Debatt

Ledelse er nødvendig – særlig i krisetider

Forskningen i krisetider må koordineres bedre for å utnytte ressursene bedre i en situasjon der samfunnet står overfor en akutt trussel, skriver John-Arne Røttingen i sitt svar til professorene Graver, Sejersted og Lohndal.

Administrerende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, mener at forskning i krisetider må koordineres bedre for å utnytte ressursene bedre i en situasjon der samfunnet står overfor en akutt trussel.
Administrerende direktør i Forskningsrådet, John-Arne Røttingen, mener at forskning i krisetider må koordineres bedre for å utnytte ressursene bedre i en situasjon der samfunnet står overfor en akutt trussel.
Publisert

Forskningen er i sitt vesen nysgjerrighetsdrevet, og samfunnet er helt avhengig av den frie grunnforskningen. Jeg finner grunn til å understreke dette etter å ha lest innlegget fra Det Norske Videnskaps-Akademi ved professorene Graver, Lohndal og Sejersted i søndagens Khrono, der de velger å misforstå mine uttalelser i et intervju der jeg har etterlyst en krisestab for å koordinere forskningsaktiviteter under covid-19 pandemien.

Jeg er enig i mye av det Graver, Lohndal og Sejersted skriver, men ser også at de på flere punkter har feiltolket meg.

Jeg er selvsagt ikke ute etter å stramme inn hverken på universitetenes grunnbevilgninger eller på den konkurranseutsatte forskningen. Faktisk har Forskningsrådets bevilgninger til forskerprosjekter etter åpen konkurranse om banebrytende forskning aldri vært større enn i 2019. Det meste av universitetenes forskningsinnsats er finansiert av grunnbevilgningen og dermed bestemt av forskerne selv. Forskningsrådets finansieringsandel av universitetenes forskning er stabil og rundt 15 prosent. Ei heller ønsker jeg å bygge ned de brede og grundige prosedyrene for mer målrettet investering i prosjekter innenfor anvendt forskning og innovasjon. Alt dette er nødvendige komponenter i forskningssystemet – så bør vi selvfølgelig ha en løpende diskusjon om balansen i dette. Et slikt valg er også en del av den overordnede styringen.

Det ville være en lite hensiktsmessig ressursbruk om hvert enkelt land skulle prøve og feile på egen hånd uten eller med for små kontrollerte studier i kappløpet for å finne ut hva som kan redde liv.

John-Arne Røttingen, Forskningsrådet

Det jeg derimot har forsøkt å påpeke, er at forskningen i krisetider må koordineres bedre for å utnytte ressursene bedre i en situasjon der samfunnet står overfor en akutt trussel. Det kan eksemplifiseres ganske enkelt gjennom en internasjonal studie jeg selv leder nå, der vi koordinerer utprøving av mulige medisiner mot Covid-19. Det ville være en lite hensiktsmessig ressursbruk om hvert enkelt land skulle prøve og feile på egen hånd uten eller med for små kontrollerte studier i kappløpet for å finne ut hva som kan redde liv. Det handler også om forskningskvalitet. Slik er det også når det gjelder kunnskap om smittefrekvens, sykdomsforløp, immunstoffer og en mulig vaksine. Det pågår nå en stor mengde forskningsprosjekter i sanntid. Forskningsresultater formidles løpende uten at den vanlige kvalitetsvurderingen som er vanlig i internasjonal publisering er gjennomført. Det er bra, men det krever også en form for koordinering – både av ressursene og av den nye kunnskapen som strømmer inn.

Dette er også relevant for vår egen nasjonale kontekst. Vi har behov for mer kunnskap for både å kunne forstå, følge med på og håndtere epidemien i Norge. Holden-ekspertgruppen beskriver at det er store forskjeller mellom de samfunnsøkonomiske kostnadene ved ulike nivåer av smitteverntiltak. Det har derfor svært stor verdi – økonomene kaller det verdien av informasjon – å få fram kunnskap, løsninger og teknologier som gjør at vi kan velge smitteverntiltak med lavere tiltaksbyrde. Det er derfor viktig å investere i kunnskap, men det haster.

Jeg mener derfor at situasjonen vi står oppi nå viser at vi trenger ledelse. I flere land iverksetter man nye grep for å kunne handle raskt, slik som britenes nye taskforce for vaksineutvikling. Også Sveits har etablert en slik taskforce, Swiss National COVID-19 Science Task Force. En tilsvarende koordinering bør foregå på internasjonalt nivå, både globalt gjennom WHO og i Europa gjennom EU, hvor Norge vil delta. Disse tiltakene truer ikke den frie grunnforskningen. Tvert imot.

Også når det gjelder finansieringen må vi være løsningsorienterte. Vi står i en situasjon der de tradisjonelle og ellers utmerkede finansieringsmekanismene blir for langsomme. Derfor har Forskningsrådet heldigvis hatt anledning til å lyse ut midler til koronaforskning som svært kjapt kan settes i arbeid gjennom korte søknadsfrister og raske behandlingsprosesser. Vi er ikke alene om dette. Mange land gjør tilsvarende grep. Men i tillegg trenger vi økonomisk handlingsrom – både i Norge og internasjonalt for å kunne sette i gang forskning uten de ordinære utlysningsprosessene.

Vi som driver med forskning vet at jobben vi gjør er viktig. Befolkningens tillit til forskning er heldigvis også høy. Men det er lenge siden forskernes innsats har stått så sentralt i samfunnets bevissthet som den gjør akkurat nå. Det gir også en ekstra forpliktelse til å forvalte oppdraget på en forsvarlig måte som kan levere på samfunnets behov og forventninger.