likestilling

— Jeg føler ikke at jeg er dårligere egnet til å være professor enn andre

Det er systemet, ikke kvinnene, det er noe galt med, sier professor Vigdis Vandvik.

Professor Vigdis Vandvik ønsker at flere kvinner skal bli nettopp professor. Men da må systemet endres, ikke kvinnene, sier hun.
Professor Vigdis Vandvik ønsker at flere kvinner skal bli nettopp professor. Men da må systemet endres, ikke kvinnene, sier hun.
Publisert Oppdatert

— Vi skal løse problemet med å fikse damene. Det er jeg skikkelig lei av! Jeg føler ikke at jeg er dårligere egnet til å være professor enn andre jeg kjenner.

Vigdis Vandvik er professor, medlem i Det norske vitenskapsakademi og senterleder for Bioceed ved Universitetet i Bergen (UiB). Bioceed er et senter for fremragende utdanning. At hun også er kvinne, mener hun i jobbsammenheng bør være irrelevant.

Men: Khrono har nylig skrevet om kvinner som etterlyser tid til forskning, om institusjonene som vil legge særlig til rette for å få flere kvinnelige professorer, om rektoren som vil ha kvinner først tilbake fra hjemmekontoret og om at kvinner publiserer mindre etter at de har fått barn.

Vandvik er tydelig: Det er systemet som må endres. Ikke kvinnene.

Vil ikke snakke om privatlivet

— Hvis vi kan slutte å favorisere menn, har vi kommet langt, sier Vandvik.

Hun peker på at rammene for hvordan en kvinne skal oppføre seg, er mye trangere enn en manns ramme.

— Vi vet at menn og kvinner blir behandlet ulikt. Vi vet også at to like CV-er, en med et kvinnenavn og en med et mannsnavn, blir vurdert ulikt. Dette er det masse forskning på. Kvinner får også dårligere vurderinger fra studenter, fordi de forventer mer omsorg fra oss, sier Vandvik.

Hun har barn. De er voksne nå, men var små mens hun gikk gradene fra stipendiat og oppover. Men at hun har hatt omsorgsoppgaver på hjemmebane, synes hun også er irrelevant i denne sammenheng.

— På arbeidsplassen vil jeg ikke snakke om privatlivet mitt. Det er et lederansvar å ta vare på alle de ansatte, og se diversiteten i evner, behov og livssituasjon. Og vi bør absolutt se på hvem det er som blir bedt om å ta et ekstra tak, som for eksempel nå under pandemien, og vi kan se på hvem det er studentene tar kontakt med for å få hjelp. Det er ingen grunn til at det er småbarnsforeldrene som skal ta det ekstra taket akkurat nå. Kanskje er det heller vi middelaldrende professorer?

Har en egen nei-bingo

Tallene er klare: Omlag seksti prosent av dem som fullfører høyere utdanning, er kvinner. Litt mer enn halvparten av dem som tar doktorgrad er kvinner. Men bare 32 prosent av norske professorer er kvinner. Dette viser tall fra Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning.

Det finnes mange tiltak for å få flere kvinner til topps i akademia. Men Vandvik mener vi må gå mer grunnleggende til verks: det er selve systemet som må endres. Hun ønsker kollegiale, åpne, etterrettelige, inkluderende systemer forskningskulturer.

— Har vi det, betyr det at vi vil støtte og gi muligheter til alle, uavhengig av kjønn, legning, rase, nasjonalitet. Konkurransekultur og enerdyrking reflekterer ikke vitenskapen slik den faktisk er, de skaper kunstige og usunne konflikter og konkurranser. Det vi trenger er en samarbeidskultur, sier hun.

Vi trenger ikke å sitte i et underutvalg til et utvalg som skal jobbe med en strategi som det ikke er sikkert vil bli vedtatt

Vigdis Vandvik

Selv hører hun til ved det hun tørt kaller mannsbastionen mat.nat, altså Det matematisk-naturvitenskapelige fakultetet. Her har hun sammen med kvinnelige kolleger laget en egen nei-klubb. «Nei-bingoen» har ruter for oppgaver de mener de egentlig ikke trenger å ta på seg: Sitte i alle sakkyndige komiteer, være sekretær for utvalg, lede en komite «fordi du er så flink», eller, som det heter: Arrangere symposium for mann med altfor stort ego.

— Det handler om at vi ikke er trent til å si nei, og det handler om å si nei til de rette tingene. Vi trenger ikke å sitte i et underutvalg til et utvalg som skal jobbe med en strategi som det ikke er sikkert vil bli vedtatt, illustrerer Vandvik.

Tar en for laget

Vandvik viser til en oversikt fra Universitetet i Arizona, som forteller hvordan man kan unngå kjønnsskeivhet, såkalte bias, når man skal skrive anbefalingsbrev. Her blir det blant annet pekt på adjektiv man bør unngå, som hjelpsom, varm og hardtarbeidende og dediktert, og heller benytte ord som intellektuell, selvstendig, innsiktsfull og suksessfull (oversatt fra engelsk).

— Er ansettelsesprosesser kjønnet?

— Selvsagt er de kjønnet! Heller enn at kvinner skal få en mentor, ønsker jeg at de som sitter i viktige lederposisjoner skal få en mentor - gjerne en ung kvinne. Da kan de få vite hvordan de tingene som blir sagt faktisk blir oppfattet, sier Vandvik.

Hun sier at er viktig at vurdering og evaluering er kriteriebasert, og at prosessene er åpne og gjennomsiktige.

— Slik sikrer vi best at alle vurderes likt, uavhengig av kjønn og andre utenforliggende faktorer.

Selv har hun satt «professor» foran navnet sitt på Twitter.

— Hvite menn fra rike land blir alltid sett på som kompetente. Men dersom du er kvinne, og særlig dersom du er ung og har minoritetsbakgrunn i tillegg, trenger du tittelen din. Så jeg tar en for laget her, og bruker professortittelen min slik at det blir lettere for de som kommer etter å gjøre krav på den faglige tyngden de faktisk har.

Powered by Labrador CMS