Stortinget vedtok lærermangel på 10.000 i 2021

Stortinget debatterte lærerutdanning 13. februar – det var en ulykkesdag for norsk skole. Som følge av at man ikke justerte tidligere vedtak, vedtok man i realiteten en lærermangel på ca 10.000 i ca 2021: det utgjør ca 15 % av stillingene i grunnskolen. Mangelen vil som alltid ramme utkantene, det nye er at den primært vil ramme småskolen. Dette er ikke en prognose, det er en addisjon av tall som følger av ett gammelt og fire nyere vedtak:

1. Dagens lærermangel skyldes krav fra 2005 og manglende vingling

Det er uklart om representantene hadde helt klart for seg at årsaken til dagens lærermangel er de opptakskrav som ble innført i 2005 under Bondevik/Clemet: 3,5 i snitt og 3 i norsk og matte. Men både statsråd Sanner, saksordføreren Gudmundsen fra Høyre og Kornmo fra Venstre pekte på at under den rød/grønne regjeringen (2005-2013) økte antall ufaglærte sterkt. I den perioden tok jeg nesten årlig til orde for at man måtte fylle opp studieplassene på lærerutdanningene, ved å justere gjennomsnittskravet litt ned. Men SV-statsrådene i den rød/grønne regjeringen var ikke til å rokke. Jeg har antatt at det var fordi man visste at man ville få motbør fra Høyre. Dette bekreftes indirekte nå: Statsråden har avvist det han kaller ‘omkamp’ og har betegnet Arbeiderpartiets forslag om å gå bort fra det nye kravet på 4 i matematikk, som vingling. Høyres tidligere utdanningspolitiske talsmann Aspaker møter nå seg selv i døra, som fylkesmann i et fylke med stor og økende lærermangel.

På dette punktet er tallene rimelig klare: det har vært 3-400 tomme plasser i lærerutdanningene hvert år fra 2005; summen over 12 år er av samme størrelsesorden om det antall ufaglærte lærere vi nå har i skolen, ca 4.000. Lærermangelen kunne altså vært unngått dersom man hadde tatt en omkamp eller to, og vinglet litt. Når man ikke var opptatt av dette i debatten, var det nok fordi alle partier har ansvar, dels for innføring av kravet i 2005, dels for ikke å ha justert det. Den lærermangel vi har, er altså vedtatt, den er ikke en følge av for få søkere, men en følge av at relativt godt kvalifiserte søkere holdes utenfor. Den lærermangel vi vil få, er på tilsvarende måte en følge av vedtak:

2. Statsråd Sanner ga uklar informasjon om virkningen av 4-kravet

Kravet om 4 i matematikk var den ene hovedsaken i debatten, blant annet fordi Ap har snudd og nå går mot kravet. Her ga statsråden uklar informasjon om tallene: «Det er en myte at det skulle stå så veldig mange flere studieplasser tomme nå enn det det gjorde før. Når det gjelder antall studenter som møtte til grunnskoleutdanningen høsten 2017, var det på nivå med antallet i 2013. Det var litt lavere enn i 2014 og 2015, men høyere enn i 2010, 2011, 2012 og 2016.» Det uklare består i glidningen fra å referere til tomme plasser til å omtale antall fremmøtte, nærmere bestemt at disse tallene ikke sees i forhold til hvor mange studieplasser man tilbyr. Hvis man ikke tilbyr noen studieplasser, unngår man selvfølgelig også tomme plasser.

Det er på de lavere trinn at lærermangelen vil bli et stort problem – det utdannes så vidt mange gjennom fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning at det vil bli nok lærere fra trinn 5 og oppover. Dermed er det tallene for grunnskolelærerutdanningen for trinn 1-7 som er mest relevante – det er bare denne gruppen som har formell kompetanse for trinn 1-4, og ivaretar den helt grunnleggende første lese-, skrive- og regneopplæringen.

Ifølge Samordna opptak var antall studieplasser for lærerutdanningen for 1-7 i de tre årene 2010-12 i snitt 1671; tallet varierte lite. I de tre påfølgende årene var det færre studieplasser. For disse tre årene var summen av 1) nedlagte studieplasser og 2) tomme studieplasser, regnet som prosenter av 1671, hhv 24, 24 og 18, i snitt 22 %. For de to siste årene, etter at 4-kravet ble innført, er de tilsvarende prosenttallene hhv 30 og 31, i snitt altså 30,5 %. Ser man dette tallet i forhold til snittet for de tre foregående år, 22 %, er differansen/økningen på 8,5 prosentpoeng, som tilsvarer en økning i tomme plasser på 39 % (8,5 / 22). En økning på ca 40 % er knapt en myte. Men en ny statsråd kan jo gå seg vill i tallmaterialet – eller velge tall slik at de gir et bedre bilde enn realitetene. Det har skjedd før.

Etter dette kan man ikke regne med at lærermangelen for trinn 1-7 blir avhjulpet. Skal man klare det, må man i noen år senke gjennomsnittkravet ned mot 3,0 og kutte 4-kravet. Ellers må vi regne med en fortsatt lærermangel på ca 4000, bare som følge av for høye opptakskrav. Og mangelen vil øke til 10000, som følge av andre forhold:

3. Masterutdanning

En sak som ikke var fremme i debatten, er innføringen av masterutdanning for lærere. Det innebærer at det ikke vil bli utdannet lærere fra grunnskolelærerutdanningene i 2021. Nominelt utgjør dette ca 3000 lærere, men siden mange faller bra, er tapet bare på 2000. Etter den tid må man vente at flere faller fra enn de ca 30 % som falt fra den fireårige utdanningen, fordi de ikke makter masteroppgaven. For å unngå å tape flere lærere, bør de som er tatt opp på 5-årig master, kunne få anledning til å bli sertifisert etter fire år. Og man bør oppheve masterkravet ved kommende opptak, i hvert fall for lærerutdanningen for trinn 1-7.

4. Lærernormen

Lærernormen ble en hovedsak, selv om den formelt ikke var oppe til debatt. Her pekte Arnstad (Sp) på sekundæreffekten – de ca 3.000 stillingene som må opprettes for å oppfylle normen (noen opererte med et litt lavere tall) vil måtte bli fylt med lærere som benytter seg av sjansen til å flytte til mer sentrale strøk: «Hvor skal de ta de lærerkreftene fra? En ting er hvordan det finansieres, men en skal faktisk også finne de lærerne. En tar dem da i konkurranse med andre kommuner, som også har behov for kvalifiserte lærere. Det er ikke vanskelig å se hvordan den tegningen blir. Det er ikke vanskelig å se at det er i de områdene av landet som kanskje trenger mest lærerressurser i årene framover, bl.a. kommuner i Nord-Norge og i Nord-Trøndelag – mitt eget fylke. Det er vi som kommer til å stå igjen med de helt ukvalifiserte lærerne til å undervise våre barn.»

Grøvan (KrF) hevdet lærernormen kommer alle elever til gode, selv om han må vite at det ikke er sant i en situasjon med lærermangel, jfr Arnstads innlegg. Han mosjonerte gamle tiltak som mentorordning og desentralisert lærerutdanning som om de var nye og skulle kunne avhjelpe lærermangelen. Men han unnlot å bekjenne en tidligere tro på eller håp om at de mange lærere som ikke jobber i skolen, skulle komme tilbake når det bare kom en lærernorm. Tro er full visshet om det som håpes (Hebreerbrevet), men i dette tilfelle ikke noen realistisk løsning, fordi de færreste av disse ikke-lærerne bor i utkantene, hvor de fleste ledige stillingene vil komme, etter at de som hadde dem, har flyttet til mer sentrale strøk, hvor jo nesten alle lærerstillingene som følge av lærernormen vil komme. Ikke-lærerne må altså flytte den andre veien hvis de vil bli lærere. Dessuten er mange av dem avskiltet. De færreste vil nok både flytte til mindre steder, og ta etterutdanning:

5. Avskiltingen

Dette var den andre hovedsaken, altså tvungen etterutdanning innen 2025 av lærere som allerede er sertifisert og har erfaring. Det er en uting med vedtak som oppfattes som å ha tilbakevirkende kraft, men avskiltingen har begrenset betydning for lærermangelen, selv om en del eldre lærere nok vil foretrekke å slutte noen år før de ellers hadde tenkt, når det de har gjort i mange år, med basis i den lærerutdanning som gav dem sertifisering, ikke lenger er godt nok.

Hvis vi anslår at 1.000 vil gjøre dette, blir totalsummen en lærermangel på 10.000: 4.000 nå som følge av gamle og nye opptakskrav, 2.000 som følge av masterkravet, 3.000 som følge av normen, og altså kanskje 1.000 som følge av avskiltingen. Hvis KrF hadde gått bort fra lærernormen etter å ha oppdaget at den går utover distriktene, og stemt i samsvar med sine egentlige standpunkter, nemlig mot 4-kravet og mot avskiltingen, kunne summen blitt om lag halvert, fordi Ap har snudd ikke bare om 4-kravet, men også om avskiltingen.

I debatten om avskiltingen var for øvrig det mest kuriøse at Turid Kristensen fra Høyre brøt Høyres ellevte bud: «Du skal ikke misbruke Inge Lønnings navn.» Hun refererte et utsagn fra Lønning: «Ingen er så god pedagog at han er i stand til å lære andre noe han ikke kan selv.» Men etterutdanningskravet handler ikke om lærere som ikke kan noe, med Henriksens ord «… en lærer uten fagkompetanse». Det handler primært om økte krav i sentrale skolefag, overfor lærere som har noe utdanning i disse fagene, og fremfor alt lang erfaring i å undervise i dem. Norsk og matematikk har vært obligatoriske fag i lærerutdanningen i ca 40 år, så svært få om noen lærere er ‘uten fagkompetanse’ i disse fagene. Inge Lønning hadde som kjent en viss evne til å formulere seg på en måte som var relativt dekkende for de forhold han søkte å omtale. Det kan man ikke vente av alle politikere – jfr en annen Høyre-politiker, Hambro: «Det står enhver representant fritt å gi uttrykk for den forvirring som hersker i [hennes] hode.» Men det ville være kjekt om de forvirrede unnlot å skyve andre og mindre forvirrede foran seg i sine forsøk på argumentasjon.