Krigen i auditoriet

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det er krig i Europa. I hvilken grad skal jeg i mine forelesninger gå inn på krigen som realitet i mine forelesninger?

Skal jeg hengi meg til en passiv optimisme og late som ingenting, eller skal jeg skal begynne forelesningene mine med å male ut krigens alvor for mine studenter, som hovedsakelig studerer i lærerutdanninger? Jeg bestemte meg for det siste: Jeg vil vekke studentenes sinn og tanke med krigen i Ukraina. Ingenting jeg underviser i kan se bort fra denne grusomme realiteten. Krigen er et konflikttema i klasserommet som de må kunne forholde seg til på høyt kritisk nivå.

Krigen viser hvor viktig det er å lære kritisk tenkning. Kritisk evne betyr å kunne skille mellom godt og ondt, mellom hva som er mer og mindre viktig og hva som står til diskusjon og hva som ikke lar seg diskutere. Krigen må komme til uttrykk i min forelesning og bli gjenstand for eksistensiell og fornuftig tenkning. Lidelsen, smerten, rådløsheten i krigens realitet må finne et uttrykk i auditoriet.

Rammen for å kunne begynne mine forelesninger med krigens realitet har to grunnleggende premisser som jeg mener ikke er åpne for diskusjon:

1) Putins angrep på Ukraina lar seg ikke forsvare rasjonelt på noen som helst vis. Det finnes ingen argumenter som rettferdiggjør en eneste rakett. Krigen er gal under alle omstendigheter. Enhver død er en for mye.

2) Krigen må ta slutt, og det snarest. Det finnes ingen rasjonelle argumenter for at mennesker skal dø og fortsette å dø i Ukraina. Ingen politisk sak eller agenda rettferdiggjør krigens fortsettelse.

Hva førte til krigen, og hvordan forandrer krigen verden i dag? Her kan og må vi diskutere. Og her må mine studenter danne seg et eget kritisk bilde av det som skjer.

Debatt ● laura alexis janda

Hvor skal vi ha unge russere, i klasserommet eller på slagmarken?

Hvordan skal krigen ta slutt? Her kan og må vi også diskutere. Også her må mine studenter tenke kritisk om fremtidens muligheter for fred i Europa. Kritisk tenkning kan gi næring til aktiv motstandskraft mot krigens umenneskelighet. Hva som skal utgjøre mine studenters motstandskraft og hvordan den skal komme til uttrykk, er deres oppgave. Min oppgave er å vekke dem til radikal, kritisk tenkning ved å kaste dem ut i en problematisering av krigen som menneskelig og politisk tragedie.

Vi må skille mellom meningsutveksling og kritikk. Auditoriet er ikke stedet for politisk meningsutveksling, men et sted for kritisk tenkning. Hva betyr det?

1. Studentene må gå inn i den smertelige diskrepansen mellom virkeligheten og bildene av virkeligheten. Bildene av virkeligheten er ikke virkeligheten selv, og sannheten om virkeligheten er ikke forbeholdt en privilegert gruppe. Vi er alle utsatt for propaganda. Hvordan kan vi skille mellom propaganda og realitet? Kritisk tenkning betyr å gå inn i kampen om sannhet og løgn i media, politikk og samfunn.

2. Studentene må forholde seg kritisk til sine egne fordommer og meninger. Er jeg på trygg grunn når jeg mener noe om det som skjer? Kritisk tenkning forutsetter evnen til å innhente troverdig kunnskap. Hvem stoler vi på, og hvem velger vi å stole på? Også her må vi tenke selvkritisk både på et individuelt og sosialt plan.

3. Studentene må kunne etterspørre de ulike narrativene som hersker om krigens årsaker og forløp. Finnes det et allmenn-gyldig narrativ vi som vestlig NATO-samfunn må forplikte oss til?

I alle disse tre punktene betyr kritikk evnen til å kunne problematisere. Og imens vi problematiserer i auditoriet, dør mennesker eller befinner seg på flukt. Krigens realitet er død, fortvilelse og tilintetgjørelse. Språket forstummer i møtet med realiteten. Enhver problematisering av krigen må forsikre seg om at den ikke utarter til å bare bli en debatt om meninger og argumenter. Den må heller reflektere realitetens stumme språk og gi den et uttrykk: Døden er stum. Den trumfer alle intensjoner og politiske strategier. Menneskets lidelse er også et stumt språk. Det roper om hjelp, selv om ropet har mistet stemmen. Krigens umenneskelighet ligger i det at den behandler mennesker som abstrakte størrelser. Døden og lidelsen derimot er menneskets realitet. Den er alltid konkret og motsetter seg enhver abstraksjon til inntekt for politiske formål.

Vi trenger en universitetskultur der krigens realitet innlemmes i den faglige formidlingen. Det kan vekke studentens mot og evne til å gi samfunnet et kritisk speil. Hva og hvordan krigen speiles, er opp til dem. Hva betyr det i 2023 å ville leve i et Europa uten krig? Hva vil det si for oss i Norge?

Hvis studenter mener at det er galt å ta opp krigens realitet i auditoriet, er auditoriet stedet der vi kan lytte og diskutere deres argumenter. Den akademiske friheten handler om friheten til å være uenig, men binder seg samtidig til kravet om å kunne begrunne sine meninger.

Debatt ● glenn diesen

Å forstå er ikke å forsvare

Finnes det fag som egentlig kan unndra seg å ta opp krigens realitet i undervisningen? Neppe. Men det er en nødvendighet at studenter i pedagogiske yrker konfronterer seg selv og sitt samfunn med krigens realitet. Den finner også sted i klasserommet.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!