Debatt ● Reidulf G. Watten
«Litt innovasjon i utdanning av kliniske psykologer kan umulig være negativt»
I rammeplanen for psykologiutdanningen vises det tydelig en «skjult» bachelor-/masterstruktur som dokumenterer at profesjonsstudiet egentlig er en klinisk mastergrad med veiledet praksis i tillegg.
Publisert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
I Melding til Stortinget 19 (2000-21) åpner regjeringen opp for endring i gradsforskriften, slik at også andre enn de etablerte psykologutdanningene ved NTNU, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og UiT Norges arktiske universitet kan utdanne kliniske psykologer:
(les videre under AnnonseN)
Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-
«Regjeringen vil derfor at universiteter og høyskoler som får akkreditert studietilbud for de særskilte profesjonsgradene i psykologi, rettsvitenskap og teologi, framover vil bli gitt rett til å tildele graden» (s. 69).
I tillegg er det en viktig spesifisering:
«For psykologi vil dette også innebære krav om at studietilbudet er i tråd med nasjonal rammeplan og retningslinjer» (s. 70).
Via den nasjonale rammeplanen kan de fire universitetene fortsatt ha kontroll på studiets struktur og innhold, siden denne er tilpasset universitetenes egen organisasjon og studiestruktur - og behovene til Norsk psykologforening.
Rammeplanen er en forskrift til Lov om universiteter og høyskoler og trådte i kraft 1. februar 2020. Innholdet er slik at det burde være mulig å tilpasse en klinisk masterpåbygging til dette.
Den nasjonale rammeplanen angir krav til læringsutbytte innenfor sju områder:
- Vitenskapsteori og psykologiens historie
- Psykologisk forskningsmetode og akademisk formidling
- Psykologiske basaldisipliner og deres anvendelsesområder
- Psykologisk utredning og behandling
- Helsefremmende og forebyggende psykologisk arbeid
- Psykologrollen, kommunikasjon og ledelse
- Studiets oppbygning og praksis (minimum 40 uker, hvorav 20 i heltids sammenhengende praksis ute i relevante helse- og velferdstjenester)
Her vises tydelig en «skjult» bachelor-master-struktur som dokumenterer at profesjonsstudiet egentlig er en klinisk mastergrad med veiledet praksis i tillegg. Det er en tydelig to-deling med basalfag først (bachelor) og så kliniske disipliner (såkalt «integrert» master).
Så er da også realitetene i universitetenes hverdag at de tre første årene har mye felles undervisning med bachelorstudentene i psykologi. Det er faglig, logistisk og ressursmessig fornuftig.
Integreringen av praksis er ikke spesielt fremtredende før de to siste studieårene, før det er det noe intern observasjonspraksis. Omfanget er heller ikke spesielt stort, kravet er totalt sett minimum 40 uker. Det er ikke mye på seks år.
Ikke alle mastere ønsker å bli kliniske psykologer, men noen ønsker det, og de burde få den muligheten. Sett fra samfunnets side kan det også være gunstig - og billig. Et to-årig studium koster mindre enn et seks-årig studium.
Reidulf G. Watten
Psykologi skiller seg fra medisin ved at faget har flere studieløp på masternivå; vi er en «fler-barnsfamilie» i motsetning til «enebarna» som blir leger (her er det kun ett studieløp). Denne organisatoriske forskjellen er viktig og en faglig ressurs. Da er det naturlig å tenke seg påbygninger «på tvers» av masterløpene.
En master i arbeids- og organisasjonspsykologi kan eksempelvis bygges ut med en master i miljøpsykologi. Slik kan det også være med en klinisk master, den kan bygge på en annen mastergrad. Dette er ikke minst viktig med tanke på regjeringens satsing på livslang læring. Det innebærer omstilling, ny kompetanse og ny virksomhet, men forutsetter selvsagt fleksibilitet i organisering av studier.
Alle norske mastergrader i psykologi bygger på en bachelorgrad som igjen har en emnesammensetning som ivaretar rammeplanens pkt. 1-3. Mastergraden tas innenfor ulike fagområder: helse, utvikling og samfunn, arbeid og organisasjon, miljøpsykologi, nevrovitenskap, sosialpsykologi og kognitiv psykologi m.m. I tillegg til en spesialisering i disse fagområdene, gis ytterligere skolering i metode og akademisk formidling, ofte med mye undervisning.
Masterne kan også ha flere års yrkeserfaring fra ulike sektorer og fortrolige med tverrfaglig samarbeid. Mange har også ledererfaring. De bør derfor ha et solid grunnlag for videre utdanning i klinisk psykologi.
Psykologistudenter som ikke har gått profesjonsstudiet, kan også gi innovative kliniske bidrag. Nå avdøde Leiv Einar Gabrielsen ved Sørlandets sykehus startet Friluftsterapi, et unikt tilbud først utviklet for ungdom med sammensatte lidelser, siden videreutviklet til å også å omfatte andre grupper. Kjerneelementet er møte mellom mennesket og natur. Dette er etter mitt syn Norges første terapeutiske tilbud innenfor klinisk miljøpsykologi.
Gabrielsen bygde opp et tverrfaglig miljø med forgreninger til mange land og med stor forskningsaktivitet (adventure therapy). Han utviklet en egen for skala for kartlegging av ungdoms livsmål: The Adolescent Life Goal Profile Scale, som er mye brukt.
Han tok hovedfag i psykologi ved NTNU og disputerte ved Universitetet i Oslo i 2012 med avhandlingen Life goals and meaning in adolescence, altså ikke «ekte» psykolog, eller cand. psychol. som graden heter når man har gjennomført profesjonsstudiet. Han var likefullt en glimrende kliniker, en nytenkende terapeut med høy klinisk realkompetanse.
Hvorfor skulle ikke slike som Gabrielsen kunne ta en klinisk masterpåbygning og fått formalisert sin kompetanse hvis de ønsket det - uten å gå hele omveien via et seks-årig profesjonsstudium?
Ikke alle mastere ønsker å bli kliniske psykologer, men noen ønsker det, og de burde få den muligheten. Sett fra samfunnets side kan det også være gunstig - og billig. Et to-årig studium koster mindre enn et seks-årig studium.
Masterens kliniske del som dekker rammeplanens pkt. 4-7 burde ikke være vanskelig å lage. Emner som barne- og voksenklinisk psykologi, diagnostikk, ulike terapiformer, psykologrollen og praksisemner, forebyggende og helsefremmende psykologisk arbeid, kommunikasjon og ledelse kunne lages i samarbeid med sykehus og helsesektoren.
Med hensyn til de siste emnene vil nok mange mastere være mer kompetente enn mange klinikere, særlig de med lang erfaring innenfor arbeids- og organisasjonspsykologi. Alt dette, inklusiv praksis, bør være mulig å få til innenfor en to-årig periode.
Ikke alle er egnet til å være kliniske psykologer. Det har universitetene fått erfare gjennom sine opptaksregler. Disse bygger på karakterer fra videregående. De mest skoleflinke fra videregående, ofte jenter (ikke sjelden via private gymnaser som Bjørknes eller Sonans), blir så gitt en seks-årig studierettighet til å bli psykolog. Så viser det seg at noen er uegnet, og da må den rettigheten tas fra dem. Dette er en tid- og ressurskrevende juridisk prosess som også kan ende i rettssystemet (jfr. sak mot NTNU i 2017).
Slike saker er en belastning på mange ledd i en utdanningsinstitusjon. Ved studieopptak bør man derfor prøve å «sile ut» slike kandidater. Det kan man gjøre her. Samtidig kan man også prøve å «sile ut» kandidater som viser god klinisk egnethet. Terapeutiske talenter finnes. I tillegg kan det øke muligheten for god kjønnsbalanse. De øvrige faglige kriterier for opptak må selvsagt utarbeides mer detaljert.
Den kliniske hverdagen preges av alvorlige psykiske lidelser og menneskelige problemer, det kan være en utfordring for psykologene også rent personlig. Da er det en fordel at studentene har både livserfaring og arbeidslivserfaring før de går inn i klinisk utdanning og virksomhet, dette i motsetning til de fleste profesjonsstudentene som kommer rett fra videregående skole. Med en klinisk master som skissert her, unngår man det problemet.
Ved Institutt for psykologi på Høgskolen i Innlandet (HINN) har vi hatt psykologiutdanning i over 15 år: Først årsstudium, deretter bachelorgrad og så mastergrad (miljøpsykologi - landets eneste). Vi har utdannet en rekke kliniske psykologer via danske universiteter (bachelor ved HINN, så kliniske studier hovedsakelig fra universitetene i Århus og København), et godt eksempel på nordisk samarbeid i praksis.
Det er snakk om et 30-talls kandidater pr. år. Disse har fått lisens og deretter autorisasjon som psykologer. Mange er blitt spesialister og finnes rundt omkring i Helse-Norge. Instituttet har med andre ord årelang erfaring med psykologiutdanning på mange nivåer. I tillegg har instituttet en allsidig, god og relevant forskningsaktivitet. HINN har også et meget godt samarbeid med Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, ikke minst via utdanningen av sosionomer, vernepleiere og sykepleiere. Det tverrfaglige, organisatoriske og praktiske grunnlaget for en master i klinisk psykologi ligger derfor godt til rette.
Nå mener ikke jeg at denne ordningen skal erstatte dagens profesjonsstudium i psykologi, men det kan være et supplement som ivaretar og videreutvikler viktig kompetanse i arbeidslivet og som gir samme sluttkompetanse som profesjonsstudiet. Det kunne i første omgang være en prøveordning med tilhørende evaluering.
De fire etablerte psykologutdanningene og Norsk psykologforening vil trolig argumentere mot den foreslåtte åpningen for klinisk påbygging på en mastergrad i psykologi. Det blir nok også diskusjon i Nasjonalt fagorgan for utdanning og forskning i psykologi, som i praksis er styrt av universitetene. Det er med andre ord en vei å gå, men med støtte fra politikere og fagmiljøer, bør dette være mulig å etablere innen overskuelig tid. Litt innovasjon i utdanning av kliniske psykologer kan umulig være negativt.
Dette innlegget er først publisert i Psykologisk.no.
