30 prosent av studieplassene for studenter som vil bli lærere for de minste barna står tomme

I et innlegg på Khrono 19. august stilte jeg en rekke spørsmål til departementet om lærermangelen. Disse er ikke blitt besvart.

Men i et svar til representanten Fagerås kom statsråd Nybø i Stortinget 5. september med synspunkter og opplysninger som kan belyse også noen av mine spørsmål.

Tomme studieplasser. Ett av dem var om hvor mange ledige plasser som man nå har i lærerutdanningene.

Her sa statsråden: «Representanten viser i begrunnelsen for sitt spørsmål til et oppslag i Utdanningsnytt om at det er 190 ledige plasser på lærerutdanningene i Norge, hvorav 50 ved Nord universitet. Jeg vil understreke at dette oppslaget er basert på et øyeblikksbilde og at det ikke gir de endelige tallene.»

De endelige tallene ikke vil foreligge før i oktober.

Men etter at Samordna opptak hadde mottatt svar fra de studentene som hadde fått tilbud, var det på grunnskolelærerutdanningen trinn 1-7 (GLU 1-7) 152 plasser som sto tomme (i tillegg var det ca 40 på andre lærerutdanninger, slik at summen blir 190). Dette tallet inkluderer imidlertid IKKE studenter som har svart ja på tilbud om plass, men som så ikke møter fram. I lys av erfaringstall fra de foregående år, vil dette på GLU dreie seg om ca 120 studenter, slik at vi kan forvente at ca 270 plasser blir stående tomme på den utdanningen. I tillegg er altså tomme plasser på andre lærerutdanninger, slik at tallet vil nærme seg 400.

I det følgende vil jeg likevel begrense meg til GLU 1-7, fordi det er her problemene er størst, jfr at statsråden kom med den i og for seg gledelige melding at man vil « … vurdere om det kan være aktuelt å opprette nye studietilbud som kan kvalifisere lærere som er kvalifisert for å undervise på 5.–13. trinn til også å undervise på 1.–4. trinn». (Dette er beslektet med et tiltak jeg antydet i mitt innlegg 19. august, etter en ide fra tidligere rektor i Stavanger, Sigmund Sunnannå.)

Ved vurdering av tallet 270 tomme plasser på GLU 1-7 må man ta hensyn til at antall studieplasser i år er skåret ned med 50, slik at man egentlig har 270 + 50 = 320 tomme plasser. I fjor hadde man 388.

I et litt bredere tidsperspektiv bør det også tas hensyn til at antallet studieplasser også i fjor ble beskåret, da med snaue 100 (94). Regner man inn dette tallet, var fjorårets antall tomme plasser altså snaue 500, og årets drøye 400. Når antall studieplasser har vært ca 15-1600, innebærer dette i realiteten at ca 30 prosent av plassene står tomme.

Trend, ikke øyeblikksbilde. Også dette er kanskje et ‘øyeblikksbilde’, riktignok med de siste fem år som bakgrunn. Men ser man på tallene helt tilbake til 2005, da kravet om snitt på 3,5 for å bli lærer ble innført, har man hatt over 5000 tomme plasser, da regnet på alle lærerutdanninger. Hadde man fylt dem ved å justere kravet litt, hadde vi ikke hatt dagens mangel på 3800. Da står vi overfor en trend, ikke et øyeblikksbilde.

Virkningen av 4-kravet: 50 prosent flere ledige plasser. Tallmaterialet gir også grunnlag for å beregne virkningen av kravet om 4 i matte, som kom i 2016. I årene 2013 og 2014 var antall ledige plasser ca 270 pr år. (Året 2015 var atypisk, med bare 83 ledige plasser; det skyldtes nok at mange studenter sikret seg studieplass da, fordi det var sendt ut signaler om at det fra det påfølgende år, 2016, ville bli stilt krav om 4 i matematikk.)

Virkningen kan da beregnes slik: Antall tomme plasser økte fra de nevnte ca 270 i 13/14, til ca 400 i snitt i 16/17, en økning på ca 50 prosent.

Hvorfor Nord-Norge? Departementet har abdisert. Jeg ba i mitt innlegg om en forklaring på hvorfor man i år hadde kuttet i Nord-Norge, hvor problemene er størst, og hvorfor man kuttet med 100 plasser i fjor. Hadde det noen annen begrunnelse enn å forsøke å skjule at man ville få svært mange tomme plasser? Her fremgår det av statsrådens svar at «generelt er det slik at planlagte studieplasser er et estimat som institusjonene selv gjør ut fra kapasitet og anslått behov, og dette anslaget endrer seg fra år til år. Universiteter og høyskoler kan selv omdisponere studieplasser dersom de ikke fyller planlagte plasser».

Dette kan ikke forstås på annen måte enn at avgjørelsene er sterkt desentralisert, og at departementet har abdisert, og begrenser seg til å summere forslag fra institusjonene. Så da er det vel lærerutdanningsinstitusjonene i Nord-Norge som har skåret med 50 i år, og innspill fra disse og andre at tallet ble kuttet med 100 i fjor. Det ville være av interesse om man kunne forklare hvordan beskjæringen i år samsvarer med ‘kapasitet og anslått behov’, i en landsdel hvor 20 prosent av grunnskolene har mer enn 20 prosent ufaglærte lærere.

Departementets ansvarsfrihet eller ansvarsfraskrivelse fremkommer enda tydeligere i følgende utsagn: «Det er skoleeierne og lærerutdanningsinstitusjonene som har hovedansvaret for å sikre god rekruttering til lærerutdanningene og til læreryrket …». Departementets ansvar synes dermed å være begrenset til å summere, og, viktigere, til å fastsette opptakskrav som ikke er bærekraftige, og som innebærer at studieplasser blir stående tomme og antall ufaglærte lærere øker. Men ansvaret skyves altså over på andre aktører.

Departementet retter oppmerksomheten mot 2023, ikke mot lærermangelen i 2021. Et hovedanliggende i mitt innlegg 19. august var følgende: «Angående lærermangelen har jeg pekt på at vi har allerede har en mangel på snaue 4000, lærernormen bidrar med snaue 3000, og det utdannes drøye 2000 færre i 2021, fordi studenter på begge grunnskolelærerutdanninger da må skrive masteroppgave. I tillegg slutter vel en del eldre lærere før de ellers ville ha gjort, fordi de ikke finner seg i å bli ‘avskiltet’ og måtte ta etterutdanning helt på tampen av karrieren.» Dette hadde statsrådens statssekretær omtalt som ‘spekulasjoner’. Min utfordring var: «Omfanget av eldre lærere som slutter, er en gjetning. Men for de øvrige komponenters vedkommende må hun enten godta dem, eller forklare hvorfor de er spekulative.» Av statsrådens svar fremgår det at man utdanner flere grunnskolelærere nå enn for sju år siden, men det er ikke noe ved tallene som tyder på at man vil kunne redusere mangelen i 2021 – de som utdannes i 2019 og 2020, vil gå med til å fylle stillinger etter dem som slutter i årene framover.

I statsrådens svar i Stortinget finner man en formulering som belyser hvor lite departementet kan gjøre med lærermangelen i 2021: «Jeg er opptatt av at pilene peker i riktig retning, og det er flere som har takket ja til grunnskolelærerutdanning ved Nord universitet i år enn i fjor.» Problemet er at disse pilene ikke når sine mål før etter 5 års utdanning, i 2023.

16. august hadde prorektor ved Universitetet i Tromsø Wenche Jakobsen og dekan samme sted Sonni Olsen et innlegg i Khrono, som var en kommentar til et tidligere innlegg fra meg. Deres hovedanliggende var at man ikke bare kunne fylle opp plasser, man måtte stille høye krav til kvalitet. Dette er altså aktører som på departementets vegne bestemmer hvor mange lærere Nord-Norge skal få i fremtiden. Jeg ga aldri noe fullt tilsvar i Khrono. Men i et tilsvar i Nordlys avsluttet jeg med følgende: Ved det praktisk-teologiske seminaret ved Københavns universitet hadde man etter sigende en karakter som lød «Ikke bestått, dog skikket til å tjenestegjøre i det nordlige Norge». Det kan man smile av i dag. Men smilet stivner når realiteten er at i mange kommuner, i utkanter både i Nord-Norge og ellers, vil opp mot halvparten av lærerne i realiteten kunne betegnes som «Ikke utdannet, dog skikket til å tjenestegjøre ved utkantskoler».​