Regjeringen legger opp til 30 prosent lærermangel på lavere trinn

Stortingsrepresentant Turid Kristensens innlegg 22.2. med overskrift «Alt var ikke bedre før» kom en snau time før jeg skulle reise bort, og jeg fikk bare anledning til å skrive en kort kommentar.

Innlegget var et tilsvar til mitt innlegg fra 18.2. om at «Stortinget vedtok en lærermangel på 10000 i 2021», ved at man ikke justerte tidligere vedtak: Som følge av opptakskravene fra 2005 har vi i dag en mangel på 4.000, kravet om 4 i matematikk vil forverre situasjonen, lærernormen vil medføre ytterligere 3.000 stillinger som man ikke har lærere til, det blir en nedgang i produksjonen i 2021 på 2.000 som følge av utvidelsen til masternivå, og en del lærere vil slutte før de hadde tenkt, som følge av «avskiltingen». 10.000 er dermed et rimelig anslag. Og det helt sentrale er at denne mangelen først og fremst vil begrense seg til lærere med kvalifikasjoner for de laveste trinnene i grunnskolen.

Kristensen forholder seg i liten grad til dette. Hun uttrykker glede over at den rød-grønne regjeringen ikke justerte opptakskravene fra 2005, slik at studieplassene kunne fylles opp – det impliserer glede over dagens mangel på 4.000. Utsagnet fremtrer som merkverdig i lys av at statsråd Sanner i stortingsdebatten bebreidet de rød-grønne for at lærermangelen hadde økt i deres regjeringstid. Men der er ingen annen måte å løse lærermangel på, enn ved å fylle studieplassene, og ingen annen måte å fylle dem på, enn å ha realistiske og bærekraftige opptakskrav. Kristensen tror problemet kan løses slik: «Det må i stedet satses på rekruttering, som er et eget område i strategien Lærerutdanning 2025.» Men å ha en strategi løser ikke problemene – like lite som den rød-grønne rektrutteringskampanjen «Gnist» løste noe som helst – den ble et blaff.

Kristensen nevner også økonomiske insentiver. Men de som ble iverksatt i 2017, har knapt hatt noen virkning – antallet som møtte til lærerutdanning, var omtrent som året før.

Endelig foreslår hun å rekruttere lærere fra andre yrker. Men det var allerede blitt vanskeligere som følge av «avskiltingen», og er blitt enda vanskeligere som følge av lærernormen, som vil medføre at de fleste ledige stillinger vil komme i utkantene, der få av de med andre yrker bor.

Det vil bli økende konkurranse om lærerne. Det er vel det man nå får dokumentert i Bergen, som Kristensen viser til. Bergen synes å ha råd til å love høyere lønn; på den måten blir det enda vanskeligere å rekruttere lærere til utkantene.

Sammenfattende på dette punkt: Regjeringen og stortingsflertallet styrer med fast hånd mot en lærermangel på 10.000 i 2021.

I stedet for å gjøre noe med dette, snakker man om noe annet. Dette er en utvidelse av en strategi departementet lenge har benyttet. Når det har vært tale om svak søkning til lærerutdanninger for trinn 1-7, viser departementet til tall for alle lærerutdanninger, og tar endog med barnehagelærerutdanning, hvis det kan pynte på tallene. Dette vil se mer av fremover.

Kristensen skriver om etterutdanning. Men det skaffer ikke flere lærere – snarere er som nevnt avskiltingen/etterutdanningskravene et bidrag til lærermangelen. Og det eksempelet hun benytter, nemlig en referanse til «superlærer» Tjora, illustrerer problemet: Han underviste i kunst- og håndverk i flere år, så vidt jeg forstår uten utdanning i faget, og synes det gikk «greit». Med fare for å erte på meg kunst- og håndverkslærere – det er vel til å leve med, i hvert fall for regjeringen, at lærere ikke har utdanning i dette faget – faget er ikke med i PISA, og er ikke omfattet av nasjonale prøver. Men Kristensens politikk med sikte på en lærermangel på 10.000, hvorav de fleste på de laveste trinnene, vil innebære at en stor andel av de lærere som skal ivareta den første lese-, skrive- og regneopplæringen, må gjøre det uten å ha utdanning i slik metodikk. 10.000 utgjør cirka 15 prosent av det totale antallet lærere i grunnskolen. Men det utgjør en langt høyere prosentsats av lærerne på trinn de laveste trinn:

Å anslå denne prosentandelen er litt komplisert, og det følgende er neppe fullkomment: Der er ca 6-7.000 lærere per klassetrinn. De øverste trinnene dekkes av andre lærere enn de med utdanning for trinn 1-7. På trinn 5-7 arbeider flere lærergrupper. Men på trinn 1-4, hvor det altså trenges rundt 26.000 lærere, er det bare lærere utdannet for trinn 1-7 som har kompetanse. Mangelen på 10.000 utgjør 38,5 prosent av 26.000. Så galt går det nok ikke – noe av lærermangelen vil komme på de høyere trinnene. Men at vi om noen år vil ha en mangel på 30-35 prosent av lærere som er kvalifisert for de laveste trinnene, fremtrer som et rimelig anslag. Mange av dem som må ta denne undervisningen, vil, som Tjora, synes at det går «greit». Og det er det stortingsflertallet og regjeringen også legger opp til. Men i realiteten innebærer det en segregering av kunnskaps-Norge, i regi av et departement med ansvar for integrering.​