Debatt ● Guttorm Grundt
Likestillingskrise i kjønnssensitiv forskning
Hvis det ikke gjøres noe med den økende kjønnsubalansen i akademia, risikerer vi at menn velger andre utfordringer og yrkesveier, skriver Guttorm Grundt.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Khrono satte søkelyset på den store og alvorlige kjønnsubalansen i norsk kjønnsforskning med artikkelen Bare én av ti kjønnsforskere er menn den 17.11.22 Khrono skal ha honnør for å ta opp dette viktige temaet, men artikkelen unnlot å gå nærmere inn på årsakene til, og konsekvensene av, den store likestillingskrisen i kjønnsforskningen.
Kjønnsubalansen er imidlertid symptomatisk også for forskning på andre kjønnssensitive områder i akademia. Daglig leder Are Saastad i Reform, Ressurssenter for menn, hevder i sin ferske bok «Usynlige menn» at alle kjønnsforskningssentrene har sin opprinnelse i kvinneforskning, og at dette preger dem fortsatt:
Det har riktignok vært satt av enkelte ressurser til mannsforskning, blant annet i form av et professorat for forskning om menn og likestilling ved Universitetet i Oslo (finansiert av departementet). Etter at professor Øystein Gullvåg Holter gikk av med pensjon, er professoratet ikke videreført. Det er grunn til å mene at mannsforskning behandles stemoderlig i akademia. I all hovedsak oppfattes forskning på likestilling å dekke behovet. Et særegent forskerfokus på menns utfordringer blir i liten grad forstått som nødvendig.
Professor emeritus Holter kommenterer selv i artikkelen i Khrono at det er mange eksempler på at den skjeve kjønnsbalansen fører til at noen temaer blir forsket mindre på, og likestillingsorganisasjonen MannsForum hevder i sitt Likestillingsbarometer (med mannsperspektiv) at den store kvinnedominansen blant forskere ved landets fem kjønnsforskningesentra er en utfordring for kjønnsforskningens troverdighet.
Forskningsrådets eget kompetansesenter, Kilden kjønnsforskning, presenterer seg på hjemmesiden som et nasjonalt kunnskapssenter med ansvar for å fremme kjønnsforskning, kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse i forskning og innovasjon gjennom å formidle og sammenstille forskning. I tillegg skal de bidra til en kunnskapsbasert offentlig debatt om kjønn og likestilling. Kilden har 100 % kvinnelige ansatte.
Leder for Kilden Kjønnsforskning, Linda Marie Rustad, sier seg i Khronos artikkel enig i at flere menn ville styrket kjønnsforskningens troverdighet. Men hun akter tydeligvis likevel ikke å gjøre noe aktivt med mangelen på menn i Kildens egen organisasjon.
På spørsmålet om hvorfor hun bare ansetter kvinner, svarer hun:
Hvis du ser på hvem som går på kjønnsstudier, er det i all hovedsak kvinner. Vi skal ha mennesker som har utdanning innen kjønn og likestilling.
Og her nærmer vi oss krisens kjerne: Kjønnsbalanse og likestilling anses som viktig, men ikke så viktig at det går foran kompetanse. Selv ikke for et nasjonalt kunnskapssenter for nettopp kjønnsbalanse og kjønnsperspektiver. Og ikke så viktig at det iverksettes effektive tiltak for å rekruttere flere menn til verken kjønnsstudier, -forskning eller -formidling.
Dersom situasjonen hadde vært omvendt, at landets kjønnsforskningssentra var fullstendig mannsdominerte, og det nasjonale kunnskapssenteret for likestilling og kjønnsperspektiv i forskning var uten en eneste kvinnelig ansatt, hadde nok alarmen gått for lenge siden. Da ville det nok blitt reagert i både Forskningsråd, Kunnskapsdepartementet, Likestillingsdepartementet, Likestillingsdirektoratet/Bufdir og hos Likestillingsombudet.
Men hvorfor reageres det ikke nå? Hvordan kan Forskningsrådet akseptere at deres eget kompetansesenter for kjønnsbalanse i forskningen går bakerst med et dårligst mulig eksempel, med null kjønnsbalanse? Det er en gåte.
En mulig årsak til krisen kan være kvinnekulturen i samtlige departementer, direktorater og sentra med spesielt ansvar for forvaltning, utdanning og forskning på kjønn- og likestillingsområde. Her er det gjennomsnittelig ca.70-90 % kvinnelige ansatte og ledere. Kvinnedominansen i Forskningsrådet er på 80 %.
En annen mulig medvirkende årsak kan være kvinnefavorismen som ligger innebygget i Likestillingslovens formålsparagraf §1.ledd 2: «Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling».
Det ligger ingen føringer i paragrafen om også å bedre menns stilling, som mannsforskning ville kunne formidle kunnskapsgrunnlaget og behovet for.
En tredje årsak kan være den kjønnete likestillingsideologien som preger både kjønnsforskning og likestillingsforvaltning. Feminismen har fungert utmerket som en frigjørings- og likestillingsideologi for kvinner, men ikke nødvendigvis for menn.
Feminismens iboende kvinneprisme blir for snever for de fleste menn. Det samme gjør kvinnekulturen og tendensene til kvinnesentrisme på norske kjønnsforskningssentra. Og her vi ved krisens store og vanskelige løsningsutfordring; For å tiltrekke flere menn til kjønnsstudier, kjønnsforskning og likestillingsforvaltning, bør kvinnesentrismen avløses av en kjønnsnøytral likestillingsideologi.
Alternativet kan være å supplere feminismen med studier og fordypning i en tilsvarende mannssentrisk frigjørings- og likestillingsideologi, som f.eks. maskulinisme. Selv tror jeg kanskje ikke det er veien å gå.
Leder for Kilden kjønnsforskning skisserer en annen løsning i intervjuet i Khrono; at kvinnelige kjønnsforskere ikke bare forsker på kvinner, men også på menn. Hun ser også en tendens til at kvinner forsker mer på menn og kjønn enn tidligere.
Dette er imidlertid ikke uproblematisk. Den nasjonale etiske komité advarer (på sin hjemmeside) om for smal kjønnsbase i forskningen:
Man har tradisjonelt ikke hatt fokus på forskeres kjønn. Man forventer at forskere skulle være objektive i sin tilnærming. I dag vet vi at dette ikke er mulig. Kjønn farger hvordan vi ser og erkjenner samfunnet. Forskningsrådet mener det er et demokratisk problem, og at det har store skadevirkninger hvis man ikke har en bred inngang til forskningen. Noe kjønnsforskning definitivt ikke har.
Men likestillingsproblemet er ikke bare knyttet til kjønnsforskning. Det gjelder i stor grad også forskning i andre kjønnssensitive deler av akademia.
Kjønnsubalansen på Forskningsrådets egen likestillingskonferanse «Kjønn i Akademia: på vei mot balanse?» 24.11. i år var nesten like stor som i kjønnsforskningen: 75/25 blant innlederne og 90/10 blant deltagerne. Men denne kjønnsubalansen var forbausende nok ikke tema på konferansen.
Mer alvorlig er likevel den store kjønnsubalansen på mange av de kvinnedominerte studiene og fakultetene ved norske universiteter og høyskoler. Eksempler fra f.eks. Institutt for lærerutdanning og skoleforskning på UiO viser at avdeling for lærerutdanning har 90 % kvinner og 10 % menn. Ved Institutt for Helse og samfunn på Uio er det 88 % kvinner og 12 % menn på avdeling for tverrfaglig helsevitenskap.
Denne kjønnsubalansen var heller ikke i fokus på konferansen, som i all hovedsak var fokusert på mannsdominansen på professornivå samlet sett, og behovet for flere tiltak for å fjerne denne dominansen. Kvinnedominansen på professornivå på fakulteter og institutter hvor kvinner allerede er i stort flertall var heller ikke tema.
Kjønnsubalansen i akedemia er ikke bare stor på de fleste kjønnssensitive fagområdene, men faktisk i hele akademia. Den økende rekrutteringen av kvinnelige studenter til undervisnings- og forskerstillinger i forhold til mannlige vil naturlig nok føre til en stadig økende kjønnsubalanse og kvinnedominans, både blant ansatte, ledere, forskere og studenter.
Kvinnelige studenter utgjør i dag over 60 % av studentene, og 65 % studentene som fullfører studiene. Dette ble heller ikke problematisert på konferansen.
Økningen i andelen kvinnelige studenter på de to mannsdominerte fagområdene innen STEM blir ikke kompensert av tilsvarende økning på de fire andre kvinnedominerte fagområdene, snarere tvert imot. En medvirkende årsak til dette er den store kjønnsubalansen i bruken av kjønnspoeng og andre rekrutteringsfremmende tiltak for å bedre kjønnsubalansen på berørte studier.
Hovedinnsatsen for kjønnsbalanse har ligget, og ligger fortsatt, på de få mannsdominerte fagretningene, der kvinner blir prioritert med egne rekrutteringsprogrammer med bruk av både kjønnspoeng og andre rekrutteringstiltak.
Innsatsen for å bedre kjønnsubalansen på kvinnedominerte studier har til nylig vært begrenset til veterinærstudiet, og nå nylig noen få studier med over 80 % kvinner, som for eksempel psykologi. Men da ikke med to kjønnspoeng som kvinnelige søkere automatisk får på STEM, men bare ett kjønnspoeng, som en midlertidig prøveordning.
Aasen-utvalget for opptak til universiteter og høyskoIer har også registrert denne kjønnsubalansen i sin nylig offentliggjorte NOU 17:2022, uten å foreslå andre tiltak enn slike som bare vil kunne redusere tempoet i feminiseringen av akademia -ikke gjenopprette kjønnsbalansen.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Ett av forslagene er å fjerne bruken av kjønnspoeng, og i stedet ta i bruk kjønnskvotering ved en underrepresentasjon på 30 % av det ene kjønn. Men selv en slik beskjeden likestillingsambisjon, godt unna reell kjønnsbalanse, møter allerede stor motstand i akademia, og overlever neppe den politiske behandlingsprosessen etter høringen og frem til vedtak i Stortinget.
Den økende kvinnedominansen vil med dagens utvikling sannsynligvis prege akademias kultur og virksomhet ut denne og inn i neste generasjon, med de konsekvenser dette vil få for sektorens prioriteringer, «produksjon», miljø, relevans og omdømme.
Den økende kjønnsubalansen vil kunne få store, og sannsynligvis også negative, konsekvenser for både rekruttering, omdømme, kvalitet og samfunnsmessige forhold.
Akademisk inspirerte og aspirerende menn vil sannsynligvis i økende grad søke akademiske utfordringer og karriereveier utenfor det statlige akademia, eller velge andre yrkesveier og livsutfordringer hvor de føler seg mer velkomne. Dette bør bekymre både Forsknings- og høyere utdanningsministeren, Likestillingsministeren, Likestillingsombudet, Forskningsrådet og, ikke minst, akademia selv.
