Arbeidet for kjønnsbalanse i norsk forskning har to hovedutfordringer

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kvinner utgjør i dag et flertall blant studenter og stipendiater i Norge. Nye tall viser også at kvinner for første gang er i (et riktignok hårfint) flertall på førsteamanuensis-nivå i Norge. Likevel er kun en tredel av alle professorer ved landets universiteter og høgskoler kvinner, og kjønnsbalansen varierer betydelig mellom ulike fagområder.

Den vedvarende ubalansen på toppen av forskningssystemet i et likestilt land som Norge er noe vi ikke kan slå oss til ro med. Likestilling er viktig både for at vi skal få den forskningen vi trenger, og for demokratiutviklingen.

De viktigste løsningene ligger i forskningssystemet, og vi i Forskningsrådet har vår del av ansvaret for å bidra til å finne dem. Derfor opprettet vi i 2012 BALANSE-programmet, hvor hovedvekten ble lagt på å finansiere ny kunnskap, læring og innovative tiltak for å fremme likestilling og kjønnsbalanse i toppstillinger ved forskningsinstitusjonene. I tillegg har BALANSE som mål å bidra til strukturell og kulturell fornyelse i forskningssystemet.

lES OGSÅ

Innførte egen kvote for døve studenter i vernepleie

Denne høsten markerer vi at BALANSE er ti år. Dette jubileet er en god anledning til å gjøre opp status og diskutere hvor veien videre går.

Vi har to hovedutfordringer når det gjelder kjønnsbalanse i norsk forskning:

• Den ene er at toppnivået fortsatt er mannsdominert og at utjevningen generelt går for langsomt.
• Den andre er at det er en stor grad av kjønnsdeling mellom ulike fag, profesjoner og spesialiseringer. For eksempel var i 2021 hele 71 prosent av førsteamanuensisene innen medisin og helsefag kvinner, mens kvinnelige professorer innen teknologi ikke utgjorde mer enn 17 prosent av totalen. Satt på spissen: Vi kan ikke skryte av et likestilt forskningssystem hvis halvparten av sektoren er sterkt mannsdominert og den andre er sterkt kvinnedominert.

Det er bred enighet i Norge om likestilling som et felles mål. Paradokset er at dette kan gjøre at arbeidet for likestilling kan oppleves som ukontroversielt og selvsagt – og derfor noe som verken krever spesiell oppmerksomhet eller innsats. Dette kan føre til manglende engasjement og en tro på at ting løser seg av seg selv. Erfaring viser imidlertid at dette ikke er tilfelle. I praksis vil da likestilling og kjønnsbalanse ofte få «vikeplikt» for andre prioriteringer når krevende valg må gjøres.

lES OGSÅ

Bare én av ti kjønns­forskere er menn: — Det er helt utrolig

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

I Norge har vi alle forutsetninger for å lykkes med ambisjoner og mål om kjønnsbalanse. Vi har for eksempel rause foreldrepermisjoner, god barnehagedekning og en velferdsstat som bygger opp om og muliggjør begge kjønns deltagelse i samfunns- og yrkesliv. Hva er det da med akademia som gjør at kvinner faller fra på veien opp mot professornivå? Her trenger vi fortsatt flere svar.

Det er viktig å understreke at vi har tatt noen viktige skritt fremover. Arbeidet med kjønnsbalanse i forskning og innovasjon har det siste tiåret endret fokus fra «fixing the women» til «fixing the system». En fersk artikkel fra NIFU viser at utviklingen i arbeidet for kjønnsbalanse i akademia er på riktig vei. Vi håper og tror BALANSE-satsningen har bidratt til dette. Tilbakemeldingen fra fagmiljøene er at Forskingsrådets innsats på dette feltet gir legitimering og vind i seilene til likestillingsarbeidet i institusjonene. Dette er imidlertid ikke tiden for å hvile på laurbærene.

Nå ønsker vi å utvide perspektivet: Styret vårt har nylig vedtatt videreføringen BALANSEpluss, som en målrettet satsning for både likestilling og mangfold i forskningssystemet. Slik følger vi også opp EUs begrep om «inclusive gender equality». Det er mye potensiell overføringsverdi mellom arbeid for likestilling og arbeid for mangfold. Mangfold i akademia dreier seg både om de som utfører forskningen og om mangfold av perspektiver.

Jens Stoltenberg uttalte for noen år tilbake at kvinner i arbeidslivet har vært like viktig for norsk økonomi som oljen. Kjønnsbalanse og mangfold i akademia bidrar også til å berike perspektivene og forskningsresultatene. Derfor har vi ikke råd til å la være.