Haugstad: Lærer-master står i fare

Det er ikke alltid så lett å få øye på de store skillelinjene i politikken for forskning og høyere utdanning. Alle partier er for høyere utdanning av høy kvalitet (hva ellers?), og at vi skal ha lik rett til utdanning uavhengig av sosial og økonomisk bakgrunn.

Den politiske diskusjonen blir derfor fort redusert til hvem som vil mest, hvem som gjør mest, og hvem som får til mest. Når regjeringspartiene i samarbeid med Venstre og Kristelig Folkeparti har økt studiestøtten med 8.800 kroner utover hva videreføring av den rødgrønne regjeringens politikk var i åtte år, så har det ikke skjedd til protester fra de tidligere rødgrønne regjeringspartiene. Når vi har bygget flere studentboliger på fire år enn den rødgrønne regjeringen gjorde på åtte, så blir det raskt partipolitisk felleseie.

Skal man lete etter saker med politisk kontrovers, så er kandidatene strukturreformen, lærerutdanning og internasjonalisering. Når det gjelder strukturreformen, så tok Arbeiderpartiet det ansvaret de ikke har tatt i kommunereformen, nemlig ved å ikke sabotere en reform de egentlig er for.

Situasjonen er imidlertid vesentlig mer spennende for lærerutdanningen for grunnskolen og for internasjonalisering av høyere utdanning. Her vil kombinasjonen av et uklart og stadig svakere Arbeiderparti, som er avhengig av et krystallklart og stadig mer selvbevisst Senterpartiet, kunne føre til store endringer.

Senterpartiet har hele tiden vært skeptisk til masterutdanning for grunnskolelærere. I Khrono har partileder Trygve Slagsvold Vedum slått fast at han mener det er noe jåleri.

Arbeiderpartiets Trond Giske har en rekke ganger slått fast at han er for femårig utdanning for grunnskolelærere, men at han mener master er unødvendig. Senterpartiet har i statsbudsjettet for 2017 foreslått å kutte 150 mill. kroner til den nye masterutdanningen for lærere, så det er grunn til å tro de mener alvor.

Konsekvensene for kvaliteten i skolen på lengre sikt, for statusen til læreryrket og status til lærerutdanningen, er selvsagt verdt å diskutere, men det får vi ta annet sted. Uansett blir det interessant å se den selvutnevnte kunnskapsminister Trond Giske forklare til lærerstudenter at de skal ha femårig utdanning, men ikke på masternivå, til forskjell fra alle andre profesjoner med femårig utdanning.

Fremtiden for internasjonalisering i høyere utdanning er enda mer usikker. Senterpartiet er, ikke overraskende, skeptisk til internasjonalisering. I statsbudsjettet for 2017 foreslo de å kutte bevilgningene til Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) med 40 mill. kroner, noe styrelederen kalte «utradering».

Arbeiderpartiet har på sin side sterkt kritisert det viktigste virkemiddelet vi har for internasjonalt samarbeid utenfor EU, nemlig Panorama-strategien. Også Ap har vist at de mener alvor, gjennom å foreslå et betydelig kutt i bevilgningene til strategien.

I disse dager har Norge hatt besøk av Kinas forskningsminister, og vi har erfart hvor viktig Panorama er for styrke samarbeidet med et land som dominerer internasjonal forskning stadig mer.

Det er også enorm interesse blant norske universiteter og høgskoler for økt samarbeid med Kina, hvor Panorama er en viktig døråpner. I 2016 dannet Panorama plattform for et meget vellykket besøk til Brasil, der kunnskapsministeren hadde med en delegasjon på ca. 70 ledere fra universiteter og høgskoler. I etterkant er det mye oppfølging og nye avtaler inngås. Vi har erfart hvor viktig Panorama er. Likevel vil Arbeiderpartiet kutte.

Hverken reversering av masterutdanning for grunnskolelærere eller mindre internasjonalt samarbeid i høyere utdanning vil gagne kvaliteten i høyere utdanning, skolen – eller Norges rolle som et lite land i verden. Norsk høyere utdanning har derfor godt av at Arbeiderpartiet og Senterpartiet får minst fire år til å forsøke å utvikle offensiv politikk.