Læreropptak: Vil ha klar tale og klare tall

1. Spekulasjoner og usikre fremskrivinger?

Angående lærermangelen har jeg pekt på at vi har allerede har en mangel på snaue 4000, lærernormen bidrar med snaue 3000, og det utdannes drøye 2000 færre i 2021, fordi studenter på begge grunnskolelærerutdanninger da må skrive masteroppgave. I tillegg slutter vel en del eldre lærere før de ellers ville ha gjort, fordi de ikke finner seg i å bli ‘avskiltet’ og måtte ta etterutdanning helt på tampen av karrieren.

Dette har statssekretæren omtalt som spekulasjoner (i Khrono), og Utdanningsforbundets leder Handal søkt å avsvekke (i Utdanningsnytt), ved å peke på at Statistisk sentralbyrås fremskrivinger har variert mye – underforstått, fremskrivinger er usikre.

Til det siste først: Det jeg har gjort, er ingen fremskriving, men en addisjon av tall som ikke er særlig usikre.

Til statssekretæren: Omfanget av eldre lærere som slutter, er en gjetning. Men for de øvrige komponenters vedkommende må hun enten godta dem, eller forklare hvorfor de er spekulative. Det er selvfølgelig en teoretisk mulighet for at lærermangelen kan bli avhjulpet ved at det kommer mange nye lærere i år og i 2019 – 2021. Men i de fire årene 2014 – 2017, da disse kullene startet, hadde man hhv 486, 282, 585 og 415, totalt 1768 tomme plasser i lærerutdanningene, all hovedsak på GLU 1-7 (1361). Det er derfor tvilsomt om man holder unna for avgangen som følge av oppnådd aldersgrense, og frustrerte eldre lærere som slutter som følge av avskiltingen. Det er svært lite sannsynlig at man kan dekke inn noe som helst av mangelen på snaue 4000.

Etter dette må statsråden, eller statssekretæren, forklare hva som er spekulativt ved min addisjon, som viser at vi vil få ca 10000 ufaglærte lærere i 2021.

2. Tusenvis av tomme plasser kunne ha avverget lærermangelen, hvor mange i år?

Lærermangelen har vært nøye forberedt gjennom mange år, ved hjelp av kravet om 3,5 i snitt, innført av Clemet i 2005, og senere tilleggskravet om 4 i matematikk.

I perioden 2005-09 hadde man i alt 2271 tomme plasser på det som da het allmennlærerutdanning, og som ga kompetanse for hele grunnskolen; i snitt er dette 454 i året. I denne perioden hadde man fire kunnskapsministre, alle fra SV.

Allmennlærerutdanningen ble splittet opp i 2010. I perioden 2010-15 hadde man i alt 2044 ledige plasser på utdanningen for trinn 1-7, i snitt 341 i året. Dessuten hadde man 483 ledige plasser på utdanningene for trinn 5-10, i snitt 81. Summen for de to utdanningene er 2527, i snitt 421 pr år, altså litt færre enn snittet for allmennlærerutdanningen i perioden 2005-09. Men det ble tydelig at problemene fantes i utdanningene for trinn 1-7; der var det mer enn tre ganger så mange tomme studieplasser som på utdanningene for trinn 5-10. I denne perioden var SVs Kristin Halvorsen statsråd i de første årene, inntil Røe Isaksen overtok i 2013.

I 2016 innførte han tilleggskravet om 4 i matematikk for å bli grunnskolelærer. Tilsynelatende hadde det liten virkning på antall tomme studieplasser – det økte riktignok til 386 pr år for utdanningene for trinn 1-7, men sank til 68 for utdanningene for trinn 5-10, det ga i snitt 454 tomme plasser pr år. Men når man regner inn at antallet studieplasser på utdanningene for trinn 1-7 ble redusert i denne perioden, er den reelle reduksjonen i opptaket betydelig; med visse forutsetninger er virkningen av 4-kravet 27 prosent økning i tomme plasser hva angår GLU 1-7.

Når jeg sier at mangelen har vært nøye forberedt, betyr det at man med vitende og vilje har latt være å fylle opp plasser, noe som kunne vært gjort ved å justere litt på gjennomsnittkravet. Hadde man fylt opp utdanningene med 5704, som er summen av tomme plasser 2005-2017, hadde vi ikke hatt dagens lærermangel på snaue 4000.

I tillegg til at statssekretæren eller statsråden må forklare hva som er spekulativt ang mitt addisjonsstykke, må man informere om hvor mange tomme plasser det er i år. Det tallet burde være noenlunde klart nå.

Og man må forklare hvorfor man kuttet 50 studieplasser på GLU 1-7, alle i Nord-Norge, hvor lærermangelen er størst. Hadde det noen annen begrunnelse enn å forsøke å skjule at man ville få svært mange tomme plasser?

Kanskje man også kan få Halvorsen og Røe Isaksen til å forklare hvordan man tenkte da man unnlot å justere kravet på 3,5 til f eks 3,3 for å fylle opp plassene?

Innen dette temaet har prorektor Jakobsen ved Univ i Tromsø, sammen med dekan Olsen samme sted, hevdet at det blir feil «… bare ‘å fylle opp plasser’». Jeg har utfordret dem til å argumentere for hvorfor det er bedre at skolen bekvinnes med sertifiserte lærere som alle har et snitt på minst 3,5, men mange ufaglærte i tillegg, i stedet for at alle lærere er sertifisert, men noen få prosent av dem bare har 3,4 eller 3,3 i snitt. Et beslektet spørsmål er om de tror det er reelle forskjeller mellom lærere med 3,5 og de med 3,3 i snitt.

De har også brakt til torgs naive antydninger om at lærere skal kunne rekrutteres fra det samme segmentet som leger, jurister og psykologer. Disse rekrutteres fra den øverste femdelen av det årlige tilsiget av studenter (på ca 30000). Å skulle rekruttere 4000 lærere fra dette segmentet (på ca 6000) er ikke realistisk. Deres innlegg er karakterisert av Lindholm som «… et praktfullt eksempel på ren, norsk ønsketenkning. […] Disse lederne kan ikke ha den ringeste peiling på fenomenet profesjoner, privilegier og status. Trist, når de leder en akademisk institusjon som faktisk skal romme kunnskap om slikt.»

Jakobsen og Olsen har også forkludret debatten om frafall i studiet som følge av innføring av masteroppgave, ved å legge til grunn at erfaringer fra Tromsø, hvor man har rekruttert studenter som frivillig har valgt et studietilbud med 5-årig masterutdanning, er relevante for situasjonen fra 2021, da alle lærerstudenter er pålagt å skrive masteroppgave, mange av dem ved institusjoner hvor en del av veilederne på masteroppgaven har liten erfaring med slik veiledning.

3. Lærere tilbake til skolen?

KrF har sett det som sin oppgave å redusere antall utdannede lærere i utkantene, herunder utkanter i Nord-Norge, ved å innføre den såkalte lærernormen. Aftenpostens første kommentar til ordningen var at Oslo ville støvsuge landet for lærere. I en radiodebatt 26. juli med Senterpartiet hevdet Krfs utdanningspolitiske talsperson Grøvan at poenget med normen er at den er "en rettferdig ordning for den enkelte elev", uansett hvor man bor. Men normen er primært et tiltak for de sentrale deler av Østlandet, sekundært for andre større byer og forstadskommuner, på bekostning av utkantene. Grøvan må ha som utgangspunkt for sin rettferdighetstenkning Jesu ord i Matt 25:29: "For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har."

I en tidlig fase hevdet Grøvan at når man bare fikk de forbedrede arbeidsvilkår for lærere som normen sikret, ville lærere som ikke jobber i skolen, søke seg dit. Senere har han nok begynt å tvile på dette, for hans siste kommentar (i Utdanningsnytt) er at lærernormen er positiv for nyutdannede lærere – de kan få jobb både i storbyer, og mange av dem også i sin hjemkommune. Det er en underlig vri – som om målet med normen skulle være å gi nyutdannede lærere flere valg!

Dagen etter at KrFs leder Hareide i partilederdebatten pånytt fremmet den usanne påstand at hans parti gjennom lærernormen har skaffet flere lærere, skiver så Utdanningsforbundets leder Handal i Aftenposten (15. august), med referanse til at man jo ikke har fått flere lærere, bare flere tomme stillinger: «Det er mer enn nok personer med lærerutdanning i Norge til å fylle alle skolers behov. Problemet er at arbeidsgiverne, kommunene, ikke har tilbudt gode nok vilkår til at mange nok lar seg rekruttere.» Faktum er altså at de snaue 3000 stillingene som opprettes som følge av normen, vil medføre en tilsvarende økning i antall tomme stillinger i utkantene, hvor mange kommuner allerede har 20 prosent ufaglærte lærere. Økningen kunne vært unngått dersom man hadde brukt normen som dokumentasjon på at det trengs flere lærere, uten å implementere den. Slik det nå er blitt, vil enda flere småskoleelever i utkantene ikke få utdannede lærere. Men disse elevene er kjekke å ha - som pressmiddel i tilknytning til lønnskrav, som i og for seg fremtrer som berettigede. Man undres - er det å skyve elever foran seg i lønnskampen behandlet i Utdanningsforbundets etiske plattform?

Også her må vi nå få tall. KrF, eller departementet, eller Utdanningsforbundet må vende seg til Oslo kommune, som har ansatt ca 1000 lærere i sommer, ca halvparten for å fylle opp etter ordinær avgang, og ca halvparten som følge av lærernormen. Hvis man ser bort fra de som bare flyttet på seg innen Oslo, og får tall for dem som 1) kom rett fra lærerutdanning, 2) kom fra lærerjobb i andre kommuner, og 3) kom fra andre yrker, får vi et visst inntrykk av hva lærernormen har betydd, både hva angår støvsuging og det å lokke de som ikke er skolen, inn i læreryrket.

Men KrF vil vel si at vi ikke kan se virkningen før tidligst neste år, da alle stillingene som lærernormen krever, er opprettet. Og Utdanningsforbundet vil vel si at så lenge lønna er den samme, er det ikke rart at det ikke kom særlig mange fra andre yrker.

4. For sent – drastiske tiltak kreves

Sannhetens øyeblikk kommer i desember, når grunnskolestatistikken foreligger. Da er det adventstid – som er en botstid. Men egentlig er det for sent. De ulike aktører har i mange år drevet symbolpolitikk og overbydd hverandre for å gi inntrykk av å ville fremme kvalitet i lærerutdanning og skole – opptakskrav som ikke er bærekraftige, masternivå som vil øke frafallet, lærernorm som er fin på papiret, men som svekker skolen i utkantene.

I årene fremover må man bite i mange sure epler: Senke gjennomsnittkravet mot 3,0; selvfølgelig fjerne 4-kravet; gjøre masternivået frivillig i hvert fall på GLU 1-7; ikke implementere andre runde av lærernormen.

Og man må innføre sterke økonomiske insentiver, f eks 20 prosent lønnsøkning det første året man tar jobb på en skole med stor lærermangel, 30 prosent det neste osv, opp til f eks 150 eller 200 prosent lønn for alle lærere på slike skoler. Det er et berettiget lønnskrav – på vegne av elevene i utkantene.

Mindre dramatisk vil det være å bearbeide et forslag fra en nestor i norsk lærerutdanning, Sigmund Sunnanå, som var rektor i Stavanger og leder i Lærerutdanningsrådet. Han har tatt til orde for å fjerne skillet mellom GLU 1-7 og GLU 5-10, og å vende tilbake til en felles lærerutdanning. Det er kanskje ikke gjørlig. Men man kan innføre metodekurser i den første lese-, skrive- og regneopplæringen også på GLU 5-10. Det vil komme de minste elevene til gode.