Kvalitet, ja. Men hva nå?

Det har vært spennende å følge kronikkserien i Khrono om kvalitet i høyere utdanning og forskning, i forbindelse med Kunnskapskonferansen på HiOA. Og ikke minst de ulike diskusjonene om kvalitet på en rekke seminarer og møteplasser i vår sektor. Det har kommet mange forslag til tiltak for å heve utdannings- og forskningskvalitet. Men hva vet vi egentlig om kvaliteten på tiltakene? Og hvordan kommer vi fra gode intensjoner til tiltak med effekt for kvaliteten?

Det er stor enighet om at kvalitet er viktig, det viser ikke minst debatten. Men jeg har lyst til minne om den nylig publiserte NIFU-rapporten «Kvalitet og samspill i universitets- og høgskolesektoren» som blant annet påpeker at forståelsen av kvalitet kan variere mellom interessentgrupper. Vitenskapelig tilsatte, studenter, ledere, alumner og arbeidsgivere vil kunne ha ulike oppfatninger om hvilke tiltak som er viktigst og fungerer. Denne kompleksiteten må vi ved institusjonene ta hensyn til i kvalitetsarbeidet.

Kvalitet i utdanning og forskning henger sammen, og kan styrke hverandre gjensidig. Når det gjelder utdanning, så har studiekvalitetsarbeidet både i Norge og i andre land hatt en tendens til å være godt forankret i den administrative strukturen på institusjonene, det har blant andre utdanningsforsker Bjørn Stensaker pekt på. Arbeidet er kontrollert og forvaltet av landenes tilsynsorgan for høyere utdanning (i Norge NOKUT). En god forankring i fagmiljøene er også avgjørende.

En god måte for fagmiljøene til å være pådrivere i kvalitetsarbeidet, er etablering av sentre for fremragende utdanning (SFU). SFUer kan bidra til bredde og tettere integrering mellom fag og administrasjon, og institusjonelle strategier og faglige prioriteringer (ifølge Carsten og Vabø 2015).

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har allerede høstet positive erfaringer med søknader om sentre for fremragende utdanning, og arbeider for å jobbe mer på tvers av faglige og administrative strukturer i institusjonen.

Det iverksettes en rekke tiltak for å heve utdanningskvaliteten i høyere utdanning. Og det er mange spørsmål å stille seg. I hvilken grad gir tiltakene den ønskede effekt på for eksempel læringsutbytte, frafall eller jobbtilfredshet? Har vi tilgjengelig forskning om effekten? Er tiltakene våre kunnskapsbaserte? Og i hvilken grad er brukerens preferanser ivaretatt på en god måte?

På HiOA har vi satt i gang forskningsprosjekter med mål om å utvikle gode og effektive forbedringstiltak knyttet til våre utdanninger. Våre egne bachelor- og masterstudenter er involvert, og flere av prosjektene er i godt samarbeid med blant annet skoler, opplæringsbedrifter og kommuner. Vi har også invitert NOKUTog profesjonsrådet for sykepleie til å jobbe sammen med oss om å utvikle tiltak for å forbedre resultater på nasjonale deleksamen i anatomi, fysiologi og biokjemi.

Universiteter og høgskoler gjør i dag mye hver for seg for å sikre og utvikle kvaliteten i sine utdanninger. Jeg ønsker å være del av en høyere utdanningssektor som i sterkere grad har et kritisk blikk på vurdering av egne tiltak, og som i større grad evaluerer nye virkemidler systematisk. Mange av tiltakene krever store ressurser. Dersom det viser seg over tid at tiltakene ikke gir de ønskede effekter, for eksempel reduksjon i frafall, må tiltakene revurderes og endres. Og motsatt: Dersom et fagmiljø oppnår forbedring av kvaliteten, bør miljøet formidle og dele sine erfaringer, både i institusjonen og med sektoren. Slik kan vi sammen skape en kultur preget av erfaringsutveksling.

Skal vi lykkes med alle de gode intensjonene for høyere kvalitet, må vi utvikle en dypere innsikt i hva utdanningskvalitet er. Og vi må prioritere tiltak basert på forsknings- og erfaringsbasert kunnskap som over tid har vist seg å gi den ønskede effekt. Slik kan vi lykkes med vårt felles mål: en kvalitetsheving av høyere utdanning! Det har vært mange gode innspill i debatten, og jeg forventer at den kommende stortingsmeldingen inneholder forslag til konkrete og effektfulle tiltak.

Kronikkserie om kvalitet

I forbindelse med Kunnskapskonferansen 2. juni, samarbeider Khrono og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) om  en kronikkserie om kvalitet i høyere utdanning og forskning. 

• Nina Waaler (bildet over), Prorektor HiOA: Kvalitet er viktig. Men hva nå?
• Knut Aarbakke, Akademikerne: Kvalitet i høyere utdanning – vi må definere og prioritere!
• Terje Mørland, NOKUT: Sett studenten i sentrum
• Johann Roppen, rektor Høgskulen i Volda: Økonomiske forklaringar på kvalitet
• Nina Waaler, HiOA, og Yngvar Åsholt, NAV: Samarbeid for et mer inkluderende arbeidsliv
• Torunn Herfindal, Utdanningsforbundet, HiB: Nasjonale deleksamner vil ikke gi økt kvalitet
• Tine Berents Widerøe, rektor på Westerdals: Studiekvalitet i praksis
• Eli Gunhild By, Norsk sykepleierforbund: Ønske det, ville det og gjøre det med
• Håkon Haugli, Abelia: Næringslivets bidrag til akademisk kvalitet
• Sigrun Aasland, Tankesmia Agenda: Gi meg de brennende hjerter
• Harald Nybølet, SIU: Kvalitet krever internasjonalisering
• Are Turmo, NHO: Arbeidslivets bidrag til bedre utdanning
• Sveinung Skule og Nikoline Frølich, NIFU: Spenninger mellom definisjoner av kvalitet
• Johanne Vaagland og Tord Lauvland Bjørnevik, Studentparlamentet ved UiB: Kan en mentorordning gi økt utdanningskvalitet?
• Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister: Investerer i vår aller viktigste ressurs
• Vidar L. Haanes, leder avUHR: Vi må snakke om utdanning
• Marianne Aasen, stortingsrepresentant Ap: Seks tiltak for bedre utdanningskvalitet
• Mats Kirkebirkeland, rådgiver, Civita: Studieavgift kan gi høyere kvalitet
• Kristin Vinje, stortingsrepresentant, Høyre: Jeg forventer kvalitet
• Ragnhild Lied, leder i Unio: Samspel for betre kvalitet
• Curt Rice, rektor HiOA: Nei, kjære minister, kvalitet er ikke som porno