Professor Kaldal: Mye å tenke over for NTNU

Torsdag 31. oktober skal styret ved NTNU bestemme om de skal dele Institutt for historiske studier (IHS) i to. Fordi jeg ser forslaget som for dårlig begrunnet, vil jeg reise noen spørsmål som styret bør tenke over – før de stemmer.

1. Fortellingsmakt – og konsekvenser. Når konflikten beskrives som skapt av massiv trakassering og ureparerbart hat, framstår deling som ufravikelig. Faktakommisjonens leder sa til meg at IHS er som Kosovo. Og i sin rapport sier de at konflikten er på et nivå hvor folk fraskriver hverandre menneskeverd.

Nei, slik er det faktisk ikke. Dette er skrekkforestillinger som noen har sirkulert, og alt for mange (også kommisjonen) har både trodd på, generalisert, og gjort til udiskutable begrunnelser for deling.

Disse fortellingene har flere funksjoner: De fjerner fokuset på ledelsens ansvar. Og de får dem som skal bestemme, til å tro at alt annet enn deling er umulig. De tror til og med at dette er så ekstremt at deling haster – og da er det ikke tid til å tenke over konsekvensene, det får ordne seg, senere.

Flere har allerede pekt på hvordan deling vil ramme både historiefaget, studieprogram, undervisning, samarbeid om pensum, rekruttering, og viktigst: Studentene. Ledelsens gjentatte erklæringer om at dette ikke vil ramme studentene, er det ingen grunn til å tro på.

• Les også: Flere kan vente reaksjoner etter hendelser på instituttet

En annen konsekvens er hva flytteforslaget vil gjøre med arbeidsforholdene. Her er mønsteret at det er ikke bare de kritiske, men tillitsvalgte og verneombud, som sanksjoneres, straffes og flyttes, mens ledere og deres venner beskyttes.

Hva skjer da med maktforhold og viktige prinsipper i vårt arbeidsliv? Hva gjør det med vilkårene for å ta på seg tillitsverv, ta opp problemer, og delta som kritisk kollega i hverdagen (for den som ikke er enig med ledelsen)? Er det slik styret vil profilere NTNU?

2. Skyld. Hvorfor fokuserer ledelsen bare på ansatte, og ikke seg selv? Her har ledere på flere nivåer gjort en rekke feil, som har forverret konflikten, fra råttent bakromsarbeid for å fjerne en kritisk ansatt, til brudd på arbeidsmiljøloven.

Likevel peker ledelsen nå både med sine trusler om ordensstraff, og i letingen etter løsninger, bare på de ansatte. Er ledere immune? Tror noen her at problemene forsvinner ved å fjerne noen brysomme kolleger, mens den autoritære ledelseskulturen får vokse videre.

NTNU-ledelsen snudde:

Ordensstraff ble redusert til skriftlig advarsel på NTNU

Ledelsen prøver, men klarer ikke, å skjule at flytteforslaget fordeler skyld. Så lenge forslaget begrunnes med helseskader, framstår de som flyttes som de skadelige. Flytteforslaget ikke bare tildeler skyld, men styrker og befester den. Og dette skyldstempelet på de som sendes ut, blir ikke mindre selv om eksilstedet kalles «institutt».

3 Adferd. Bak begrunnelsen for flytteforslaget ligger noen store fortellinger om massiv trakassering, som ikke har dekning i faktarapporten, og heller ikke underbygges av de varslene som selektivt og ukontekstualisert ble overlatt til media – hvis en leser dem med litt kritisk ettertanke.

I den store potten med fortellinger som her «begrunner» deling, er kritikk og krenking blitt blandet – og forvekslet. Når en arbeidsmiljøundersøkelse viste svak tillit til ledelsen, var forklaringen at noen menn var for kritiske (ikke at ledelsen vegret seg for kritikk), så ble de samme omtalt som årsak til dårlig miljø, så ble de trakasserende «hvite menn» (Adressa 13. september).

De som stemmer for denne flyttingen, må tenke over hvordan den oppblåste og dominerende fortellingen om adferdsproblemer er blitt skapt, og om den er godt nok underbygd til å begrunne deling av et institutt.

4. Alternativ. Det nye er at rektor nå vil la styret velge mellom to varianter: Skal de som flyttes få et senter, eller et eget institutt? Det er et velkjent grep i organisasjonslivet å legge fram det forslaget en vil ha vedtatt, som to forslag, som grunnleggende sett er like, men (tilsynelatende) nok ulike til å få både de som skal stemme, og de som berøres, til å bruke sin energi på å diskutere for og mot de to. Da blir mulige tredjealternativ som virkelig er annerledes (her å avvise at instituttet må deles), borte fra bordet.

Til styret: Bruk energien nå på spørsmålet om deling virkelig er eneste mulighet. Den som mener ja, må ta ansvar for både begrunnelse og konsekvenser. Den som mener nei, bør vite at det finnes bedre tiltak både for å bedre miljøet, og for å redde et fungerende institutt (ja, det fungerer, men ikke hvis det deles).

5. Forsoning. Saksnotatet til styremøtet sier noe om pengekostnader med å dele IHS i to institutter (ja dette må svi, for det kommer på toppen av millionene som den mislykkede granskingen har kostet).

Styret bør spørre seg: Hvor mange gode og uprøvde miljøreparerende tiltak kunne vært satt i gang straks for en brøkdel av de kostnadene denne delingen vil dra med seg. For målet er vel å gjenforene, eller?

I stedet for å bygge to institutter, adskilt med en «mur» som bare vil forverre og gjør motsetningene permanente, og plassere enda flere enn før i to leire, kunne en her ha ordnet nye møtesteder, gjort konkrete grep for å skape kontakt og samarbeid. Men dette kan ikke gjøres av ledere som bare beskytter én side (det må også være helt avgjørende kriterium ved tilsetting av ny ledelse). Slike tiltak kan settes i gang mye raskere hvis en dropper å gjennomføre denne delingen. Og da vil sjansen for å lykkes være mye større.

Les også:

20 varsler ved probleminstitutt på NTNU. Noen svært alvorlige.

Så vil noen si: Men folk er så sinte. Poenget er her ikke at alle må bli venner (kolleger må jo ikke være det), eller bli enige om alt (det ville vært usunt). Dette handler om å gjenopprette en evne som alle her har hatt inntil nylig, til å undervise på felles emner, sitte sammen i en eksamenskommisjon, og takle en diskusjon når en ser ulikt på noe. Den evnen trenger heller ikke å gjenskapes, for ingen mangler dem, om vi tenker oss om.

Er dette naivt? Nei, det bygger på et menneskesyn basert på håp. Styremedlemmene bør tenke seg om før de vedtar en deling som skyver dette håpet langt ut i uvissa.

Å vedta denne nye tvangsflyttingen er en mye større handling enn bare en fysisk adskilling av kolleger som (noen mener) ikke kan arbeide i samme lokaler.

Dette er et forslag med alvorlige, men dårlig gjennomtenkte, konsekvenser, for universitetet som arbeidsplass, som sted for god forskning og undervisning, og som sted hvor fri, åpen og kritisk diskusjon skal være en kjerneverdi. Hva gjør dette med NTNUs omdømme?

Hvis en vil dele et institutt i to på grunn av en konflikt, skal en tenke alvorlig over om begrunnelsen er overbevisende, og om en er sikker nok på hva det vil løse – og ikke ødelegge.