Lekve og Simula bommer om innovasjon

25. november la forskningssenteret Simula fram en rapport om teknologioverføringskontor-ordningen (TTO). Rapporten vurderer at ordningen, som skal sørge for at ideer og resultater fra forskere ved norske universiteter og andre forskningsinstitusjoner blir til fremtidsrettede produkter, bedrifter og arbeidsplasser, ikke i tilstrekkelig grad har klart å omsette forskningen til innovasjon.

Konklusjonen fra viseadministrerende direktør i Simula, Kyrre Lekve, er at man kan legge ned TTO-organiseringen slik den er i dag. Dette er gjengitt i en artikkel i Khrono 25. november.

Men verden trenger langt mer forskningsbasert innovasjon om vi skal hanskes med utfordringene vi står overfor. Da må vi stille de riktige spørsmålene.

Vi kjemper en desperat kamp mot klimaendringene, og vi står overfor globale helseutfordringer som må løses. Skal vi klare å endre verden, trenger vi raskere innovasjonstakt. Vi må handle nå.

Universitetene er først og fremst opptatt av at forskningen deres kommer samfunnet til nytte og skaper nye bedrifter og arbeidsplasser. Teknologioverføringsbedriftene, eller Technology Transfer Offices (TTO) er et av verktøyene for å få dette til. For å løse oppdraget må TTO’ene se på innovasjon i bred forstand, og ikke gå etter raske finansielle seire.

Kyrre Lekve og Simula bommer derfor grovt når de hevder at løsningen er å legge ned dagens teknologioverføringsbedrifter. Lekve ser alt for snevert på innovasjon og begrenser dette til patentrettigheter. Simula måler med andre ord TTOenes aktivitet på delvis feil grunnlag.

Men spørsmålet Lekve gjentar, og som regjeringen har lagt opp til en bred debatt om, er godt: Hvordan kan flere forskere stimuleres til å tenke enda mer på hvordan forskningen deres kan komme til nytte for samfunnet?

Svært få forskningsideer ender opp som ferdige produkter eller forbedringer som er til nytte for samfunnet. Da er det viktig å få frem mange ideer, slik at de beste lykkes og kan gi oss et mer bærekraftig samfunn. Men hvordan skal vi få til dette når forskerne for det meste blir belønnet for å publisere vitenskapelige artikler, og for å gi god undervisning?

Et av virkemidlene er insentiver. Vi trenger nye insentiver for forskere som gjør det attraktivt å kommersialisere forskningen. I dag får forskerne som regel en tredjedel av rettighetene til oppfinnelsen, men dette blir bare en motivasjon for de ideene som lykkes.

Innovasjon må bli karrierefremmende for at flere skal velge å gå denne veien. Med bedre finansiering av tidligfaseinnovasjon vil vi kunne stimulere enda flere til å tenke innovasjon. Forslaget om å innføre en nasjonal ordning for kommersialiseringspermisjon er også en god idé.

Simulas rapport er et politisk innlegg i virkemiddeldebatten, og det kunne vært sagt mye om metode, utvalg og presisjonsnivå. Kyrre Lekve har spurt sju europeiske universitet om hvordan de er organisert, og mener å ha funnet svaret på hvordan vi skal få til mer innovasjon i Norge.

Men når du bare spør ett spørsmål, får du ofte bare ett svar.

Dersom Lekve hadde spurt norske forskere, TTO’er og andre som jobber med kommersialisering av forskning om hvordan vi skal få til enda mer av den innovasjonen som allerede i dag endrer samfunnet vårt, ville han trolig fått enda bedre svar.