Norsk lærerutdanning – dans på skuleveg eller uvettig topptur?

I et innlegg i Khrono langer Torbjørn Røe Isaksen ut mot Trond Giske og Arbeiderpartiets tvetydige standpunkt om mastergrad til lærerstudentene. Giske kan sikkert svare for partiet. Dette er kommentarer fra sidelinjen.

Slik Røe Isaksen beskriver Arbeiderpartiets lærerutdanningspolitikk, kan den plasseres i relasjon til et sentralt kunstnerisk bidrag om norsk skole, nemlig sangen om den første skoledagen: «Hit eit steg, og dit eit steg, dansar eg fram på skuleveg». I Ingebrigt Daviks klassiker synes der å være klar bevegelse mot målet («Bort på bakken slottet står, eigen pult og knagg eg får»). Slik Røe Isaksen fremstiller Giske og Arbeiderpartiet, fremtrer progresjonen som mer tvilsom.

Etter mitt skjønn er litt ustø bevegelse å foretrekke fremfor Høyres og Røe Isaksens doble topptur innen lærerutdanningen: firer i matte og master for alle. Her brytes flere av fjellvettreglene – som «… hjelper deg å planlegge og gjennomføre en fantastisk tur – som også er trygg». Kravet om 4 i matte ble innført i strid med rådene fra de fleste høringsinstansene – man lyttet ikke til «erfarne fjellfolk». Selv da et simulert opptak i 2014 viste at søkningen ville gå dramatisk ned, justerte man ikke planene – man tok ikke «… hensyn til vær- og skredvarsel». Varselet slo til – der var bortimot 600 ledige plasser på lærerutdanningene i høst.

Under fjellvettreglenes hovedregel om planlegging står nå rådet «planlegg turen etter gruppas evner». Jeg fornemmer at statsrådens insistering på master for alle kan skyldes en yrkesskade, eller mer presist en studieskade, hos ham selv – han brukte visstnok bare noen uker på sin masteroppgave. Men intellektuelle sprekinger kan, liksom spreke turledere, lett undervurdere deltagernes forutsetninger. Universitetene har i mange år hatt master- og doktorgradsstudenter som nok makter å ta ordinære eksamener, men som aldri får grepet på sin avhandling. I lærerutdanningen er frafallet allerede ca 30 prosent. Det vil øke når mange går seg vill i oppgavetåka like under master-toppen.

Den viktigste fjellvettregelen er vel «vend i tide, det er ingen skam å snu». Den burde vært fulgt av Giskes regjeringskolleger fra SV i Stoltenberg-regjeringene, når man så at Clemets krav om snitt på 3,5 og 3 i norsk og matte fra 2005 medførte man ikke klarte å fylle opp lærerutdanningene. Der er denne manglende justering fram til og med 2012 som er årsaken til at lærermangelen nå stiger dramatisk i grunnskolen i Nord-Norge, med 33 prosent siste år.

Men fremfor alt bør regelen nå følges av statsråden. Kravet om 4 bør begrenses til de som skal undervise i matte på trinn 5-10. Kravet om master bør også begrenses til denne gruppen.

Hvis man planlegger sine toppturer dårlig, må man ha unnsetning. Der er mulig at Giske som mulig statsråd etter valget må foreta en unnsetnings-manøver og justere kravene, for eksempel som foreslått ovenfor. Turfolk er takknemlige for å bli reddet. Slik er det ikke i politikken. Røe Isaksen eller hans partifeller vil umiddelbart anklage Arbeiderpartiet for nivåsenkning av lærerutdanningen. Jeg har antatt at det var slike forhold som lå til grunn for at SV og de rød-grønne ikke justerte opptakskravene fram mot 2013.

Da er det viktig å huske at lærerstudenter ikke går lærerutdannings-tur for sin egen skyld, men for norsk skole og elevene der. Hvis man ikke snur i tide, vil mange elever, og først i utkantene, bli stående uten lærer. Det er en større og verre nivåsenkning – på vanlige elevers skuleveg – enn at man må justere toppturer for lærere, fordi man har stilet for høyt.