Kvalitet og behov foran monopol!

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Det mangle ikkje åtvarande røyster [...] Det vart spådd så svak søking av forskarar og studentar at det verken ville halde eit fagleg forsvarleg nivå eller oppnå ein forsvarleg størrelse.»

Slik beskriver UiT kampen for å få etablert det arktiske universitetet på sine offisielle nettsider. På tross av motstandernes skremsler om et “distriktspolitisk eksperiment”, ga heldigvis Høyre og den borgerlige regjeringen i 1967 grønt lys. UiT svarte med å gjøre fordommene til skamme.

De samme argumentene har i tur og orden vært brukt mot både UiB og UiT. Derfor er det lite kledelig når tre dekaner ved UiB, UiT og UiO nå gjør fordommene til sine egne; når de forsvarer eget monopol på master i rettsvitenskap. Nå som de selv har fått graden er det plutselig ikke dem, men de nyere universitetene, som truer de sterke fagmiljøene. De andre skal nektes å utdanne advokater og dommere, for hvis ikke vil det gå galt av sted.

(les videre under AnnonseN)

Bli varslet om debatt og nyheter
Last ned Khrono-appen og få varsel om den viktigste debatt og de viktigste nyhetssakene.
Last ned til iPhone - Last ned til Android
-

At UiB og UiT, som etablerte master i rettsvitenskap for henholdsvis 50 og 30 år siden, påtar seg å være i etableringsfasen, kan ikke få sette standarden om at ingen andre enn dem kan klare å skape gode fagmiljø. Det kan snarere være et tegn på at dagens monopol i et nasjonalt perspektiv hemmer rekrutteringstilgangen, og at det er behov for flere nytenkende aktører.

Oppbygging av forsknings- og fagmiljøer tar selvsagt tid, men det må skje gjennom gode rammebetingelser og nytenking, ikke stagnasjon og kunstig monopolisme. Flere studiesteder i rettsvitenskap vil gjøre jussutdanningen tilgjengelig for større deler av landet og gi et langt bredere rekrutteringsgrunnlag, både til arbeidslivet og universitetsmiljøene. Som land vil det utvilsomt gi oss en mye større bredde og et langt sterkere samlet norsk, juridisk miljø. Allerede i dag er det et utstrakt samarbeid på tvers av læringsinstitusjoner og universiteter, som vil kunne styrkes ytterligere når monopolet erstattes med økt kvalitet og nytenking.

Gradsforskriften

1400 sier nei til flere jussutdanninger i Norge

Vi er i motsetning til dekanene heller ikke bekymret for en viss andel eksterne lærekrefter, som kan knytte studiet opp mot næringslivet og praktisk viktige problemstillinger som studenter vil møte i arbeidslivet. Vi vil her berømme særlig UiS for et nært samarbeid med fagressurser i blant annet Skatteetaten, Skatteklagenemnda og ulike advokatfirma, samtidig som de internt har bygget opp et av landets klart sterkeste fagmiljø på skatterett og forretningsjuss. Det gir undervisning i toppklasse.

Det er merkbart at monopol-forsvarerne stadig motsier seg selv. På den ene siden forsøker enkelte å skape et inntrykk av at det nå ukontrollert vil opprettes masse rettsvitenskapsgrader, og at studiestedene vil ha «varierende kvalitet» og utelate det man selv definerer som sentrale fag. (Fra motstanderne har det også vært skrevet artikler hvor en, forhåpentligvis ubevisst, feilaktig sammenblander rettsvitenskap og det at noen institusjoner allerede har andre grader med innslag av juridiske emner. Det har imidlertid ingenting med monopol-diskusjonen å gjøre, for det er allerede lov i dag. Vi lar den passere nå, men vil oppfordre monopol-forsvarerne til fremover å unngå sammenblanding og være mer ryddige i denne diskusjonen.) På den andre siden er de mot felles kjøreregler om hvilken sluttkompetanse rettsvitenskap-graden skal føre til. De er altså mot å “rette opp” det de holder som motargument mot de nye lærestedene. De bør bestemme seg for hva de egentlig mener.

La det uansett være klokkeklart. Det skal ikke kompromisses på kvalitet og fagmiljø. Derfor kommer det ikke til å opprettes nye mastere i rettsvitenskap uten at tilstrekkelige fagmiljøer er på plass. Kvalitetssikringsorganet NOKUT, portvokteren, stiller strenge krav til faglig bredde og kvalitet for å i det hele tatt godkjenne nye studier. Det vil stilles akkurat samme krav til nye utdanninger som til de eksisterende.

Det er merkbart at dekanene må ty til kommunereformen for å forsvare monopolstrukturen. Å bruke et eksempel hvor en gikk fra 428 til 356 kommuner, som argument for at bare tre studiesteder skal få utdanne advokater, faller imidlertid på sin egen urimelighet. Noen ganger er dessuten maktspredning en måte også for å bygge opp sterkere fagmiljø flere steder i landet. Det er nettopp derfor vi flytter ut statlige arbeidsplasser til blant annet Bergen og Tromsø, og det var derfor vi med Høyre i regjering i sin tid opprettet UiT. Vi tviler på at dekanene mener det har vært ukloke beslutninger, og derfor håper vi de også etter hvert vil innse at det er på tide å la kvalitet og fagmiljø bestemme utdanningen av fremtidens jurister, ikke utdaterte monopoler.

En rapport fra NIFU slår fast at det frem mot 2025 vil være et økende behov for jurister, noe også dekan Søvig har fremhevet i sin ukentlige “fredagshilsen” til studentene i Bergen. 45% av norske kommuner mangler jurist, og vi ser en økt grad av rettsliggjøring og kompleksitet i samfunnet. NAV-skandalen, utfordringer innen barnevernet og GDPR er noen av mange eksempler.

Behovet for jurister altså stort, og frykten for at det skal utdannes for mange er sterkt overdrevet. Det er i beste fall et argument for at staten burde regulere alle typer utdanninger. Vi har aldri hørt siviløkonomene klage over at det er for mange som får ta utdanningen deres. Jus er en allmennutdannelse som gir gode yrkesmuligheter innenfor de fleste næringer og offentlige virksomheter.

Rettsstaten trenger gode jurister og vi håper dekanene fremover vil komme opp av skyttergravene og heller tenke samarbeid og nytenking til gode for hele landet.

UiB svekket ikke UiO, og UiT svekket ikke UiB. På samme måte kommer ikke en master i rettsvitenskap på sterke universiteter som UiS til å gjøre UiB og UiT noe dårligere.

Vi vil gi statsråd Henrik Asheim ros for å våge å tenke nytt innenfor høyere utdanning og la kvalitet og behov, ikke monopol, få styre utdanningen av fremtidens jurister. I likhet med forkjemperne for opprettelsen av UiB og UiT, som de fantastiske institusjonene de har blitt, stiller han seg nå på rett side av historien.