Er Arbeiderpartiet for masterutdanning?

En masterutdanning er et kvalitetsløft, men legger også grunnlaget for fremtidens skole ved å bidra til en profesjon som kan kombinere god praksis og teori, og som kontinuerlig kan oppdatere seg og utvikle seg faglig. Den nye masterutdanningen blir også en styrking av praksis, både ved at antallet praksisdager utvides, men enda viktigere ved at masteroppgavene må gripe fatt i praksisnære problemstillinger. De skal ikke skrives i elfenbenstårnene, men ute i praksisfeltet, altså skolen.

I løpet av denne perioden har jeg med stigende undring sett hvordan Arbeiderpartiet (Ap) forholder seg til en av de største reformene i denne perioden. Partiets standpunkt er ikke lett å bli klok på. Det er rett og slett vanskelig å forstå hva de faktisk mener, og lettere blir det ikke etter at forslaget til partiprogram er lansert. Mer om det senere.

Denne uklarheten er ikke forbeholdt bare lærerutdanningen. Også i store saker som strukturreform i høyere utdanning, har Ap vært uklare eller dratt beina etter seg. Det vil si, når reformen er gjennomført og har blitt en suksess, så er plutselig budskapet at Ap har vært for hele tiden, men ikke på den måten regjeringen har gjort det. Men det har vært aller tydeligst i spørsmålet om femårig masterutdanning for lærere.  

På Politisk kvarter 4. juni 2014 sa leder i Utdanningskomiteen, Trond Giske, følgende om femårig masterutdanning:  “vi trenger noen som skriver master, men ikke nødvendig for alle. Og: “Å tro at det er oppskriften for alle lærere, det er helt feil.” På direkte spørsmål fra programleder om Ap var for en femårig mastergrad for lærere svarte Giske: “Nei. Vi er for en femårig utdanning.” Og: “Vi er for flere femårige lærerutdanninger, men vi er ikke for at det skal være forskningsbaserte masteroppgaver.”

Tilsynelatende ønsker altså Ap en femårig lærerutdanning – for noen eller alle – men uten at det skal gi en mastergrad. Tanken er tydeligvis at et masterarbeid er rent teoretisk, og ikke vil ha noen verdi for kommende lærere i skolen. Det er jo et slags tydelig standpunkt, selv om det er vanskelig å forstå kravet om en femårig utdanning, men uten at det skal være en mastergrad. Lærerprofesjonen ville dermed vært den eneste yrkesgruppen i Norge med femårig utdanning, men uten en mastergrad.

Men i Trond Giskes bok “La læreren være lærer” fra 2015, får pipa en helt annen lyd. Der skriver han svart på hvitt: “Det er bred enighet om å utvide lærerutdanningen til fem år, med en treårig bachelor og en master.” Det som var kritikkverdig for ett år siden har det altså blitt bred enighet om. Det er også et klart standpunkt. Det er bare det motsatte standpunktet av hva Ap hadde før.

I mars 2016 har Giske snudd igjen. I reportasjen fra en debatt i regi av Forskerforbundet 16. mars 2016 oppsummerer Khrono: “Giske brukte mye tid på å problematisere om det var nødvendig at den nye femårige lærerutdanningen var masterbasert.”

Alt dette kunne vi leve med som en del av normal politisk debatt dersom Ap nå hadde klargjort i sitt program hva de faktisk mener. Men i programutkastet skriver Arbeiderpartiet: Endre den nye 5-årige lærerutdanninger for å gi studentene en styrket andel pedagogikk og mer erfaring i praktisk lærerarbeid.

Hva betyr dette? Det er vanskelig å lese punktet uten å ta med seg den kraftige kritikken av omleggingen til en masterutdanning som Ap har kommet med. At de med vilje bruker begrepet 5-årig lærerutdanning i stedet for 5-årig masterutdanning kan tyde på at partiet igjen går til valg på en annen lærerutdanning enn den hele sektoren nå forbereder seg på.

Jeg har lagt vekt på å bygge videre på de fornuftige endringene regjeringen Stoltenberg II gjorde i lærerutdanningen i 2010, nettopp fordi lærerutdanningene nå trenger politisk forutsigbarhet. Aps vingling tyder på at lærerutdanningene må være forberedt på ny usikkerhet dersom Ap får sjansen.