Debatt

Kriser og behov for vitenråd

Professorene Graver, Lohndal og Sejersted er kritiske til Forskningsrådet og John-Arne Røttingens utsagn om «krisestab» og styring av forskningen som et stort konsern.

Kronikkforfatterne mener at et vitenråd, som gir regjeringen råd om hvordan de kan bruke forskningsresultater i politikkutforming, vil være en mye bedre måte å styrke forskningens nytte og relevans på enn krisestaben John-Arne Røttingen etterlyser.
Kronikkforfatterne mener at et vitenråd, som gir regjeringen råd om hvordan de kan bruke forskningsresultater i politikkutforming, vil være en mye bedre måte å styrke forskningens nytte og relevans på enn krisestaben John-Arne Røttingen etterlyser.
Publisert Oppdatert

I Khrono 15. april etterlyser Forskningsrådets direktør John-Arne Røttingen en «krisestab» for forskningen. Han mener at «forskningen må finansieres og styres mer målrettet for å utvikle ny teknologi, diagnostikk, legemidler og vaksiner raskt nok», og at «vi må styre den som om vi hadde vært et stort konsern med store forsknings- og utviklingskapasiteter».

Uttalelsene kommer i et intervju. Selv om det her er Forskningsrådets direktør som snakker om «forskningen», går vi ut fra at han ikke sikter til forskningen slik den generelt faller inn under Forskningsrådets ansvarsområde, men at han sikter til deler av den medisinske forskningen. Selv da er det likevel grunn til å problematisere utsagnet.

Utsagnet om at man kan styre forskningen som om «vi» hadde vært et stort konsern bygger på uklare premisser både om hva han sikter til med «forskningen» og hvem han sikter til med «vi». Det er heller ikke klart hva han konkret mener med konsernmetaforen. Vi håper han har Bell Laboratories i tankene, forskningssenteret som ble etablert av det store amerikanske telefonselskapet. Her ble det kunstige skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning visket ut og nysgjerrigheten fikk regjere. Resultatet var åtte nobelpriser og et fenomenalt antall patenter og tekniske nyvinninger som totalt har endret og fortsatt kommer til å endre vår hverdag. Var det forutsigbart? Kan vi lære av det?

Forskning handler om reiser inn i det ukjente, reiser drevet av nysgjerrighet og kreativitet. Hva vi vil finne der, og når, kan ikke styres. Målrettet forskning f.eks. innen kreftområdet har gang på gang vist seg ikke å føre fram. Det har vært tallrike forskningsprogrammer med mål om å løse kreftgåten. Vi er ikke der ennå, men nysgjerrighetsdrevet forskning har ført forskerne på mange nye og uforutsette veier på tvers av de målrettede programmene. Noen vil kanskje føre fram. Når det gjelder en effektiv vaksine mot SARS-CoV-2 er den biologiske kunnskapen for lengst på plass. Det som gjenstår er uttesting og utvikling basert på kjente prinsipper. Det foregår imidlertid også grunnleggende forskning på vårt komplekse immunforsvar, deriblant på alternative vaksineprinsipper som kanskje vil vise seg å være bedre. Når og om dette lykkes, vet vi ikke. Forskningen i betydningen hva forskningen finner ut, kan ikke styres. Det er ikke forutsigbart. Man kan strebe mot resultater og mot økt kunnskap og forståelse. Men det er noe annet enn styring.

Det betyr at det Røttingen må sikte til med «forskningen» som skal styres, er forskerne og deres konkrete aktiviteter. Er det en lærdom fra Bell Laboratories? Neppe. Det er bare hvor løsningene ligger i dagen at det går an å peke på hvor og hvordan man skal lete etter dem. Vi mener det må skapes rammer som er vide nok til at forskerne får utfolde seg. Nysgjerrighet er en meget sterk drivkraft uavhengig av om forskningen er anvendt, målrettet eller mer grunnleggende. Det kunstige skillet mellom disse kategoriene må brytes ned og erstattes av et fagfellesskap på tvers av tradisjonelle forskningsområder. Det kalles gjerne konvergens. Utfordringen er derfor hva slags «styring» som skal til for å fremme samspill mellom nysgjerrige sjeler i forskjellige fagfelt. Drivkraft for mange forskere er gleden over nye oppdagelser og gjennombrudd. Etter vår oppfatning bærer konvergens i seg økte muligheter nettopp for slike gjennombrudd. Styring vil derfor etter vår mening være å etablere infrastrukturer og finansiering for samarbeid på tvers av disipliner uten skjeling til hva som er grunnleggende og anvendt og samtidig ivareta tematiske rammer som er så vide at ikke nysgjerrigheten hemmes.

I iveren etter å komme raskt til praktiske resultater må vi ikke glemme at selv store konserner med «store forsknings- og utviklingskapasiteter» rekrutterer sine forskningsmedarbeidere fra universiteter og høyskoler. Der har de gjennom mange års utdanning og opplæring i forskning ervervet unik kompetanse. Ønsker vi å «utvikle ny teknologi, diagnostikk, legemidler og vaksiner raskt nok» må vi ha hele «verdikjeden» i tankene. Den viktigste innsatsfaktoren i forskning er kompetanse. Det må vi ikke glemme. Det er ikke sikkert at det er mest fornuftig bruk av ressursene å gi finansiering til dem som gir de fagreste og mest relevante løftene.

Er man ute etter de store gjennombruddene, viser historien at det er en fornuftig strategi å satse på de beste talentene og de dyktigste forskerne og forskergruppene.

Graver, Lohndal og Sejersted

Koronakrisen har vist oss at kunnskap er det viktigste grunnlaget for politiske beslutninger. Samtidig har vi sett at å omsette forskningsresultater og fakta til praktisk politikk ikke er enkelt. Politikerne må ta mange hensyn som noen ganger ikke harmonerer helt med ekspertenes synspunkter. Sånn må det være. Det er imidlertid riktig at vi kan trenge en bedre utnyttelse av forskningsbasert kunnskap og en mer fornuftig og samordnet politikk for forskning, særlig i lys av de presserende problemer samfunnet nå står overfor og som vil melde seg med full tyngde når koronakrisen er over. Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) har engasjert seg i det europeiske og det nasjonale arbeidet for «Science advice» ut fra den grunntanken at vi trenger en nøytral formidling av forskning som ikke er interessebasert eller knyttet til spesielle institusjoners interesser. Innen nesten alle sektorene finnes det i dag forskningsaktører som er svært kompetente og som gir gode råd til våre politikere. Samtidig trenger de finansiering til sin forskningsvirksomhet. Vi mener det er behov for et nasjonalt vitenråd som kan koordinere og samle kunnskap på tvers av sektorene og gi råd uavhengig av behov for finansiering av egen forskning. Derfor har DNVA foreslått at Regjeringen bør oppnevne et vitenråd som kan gi Regjeringen og andre offentlige beslutningstakere råd.

Et slikt vitenråd kan gi råd om hvordan Regjeringen kan ta i bruk forskningsresultater i politikkutforming. Ved hjelp av ekspertgrupper skal det sammenfatte og vekte helheten av forskningsresultater og dermed kunne komme med relevante anbefalinger om aktuelle spørsmål. Vitenrådet skal altså ikke gi råd om forskningspolitikk, men vil selvfølgelig gjennom sin kunnskapsformidling også avsløre hvor vi har behov for mer kunnskap.

Det finnes ulike modeller for å organisere slike vitenråd. I EU får Kommisjonen råd fra SAM (Scientific Advice Mechanism). SAM består av en ekspertgruppe som gir uavhengige ekspertråd basert på den beste forskningen på området. Det viktige er ikke organiseringen, men at det lages bedre mekanismer for å bidra med science advice i Norge. På europeisk nivå skjer det mye arbeid på dette området, og DNVA deltar aktivt i dette arbeidet, særlig gjennom EASAC (European Academies Science Advisory Council) og ALLEA (All European Academies). Disse organisasjonene skriver rapporter om sentrale problemstillinger av stor politisk og allmenn betydning: Karbonutslipp fra transportsektoren og helsekonsekvenser av klimaendringer er bare to eksempler på slike områder. I Norge finnes det flere akademier som kan samarbeide og bidra til etableringen av et vitenråd helt frikoblet fra finansiering av forskning. Det tror vi er viktig.

Et vitenråd kan bidra både til å legge til rette for en bedre beredskap i forskningen og for at relevant kunnskap utvikles og kommer frem i aktuelle situasjoner. Dette vil være en mye bedre og permanent måte å styrke forskningens nytte og relevans på enn krisestaben til Røttingen.