LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
nesna
«Lærerutdanningene ble lagt til distriktene for å hindre at bondegutter havnet i fristelser»
Flere grunner til desentral plassering av lærerutdanninger.
Publisert
Oppdatert
Jan Messel er historiker, forsker ansatt ved OsloMet og blant annet ekspert på profesjonsutdanningenes historie.
Vi snakker med Messel for å se på årets Nesna-prosess i en historisk ramme. Hvordan har profesjonsutdanninger blitt opprettet, flytta på og plassert sett i en historisk kontekst.
— Sånn i riktig gammel tid ble de første lærerutdanninger og seminarer som man hadde den gang, ofte plassert og arrangert på bygdene, så som Stord og Nesna. Det var ofte småbrukersønner som tok denne utdanningen, og tanken var at de ikke skulle bli fordervet av storbyens mange fristelser, sier Messel, med en viss munterhet.
Samtidig handlet det også om rekrutteringsgrunnlaget, nemlig at det var gårdbrukersønner som valgte denne yrkesveien, og at utdanningene derfor også ble lagt desentralt.
På 70-tallet ble så distriktshøgskolene etablert.
— Det var i hovedsak to målsettinger som lå bak når man bygde opp distriktshøgskolene. Det handler om lik rett til utdanning og at et desentralt utdanningstilbud skulle være med på å sikre dette, forteller Messel, og han legger til:
— I tillegg ønsket man å avlaste universitetene.
Holdt seg unna distriktshøgskolene
Messel forteller at verken lærerutdanningene eller sosialarbeiderutdanningene ville inn i de nye distriktshøgskolene.
— Hva var bakgrunnen for dette?
— Det var fordi disse utdanningene følte seg mest tjent med å stå på egne ben, for å sikre kvaliteten i utdanningen. De fryktet et slags kafeteriasystem på utdanningene ved distriktshøgskolene, der man mistet den helhetlige oppbyggingen man anså som svært viktig, sier Messel.
Sykepleierutdanningene har en litt annen historikk bak seg. De var først ideelle, men ble etterhvert kom også de som var kommunalt drevet.
— Historisk har helseutdanningene ofte blitt plassert nærme de enheter de skulle betjene så som sykepleiere i nærheten av sykehus og vernepleieutdanning i nærheten av hjem for psykisk utviklinsghemmede. Disse utdanningene ble heller ikke endel av distriktshøgskolene, forteller Messel.
— I stor grad en styringsreform
Høgskolereformen av 1994 førte til at 98 høyere utdanningsinstitusjoner ble slått sammen til 26, og den skal blant annet ha handlet om å flytte oppgaver ut fra departementet og inn i høgskolene, samt gjøre det enklere for departementet å styre høgskolene.
— Altså i stor grad en styringsreform. Departementet ønsket en enklere styring av sektoren og hadde behov for å sette ut noen oppgaver til høgskolene. Samtidig med reformen kom universitets- og høyskoleloven, der de to tidligere så ulike institusjonstypene, ble behandlet nogenlunde likt, sier Messel.
Messel trekker fram at alle beslutninger om hvor man har plassert ulike utdanninger tidligere i hovedsak ble gjort av politiske myndigheter, samtidig som det har vært en dynamikk mellom regionale initiativtakere og entreprenører som på sin side har jobbet opp mot politiske myndigheter.
— Det endelige ordet har man hatt sentralt, men dynamikk med lokale krefter har alltid vært viktig, understreker Messel.
Høgskolereformen av 1994 skjedde gjennom et strengt statlig og offentlig regime.
— Reformen skjedde ikke først og fremst gjennom nedlegging av studiesteder, men ved at man samlet ulike utdanninger under en høgskoleparaply. Unntaket her var faktisk i Oslo der man samlokaliserte de fleste høgskolene på Bislett, sier Messel.
Etablerte ny struktur
Så kom strukturreformen som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen påbegynte i 2014.
— Dette ble jo en veldig konsentrasjonsbølge, som jo absolutt skjedde gjennom en sentral statlig styring, sier Messel.
Men gjennom strukturreformen fikk institusjonene også større selvstyre.
— Selv om historien er full av eksempler på at det er sentrale politiske beslutninger bak etablering av institusjoner og hvor de er etablert, så ble det gjennom strukturreformen også etablert en større grad av selvstyre for institusjonene, bemerker Messel, som da legger til:
— Så selv om man historisk har hatt en meget sterk grad av sentral styring av hvor man har tilbudt høyere utdanning, så ble det etablert mer selvstyre i etterkant av høgskolereformen i 1994 og enda større grad etter strukturreformen, og sånn sett bryter vedtaket i Nesna-saken med det som har vært vanlig de siste årene.
Når det er sagt trekker Messel fram det som skjedde rundt Politihøgskolen i 2020, der styret ønsket å bygge ned i Stavern, men der de fikk beskjed om å kutte i Oslo i stedenfor.
— En helt parallell til det styret ved Nord universitet opplever nå, bemerker Messel.
— Nord universitet opererte på bestilling
Messel trekker også fram at Stjernøutvalget i 2008, gjennom utredningen Sett under ett, foreslo å nedgradere daværende Høgskolen i Nesna fra en høgskole til ets lags studiesenter som baserte seg på samlingsbasert og nettbasert utdanning, uten tilstedeværende faglig ledelse.
— Denne utredningen ble mer eller mindre liggende i en skuff til Solbergregjeringen tok over. De brukte et år for å finne fram til hvordan de skulle ta fatt på det de mente var nødvendig for å styrke høyere utdanning i Norge. Det som lå bak var jo at man mente de mange mindre institusjoner man hadde, som man opplevde som faglig svake, var uheldig. Sånn sett så leverer jo Nord universitet etter hvert bare på de styringssignaler de har fått når de foreslår å slanke antall studiesteder slik de gjorde i 2019, sier Messel.
Han legger til:
— Nesna-saken er spennende fordi den både handler om utviklingen av høyere utdanning, styringspolitikk og distriktspolitikk. Den favner mange av de mer spennende politiske utfordringene, og noen sentrale dilemmaer blir tydelige, sier Messel. Og han legger til:
— Det er ikke alltid at distriktspolitiske hensyn ønsker om å beholde levende steder helt samsvarer med det som er utdanningspolitisk kanskje mest fornuftig.
