Studenter og faddere under åpningssermoni ved OsloMet. Arkivfoto: Skjalg Bøhmer Vold
Studenter og faddere under åpningssermoni ved OsloMet. Arkivfoto: Skjalg Bøhmer Vold

Kjønnspoeng er et godt tiltak

Kvotering. Diskusjonen om kjønnspoeng i høyere utdanning er delvis ganske virkelighetsfjern og med ideologiske overtoner, skriver dosent Jan Storø ved OsloMet. Han har en praktisk tilnærming.

Publisert

Diskusjonen om kjønnspoeng i høyere utdanning er delvis ganske virkelighetsfjern. Den får klare ideologiske overtoner, men er mindre orientert mot praktiske løsninger. Dette er et kjennetegn ved enkelte samfunnsdiskusjoner, at de føres på et nivå der de faktiske følgene av tiltak ikke interesserer enkelte av aktørene. I den grad diskusjoner i akademia utvikler seg slik, bør ett kontrollspørsmål stilles: Hvordan vil folk der ute i samfunnet få det, gitt at vi velger det ene framfor det andre av de foreliggende alternativene?

Jeg vil hevde at jeg vet litt om hva det vil si at barna i barnevernet altfor ofte møter ansatte kun fra ett kjønn.

Jan Storø

Jeg velger å være pragmatisk i denne diskusjonen – altså praktisk orientert. På det studiet der jeg arbeider, barnevernpedagogutdanningen ved OsloMet, fikk vi i fjor for første gang anledning til å praktisere såkalt moderat kvotering. Det førte til at andelen mannlige studenter ved opptaket sist høst økte fra et snitt på 10.8 prosent gjennom flere år, til 26 prosent. Fremdeles er andelen menn lav, men forskjellen mellom disse to nivåene er likevel betydelig. Den gjør studiemiljøet bedre fordi et utviklingsmiljø alltid vil tjene mer på heterogenitet enn homogenitet. Men den viktigste konsekvensen ligger et annet sted: Den vil få direkte positive virkninger ute i fagfeltet når disse studentene om to og et halvt år skal ut i arbeid.

Jeg har jobbet med utsatte barn og ungdommer i tre tiår før jeg ble akademiker og lærer på barnevernpedagogutdanningen. Jeg vil hevde at jeg vet litt om hva det vil si at barna i barnevernet altfor ofte møtes av ansatte kun fra ett kjønn. Mange av disse barna og ungdommene er blant de menneskene i vårt land som lever under de aller vanskeligste betingelsene. Selve oppgaveløsningen i dette feltet er på flere måter preget av mangelen på det ene kjønnet. Noen steder der ute snakker vi om en total mangel på menn. Dette er viktigere enn spørsmålet om hvorvidt det er urettferdig at en kvalifisert søker til et studium i noen, i relativt få tilfeller, forbigås av en annen kvalifisert søker med motsatt kjønn – der kjønnet er begrunnelsen.

Da vi søkte om mulighet til moderat kvotering bygde vi på mangeårig kunnskap om at det var langt flere kvinner enn menn blant de vi tok inn. Men vi hadde også sett at mannsandelen var større dersom vi sjekket de neste hundre på lista – de som ikke kom inn, men som var like ved å gjøre det. Vi hadde å gjøre med en gruppe unge menn som ønsket denne utdanningen, men som manglet en ytterst liten andel poeng for å realisere sin ambisjon om å arbeide i dette fagfeltet. Det de manglet var poeng som i stor grad refererte til deres karakterer i videregående skole - altså i fag som ikke på en direkte måte målte deres egnethet for det yrket de ønsket seg.

Det er ingen som hevder at vi bør praktisere en 50/50 fordeling av kvinner og menn på noen studier. Det er snakk om moderat kvotering, og den kan kun brukes etter særlig tillatelse fra Kunnskapsdepartementet der andelen av det minst representerte kjønnet er under 20 prosent. Dette er fornuftig, og viktigere enn de argumentene som hevder at denne kvoteringen berører sentrale menneskerettslige avveininger, og derfor ikke bør anvendes.

Et samfunn må ha rett og plikt til å bemanne sitt tjenesteapparat med folk som kan gjøre jobben. I den profesjonsgruppa barnevernpedagogene tilhører, de helse- og sosialfaglige profesjonene, er personlige, mellommenneskelige og familiære forhold i søkelyset. Det er med andre ord selve hverdagslivet som er sektorens faglige gjenstand. Dermed er det menneskelige aspektet i møte mellom hjelpetrengende og profesjonsutøver viktig. Vi må kunne forvente at det offentlige utstyrer denne delen av samfunnsapparatet med profesjonsutøvere som gjenspeiler befolkningen og som kan tilby troverdighet i møte med de som trenger hjelp.