Plan S begynner å løpe.
Kjell-Erik Lommerud
Professor, Universitetet i Bergen

Det er ikke sikkert dette er så viktig. Unit har som kjent inngått les-og-skriv-avtaler med Elsevier og Wiley som gjør norske artikler på disse forlagene åpent tilgjengelige. Dette uten at tidsskriftene i sin helhet vil være Open Access – man kan kalle dette for en kollektiv hybrid open access. Norge kjøper åpen publisering kollektivt for alle korresponderende forfattere med norsk adresse – dette blir mye billigere enn den typen hybrid open access alle kan kjøpe til de listeprisene forlagene annonserer.

Dette er veldig bra.

Plan S har front mot hybrid open access, men det har vært uklart for meg hva de mener om slik kollektiv hybrid open access. Skal dette være kompatibelt med veilederen til Plan S, må veien gå gjennom arkivering. Som jeg forstår veilederen, holder det å arkivere i det institusjonelle hjemmearkivet med en CC-BY lisens. Denne lisenstypen tillater umiddelbar kommersiell gjenbruk av det arkiverte materialet. I Khrono 3. juni bekrefter Katrine Bjerde og Nina Kalstrøm at de inngåtte avtalene vil møte arkiveringskravene i Plan S. Det er jo kjempebra og går et godt stykke på veien for å løse de problemene mange aktive forskere har sett med Plan S.

Riktignok varer Elsevier-avtalen bare ut 2020, slik at en ny avtale må på plass når Plan S begynner å løpe. Vi får håpe at forlagsavtalene framover vil ha den samme Plan S-kompatible strukturen: Dette kommer sikkert mye an på erfaringene man nå gjør seg med de nye les-og-skriv avtalene som inngås, for eksempel i hvilken grad de fører til store tap av abonnenter for forlagene.

Unit har inngått avtaler med Wiley og Elsevier og jeg antar andre store forlag vil komme etter. For de store forlagene sin del kan altså Plan S-problemet være løst. Detaljene i veilederen kan vi da bare overse. Veilederen er omtrent den samme som før høringen, men samme det. Reddet av Unit!

Nå er det dessverre, eller heldigvis, ikke slik at alle gode tidsskrifter gis ut av de største kommersielle forlagene. I mitt fag er det drøyt 40 tidsskrifter på nivå 2. Rundt halvparten av disse er utgitt av foreninger, selveiende tidsskrifter eller relativt idealistisk orienterte universitetsforlag. Den andre halvdelen av tidsskriftene er sånn noenlunde likt fordelt på Elsevier og alle andre.

Assosiasjonstidsskrifter og lignende tidsskrifter spiller altså en kjemperolle. Dette er gjerne de aller beste tidsskriftene – og de er i noen fag mye billigere enn tidsskrift på kommersielle forlag. Avtalene med Elsevier og Wiley inkluderer ikke tidsskrifter som bare administreres av disse forlagene, men for eksempel er eid av en assosiasjon. Og så er det i alle fag mengder av assosiasjonstidsskrifter som gis ut av assosiasjonene selv på egen kjøl. Videre er for eksempel Nature og Cell holdt utenom Wiley-avtalen, hvis jeg har forstått det rett.

Vi får håpe på at alle disse tidsskriftene er interessert i å inngå avtaler av samme format som den nylig inngåtte Elsevier-avtalen. Men dette dreier seg om tusenvis av tidsskrift. Det kan bli et enormt problem å ordne køen foran forhandlingsbordet for alle disse. Husk at slike forhandlinger må finne sted ikke bare i Norge, men i alle de landene hvor minst ett forskningsråd har skrevet under Plan S. Jeg kjenner til tidsskrift som er gode faglig sett, men har en svært nødtørftig administrasjon, for eksempel med én kontorstilling eller kanskje bare en halv. Noen av disse har helt sikkert en ganske vag oppfatning av hva Plan S innebærer for dem. Løsningen blir kanskje å tilby standardavtaler av et eller annet slag, men disse skal altså passe til en stor og divers mengde tidsskrifter.

Noen av de store assosiasjoner kan på den andre siden ha stor nok faglig pondus til at de ikke er særlig innstilt på å forandre publiseringsmodell. American Economic Association, for eksempel, gir ut åtte fremragende tidsskrifter og tar 400 kr i abonnementspris for privatpersoner for alle sammen – kanskje synes de dette er åpent nok. Antall lesere er stort, så de kan være ganske uvillige til å sette abonnementsinnektene i spill.

Det kan altså tenkes at Unit bare har løst halve Plan S problemet for oss. De må innen 2021 ha fått inngått avtaler med kanskje tusenvis av avtalepartnere, og ingen vet hvordan disse forhandlingene vil forløpe.

Det er derfor interessant å tenke igjennom hva den nye Plan S-veilederen innebærer for tidsskrifter som ikke kommer til å gå inn på les-og-skriv avtaler med Unit og tilsvarende institusjoner andre steder.

Vil arkivering være en løsning på Plan S-utfordringene også for slike tidsskrifter? Det kreves altså at arkivering skal skje umiddelbart og at det skal brukes en CC-BY lisens. Dette betyr at materialet vil være tilgjengelig for alle uavhengig om de betaler abonnement – og derfor tilsynelatende vanskelig å forene med en abonnementsmodell.

La oss skule til hva Elsevier tillater og ikke tillater av umiddelbar arkivering i tilfeller hvor det ikke er betalt for hybrid open access eller en les-og-skriv avtale er inngått. Etter min mening er det ganske forbausende hva Elsevier nå går med på.

Man kan lagre det antatte manuskriptet (AAM) på egen hjemmeside og i arkiver som ArXiv og RepEc. Veldig mye materiale fra realfag og økonomi finnes i disse arkivene. Det er to ting som stopper Elsevier sin ordning fra å være Plan S-kompatibel. For det første krever de embargo for arkivering i institusjonelt hjemmearkiv. Dette synes jeg det burde være mulig å snakke Elsevier ut av: Det kan ikke være verre at ting legges ut på Bora enn på RepEc.

Det andre er lisenskravet: Elsevier krever konsekvent en CC-BY-NC-ND lisens. Det viktige her er «NC», som betyr at man reserverer seg mot kommersiell gjenbruk av artikkelen. Plan S sier kommersiell gjenbruk er viktig for eksempel av hensyn til den farmasøytiske industrien, uten å konkretisere. Men kommersiell gjenbruk kan også bety at et annet forlag lager kompendier eller skyggeutgaver av tidsskriftet – og det er det lett å forstå at det opprinnelige forlaget ikke ønsker seg.

Det går knapt an for oss å endre veilederen til Plan S på europeisk nivå, men Norge er en selvstendig nasjon så tilpasningen til Plan S bestemmer vi over selv. Vi har jo også retningslinjer for åpen publisering som gjelder all norsk publisering, også den som ikke har blitt finansiert av Forskningsrådet, og her er detaljene annerledes formulert enn i Plan S.

Det er viktig for Norge å få til mest mulig åpen publisering av det som skrives i Norge. Ullent formulerte kommersielle interesser må ikke komme i veien for at vi kan få gode regler for fornuftig arkivering med alle forlag. Norge må velge CC-BY-NC-ND som minstekravet for åpen publisering. En må også gjennomgå alle andre teknikaliteter i Plan S, for å kontrollere at steile krav ikke står i veien for åpenhet som er god nok.

Dette vil jo til syvende og sist hvile på Kunnskapsdepartementet og statsråden. Jeg synes Iselin Nybø fortjener ros for at hun skrinla den kontroversielle foretaksmodellen – og jeg synes også hun traff planken på hvilke elementer i Underdalsutvalget sin innstilling om stillingsstrukturen i sektoren som det var verd å gå videre på. Nå gjelder det å ta oss mot åpenhet i norsk publisering uten at sektoren låser seg fast i et enormt basketak om Plan S.