Høyere kvalitet gjennom inkluderende utdanning

Frafall i studieløpet er kanskje den største utfordringen i høyere utdanning, men løsningen er ikke å måle gjennomføring på normert tid, skriver rektor ved NLA Høgskolen, Erik Waaler.

Publisert   Sist oppdatert

Gjennomføring er et vesentlig kvalitetsstempel i all utdanning. Gjennomføring kan økes ved å fokusere på inkludering, tilpassede læringsplaner og - prøvingsformer. Gjennomføring er utfordret av integrerte mastergradsløp. Studenter som fullfører de første tre årene, men ikke det femårig programmet, vil ofte bli stående igjen uten et avsluttet studium. 

Høyere utdanning har et visst elitepreg. Det har derfor tradisjonelt vært for lite fokus på tilpassede utdanningsløp for studenter. Med årene har utdanning blitt mer allment.

Det er stor forskjell på forkunnskaper, sosial stabilitet i familie og vennekrets, psykososiale evner og helsetilstand for ulike studenter. Dette virker inn på gjennomføringsevne og resultater.

Resultatene må ses i sammenheng med de kvalifikasjoner som studentene bringer med seg inn i utdanningen. Slik sett er det faktisk mye mer interessant å se på forholdet mellom karakterer inn og karakterer ut, enn på avgangskarakterer isolert sett. God progresjon under utdanningen er et vesentlig kvalitetsstempel.

Ikke alle bør fullføre høyere utdanning. I noen fag er skikkethetsvurdering viktig, og da skal det være en liten, men tydelig frafallsprosent. At noen ikke klarer de akademiske kravene må vi også leve med, men vi kan minimalisere frafall av denne årsak.

Det er en god investering for samfunnet om halvparten av dem som dropper ut hadde fått hjelp til å fullføre på 150 prosent av normert tid.

Erik Waaler
Rektor NLA Høgskolen

Kronikkserie 
om kvalitet

I forbindelse med Kunnskaps-konferansen, samarbeider Khrono og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) om en kronikkserie om kvalitet i høyere utdanning og forskning.

Først ut var rektor på HiOA, Curt Rice.

Følg debatten om kvalitet her.

Vi legger stor vekt på inkluderende arbeidsliv. Målet er å holde den enkelte inne i arbeidslivet og få ned sykefraværet. Samtidig måler vi studenter ganske ensidig på produktivitet. Her er det rom for ettertanke. Særlig gjelder det for femårig integrerte utdanninger, der frafall er veldig konsekvensrikt hvis det skjer mot slutten av studiet.

Etter mitt skjønn burde man utvikle et program for inkluderende studiehverdag. Frafall i studieløpet er kanskje den største utfordringen i høyere utdanning, men løsningen er ikke å måle gjennomføring på normert tid. Det er en god investering for samfunnet om halvparten av dem som dropper ut hadde fått hjelp til å fullføre på 150 prosent av normert tid.

Studenter med særskilte behov bør i større grad få tilrettelagte studieløp. Vi bør tilrettelegge på ulike måter. Økonomiske incentiver burde brukes for å få institusjonene i høyere utdanning til å tilby tilrettelegging, snarere enn å straffe institusjoner som har lav gjennomføringsprosent innenfor normert studietid.

Studenter som har hatt særskilte behov for tilrettelegging under utdanningen kan bli meget velfungerende medarbeidere i ulike bedrifter og organisasjoner senere. Om de fremdeles skulle ha behov for særskilt tilrettelegging, er det bedre at de får bruke sine evner best mulig på sin fremtidige arbeidsplass, enn at de havner på stønad eller i flyktige jobbsituasjoner.

Økt formell kompetanse vil slik sett også være samfunnsøkonomisk nyttig. Det er selvfølgelig viktig at flertallet av studenter gjennomfører på normert tid. Dette vil en fremdeles kunne måle ved å skjelne mellom studenter med tilrettelagt studieprogresjon og andre.

Selv om vi ønsker at alle skal gjennomføre, så vil vi alltid ha studenter som dropper ut. Da er femårige gjennomgående masterløp krevende, særlig fordi vi har en del som faller av sent i studiet. Det er et betydelig antall studenter som slutter i studiet uten å oppnå gradsvitnemål både i PhD løp, 45 prosent fullfører på normert tid, 75 prosent på dobbelt av normert tid (Olsen m, fl. 2012). Og på mastergradsnivå fullfører (20-25 prosent på normert tid, og 50-60 prosent på dobbelt av normert tid (Hovedhaug m. fl. 2010).

Dette gir grunn til ettertanke. På mastergradsnivå bør det derfor kanskje utvikles innovative og praksis-relaterte prosjekt som skiller seg fra en tradisjonell mastergradsavhandling, blant annet for å heve gjennomføringsprosenten.

En mulighet er at vi noen steder åpne for utviklingsprosjekt der vi nå har masteroppgave. Slik kan vi også ta på alvor begrepet utvikling innenfor «forskning og utvikling» (FoU).

Vi kan likevel ikke helt avverge at noen velger å ikke fullføre studiet sitt. Dersom studenten da har fullført en bachelor utdanning, så vil det å falle fra på mastergradsnivå være mindre ødeleggende for fremtiden, enn et avbrutt integrert mastergradsstudium. Det som er godt for den enkelte student i denne sammenheng er antagelig også godt for samfunnet.

Kronikkserie om kvalitet

I forbindelse med Kunnskapskonferansen 2. juni, samarbeider Khrono og Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) om  en kronikkserie om kvalitet i høyere utdanning og forskning.