Verdiskaping under radaren

Universitetene bidrar til verdiskaping både gjennom egen kommersialisering og i samarbeid med private og offentlige virksomheter som bruker forskningsbasert kunnskap. Bare en liten del av dette bidraget fanges opp av eksisterende indikatorer.

«Vi får for lite innovasjon og verdiskaping ut av den gode forskningen vi gjør i Norge.» Det var budskapet da Iselin Nybø og Torbjørn Røe Isaksen hadde trommet sammen rektorer og prorektorer ved landets universiteter på Fornebu på mandag. De hadde med seg forskning som kunne underbygge påstanden. Simulas rapport om TTO-ordningen ble lansert samme dag og fikk behørig dekning blant annet i Aftenposten. Den peker på at norske universiteters evne til kommersialisering av forskning er svak eller i beste fall middels. En av årsakene er, fortsatt ifølge Simula, at norske universiteter ikke har interne avdelinger som støtter arbeidet med innovasjon, men har satt det meste av ansvaret for dette ut til sine TTOer. Dette gjør at innovasjonsarbeidet blir dårlig forankret i universitetenes ledelse og strategi, men i stedet opererer nærmest frakoblet fra kjernevirksomheten. Det høres ut som et problem, selv om den strategiske prioriteringen av innovasjonsoppdraget nok er betydelig viktigere enn selve organiseringen.

Kommersialisering utgjør likevel bare en del av universitetenes bidrag til innovasjon og verdiskaping. Også andre private og offentlige virksomheter omsetter forskning i kommersiell eller ikke-kommersiell verdi ved å ta i bruk ny kunnskap utviklet ved universitetene i utviklingen av sine varer, tjenester eller arbeidsprosesser. Kommersialisering av forskning er således ikke forbeholdt universitetene selv, men også noe andre deler av samfunnet bidrar til. Dette bidraget til verdiskaping er vanskelig å måle og fanges ikke opp i indikatorene som sektoren vanligvis måles på.

Det er likevel ingen grunn til å la dette være en hvilepute. Universitetene svikter også i samarbeidet med etablert næringsliv, påpekte Iselin Nybø fra talerstolen. I innovasjonsundersøkelsene oppgir bare 5 prosent av bedriftene et universitet som sin viktigste samarbeidspartner. Kunder og leverandører er langt viktigere. – Jeg håper dere er enige i at dette ikke er tilfredsstillende, appellerte ministeren til de fremmøtte rektorene.

Om det ikke er tilfredsstillende, bør det neppe være veldig overraskende at bedriftene jobber tettere med sine beste kunder og nærmeste leverandører i innovasjonsprosessene. Når verdikjedene deles opp mellom ulike bedrifter, vil innovasjonsvirksomheten naturlig også i stor grad utspille seg i tette samarbeid mellom kunder og leverandører. Viktigere er det å avdekke hva samarbeid med universitetene faktisk bidrar til.

I en artikkel publisert tidligere i år med data fra den samme innovasjonsundersøkelsen, finner Silje Haus-Reve, Andrés Rodríguez-Pose og jeg at bedrifter som samarbeider med universiteter eller forskningsinstitutter, innoverer mer. Disse bedriftene introduserer oftere produktinnovasjoner og innovasjoner som er nye i markedet, og de har en større andel av inntektene sine fra nye produkter. Dette støtter opp om en tidligere studie fra 2013, hvor vi fant at samarbeid med regionale forskningsmiljøer bidro positivt til bedriftenes innovasjonsevne, mens samarbeid med regionale kunder og leverandører ikke hadde noen virkning. Samarbeid i geografisk spredte leverandørkjeder var derimot svært viktig for innovasjonsevnen.

Et annet spørsmål er hva næringslivet faktisk samarbeider med universitetene om. Innovasjonsundersøkelsene spør om samarbeid knyttet til FoU og innovasjon. I en spørreundersøkelse som vi gjennomførte i fjor høst i EU-prosjektet The Role of Universities in Innovation and Regional Development, gikk Utku Ali Rıza Alpaydın og jeg bredere til verks for å se på flere sider av samarbeidet. Undersøkelsen viste at bare 45 prosent av bedriftene som samarbeider med universiteter, deltar i felles forskningsprosjekter. Bare en av fem mener at det er den viktigste formen for samarbeid med universitetene. Andre former for FoU-samarbeid omfatter også et mindretall av bedriftene: 22 prosent gjennomfører kontraktsforskning, og 28 prosent bruker universitetenes laboratorier eller utstyr. Samarbeid om kommersialisering er nesten fraværende: Bare 5,3 prosent av bedriftene samarbeider med universiteter om kjøp av patenter, lisenser eller annen intellektuell eiendom, og ingen mener at dette er den viktigste formen for samarbeid. Litt flere – 11 prosent – samarbeider om opprettelse av nye selskaper, men også dette regnes forsvinnende sjelden som den viktigste formen for samarbeid.

Hva samarbeider så de øvrige bedriftene med universiteter om? Mange av samarbeidene er på utdanningssiden. To tredjedeler er involvert i bachelor- og masteroppgaver, og nesten halvparten har samarbeid knyttet til lærlingeordninger. 44 prosent bidrar med gjesteforelesninger, og 30 prosent samarbeider om opplæring av ansatte. En annen utbredt kanal er uformell rådgivning. 72 prosent av bedriftene med universitetssamarbeid sier at de benytter seg av uformelle konsultasjoner, hvor eksperter ved universitetene kan bidra med råd til virksomheten.

Mye tyder altså på at den offisielle statistikken undervurderer både universitetenes bidrag til verdiskaping og omfanget av samarbeidet med næringslivet. Det er ikke dermed sagt at vi ikke kan bidra med mer. Ved Universitetet i Stavanger er vi allerede godt i gang med å møte mange av utfordringene som ble tatt opp på seminaret. Vi vedtok allerede i oktober å opprette en egen innovasjonsavdeling fra 2020. Den vil arbeide med å støtte vår innsats rundt forskningsbasert og studentdrevet innovasjon, samarbeid med næringsliv og offentlig sektor, og kommersialisering - i tett samarbeid med vårt innovasjonsselskap Validé.

Minst like viktig som organisatoriske endringer er det likevel å gi den enkelte forsker tid og motivasjon til å bidra til at kunnskapen deres blir tatt i bruk. Kommersialiseringspermisjon og meritteringsordninger er viktige tiltak for at forskerne skal prioritere dette arbeidet, og noe vi vil støtte opp om. I bredere forstand må vi også bygge en kultur hvor innovasjon og verdiskaping anses som en kjerneoppgave for forskere og fagmiljøer, og hvor bidrag på dette området blir forventet og verdsatt av kollegaer og ledere. For UiS er målet å bidra til at vår forskning gir enda mer verdiskaping og samfunnsnytte i fremtiden.