Fyrer løs mot universitetene: «Ekstreme ideer om likestilling»

Brussel (Khrono): «En revolution sveper genom våra universitet. Den kallas jämställdhetsintegrering och används som täckmantel för en radikal och djupgående process. Kvinnor kvoteras in, bakom lyckta dörrar. Forskare tystnar av rädsla för repressalier.»

Teksten er hentet fra det svenske forlaget Fri Tankes presentasjon av boka «Genusdoktrinen».

Forfatterne har tatt ladegrep, rettet inn siktet og åpnet ild mot både kjønnsforskning og likestillingsarbeid ved svenske universiteter og høgskoler. De sparer ikke på kruttet.

— Det er delvis ekstreme ideer om likestilling som tvinges inn på alle deler av virksomheten på universitetene, sa Ivar Arpi, en av forfatterne, i et intervju med Sveriges Television da boka ble lansert forrige uke.

Han hadde mer på lager:

— Det er blitt en mer ekstrem lære, en ganske radikal ideologi.

Serverer bredside

«Genusdoktrinen» ble lansert mandag forrige uke, men debatten startet lenge før. Den kan spores tilbake til høsten 2018, da nevnte Arpi, lederskribent i Svenska Dagbladet, startet en crowfundingskampanje med løfter om en bok om «hvordan genusideologien — med politikernes hjelp — tar over svenske universiteter, forskning og utdanning».

Mens noen sørget for at tusenlappene fløy inn på Arpis konto, ristet andre på hodet. Hvorfor i all verden skulle Arpi skrive en bok om dette?

Et og et halvt år senere kan han smile på pressebilder med medforfatter Anna-Karin Wyndhamn, med bakgrunn fra likestillingsarbeid i akademia, som for anledningen er kledd i en skjorte med røde kvinnekamptegn, for en bok der de fyrer løs mot det de hevder en «genusdoktrine» som hjemsøker svenske universiteter.

Arpi og Wyndhamn skyter mot både kjønnsforskningen, eller genusforskning, og mot likestillingsarbeidet ved svenske universiteter og høgskoler.

Så hva vil de egentlig?

— Ekstreme ideer

— Det handler om hva som skjer når man bruker et statlig direktiv og fyller det med ekstreme ideer som påvirker hvordan universitetene er som arbeidsplass, utdanningen og hvilken forskning det skal bevilges penger til, sier Wyndhamn til Khrono på telefon fra Stockholm.

— Når du sier ekstreme ideer, hva snakker du om?

— Framfor alt en maktanalyse som springer ut av postmarxistiske og interseksjonelle teorier der individene er plassert i en maktpyramide, og i ulik grad er privilegert og ikke-privilegert, overordnet eller underordnet. Når man legger det til grunn for tolkning av all virksomhet, eller en stor del av den, vil det påvirke hvordan individene der arbeider, hvordan de forstår seg selv og oppdraget som forskere og universitetsansatte.

Les også

Svensk lektor klaget inn for å ha uttalt «n-ordet». — Kunne aldri skjedd i Norge, sier professor

Wyndhamn stanser opp et øyeblikk før hun fortsetter:

— Når det gjelder kjønnsaspektet inngår det i denne teorien å betrakte kjønn som hovedsakelig sosialt og kulturelt konstruert, og det innebærer at den forståelsen blir normerende. Det er veldig sjelden sånn at genusvitenskapen skal ta til seg vitenskapelige resultater fra for eksempel psykologisk eller medisinsk forskning, men kjønnperspektivet skal alltid pålegges andre områder, som da skal endres i tråd med det.

Kontroversiell i Sverige

La oss forflytte oss til en annen telefonlinje i Stockholm, der historiker, forfatter og journalist Åsa Linderborg sitter i den andre enden. Den mangeårige kulturredaktøren og nåværende kulturjournalisten i Aftonbladet er en av de mest markante stemmene på svensk venstreside.

— Kjernen i kritikken er at de stiller spørsmål om genusvitenskap virkelig kan kalles vitenskap, overhodet, eller om det bare er en politisk virksomhet der de såkalte forskerne forsøker å bekrefte sine egne oppfatninger om at alt er patriarkatets feil. Slik tolker jeg boken. Og at det er en vitenskapelig disiplin som ikke tåler gransking, sier hun til Khrono.

Skal vi tro Linderborg er det ikke tilfeldig at det skapte debatt allerede da det ble kjent at Arpi ville skrive en slik bok.

— Han er ekstremt kontroversiell i Sverige, sier hun og fortsetter:

— Mange synes han er veldig konservativ. Og han er litt slitsom for venstreliberale, han tar for seg spørsmål de ikke vil holde på med, er utrolig krevende, har en sterk overbevisning om hva han synes er rett og galt og er ikke redd for å diskutere disse spørsmålene. Jeg mener han er viktig, fordi han utfordrer mainstreamtenkingen, men venstresiden avskyr ham, sier hun.

Les også

Student vil saksøke Universitetet i Bergen for manglende vitenskapelighet

Men denne gangen kommer altså ikke kritikken bare fra en kontroversiell mannlig lederskribent, den kommer fra innad i akademia. Wyndhamn jobber ved Gøteborgs universitet, hun har dessuten jobbet ved Nationella sekretariatet för genusforskning, i samme by.

— Hun beskriver jo sin arbeidsplass innenfra, så hun beskriver dette på et vis som ingen andre har gjort, sier Linderborg.

Med Judith Butler på pensum

Wyndhamn selv vedgår at det er viktig med arbeid mot mannsdominansen i akademia.

— En må sikre like karrieremuligheter, men nettopp fordi dette er veldig viktig kan man ikke kjøre fram som om det finnes bare en medisin, det vi kaller «genusdoktrinen», uansett hva det er snakk om. Vi må være åpne for at det er forskjell på å skape like muligheter og til enhver pris ha like utfall, at alt skal bli femti-femti, enten det er snakk om litteraturlister, eller hvor mange mannlige og kvinnelige professorer vi har. Det kan oppstå forskjeller som handler om individuelle valg, ikke strukturer, sier hun.

Hva angår litteraturlistene langer hun ut mot forsøk på å endre historiske pensum.

— Det underlige oppstår når man skriver om historien fordi vi i dag har bestemt at pensum skal ha en kjønnsfordeling på 60-40.

Et av flere eksempel de bruker i boka er fra en debatt som raste i Sverige i 2017, rundt statsviter Erik Ringmar ved Lund universitet, som hadde et kurs om høyreorienterte og fascistiske tenkere fra årene rundt 1880 til 1910. For å gjøre en lang historie kort endte et krav om å få kvinner inn på pensum med at Ringmar fikk beskjed fra instituttledelsen om å ta inn den amerikanske filosofen og feministiske teoretikeren Judith Butler på litteraturlisten. Ringmark sa nei, og fikk støtte fra Butler selv som ikke ville at hennes forskning skulle «tvinges på noen» med kvotering.

— Det handlet om å vise fram tenkere innen et visst spørsmål, som var aktive langt tilbake i tid. Det fantes få kvinnelige tenkere innen det kurset behandlet, men det ville man ikke akseptere, man sa at da får man heller ta en kvinnelig teoretiker fra samtiden. De presset henne inn på litteraturlisten, og det fikk jo den bisarre effekten at Judith Butler selv ga beskjed om at hun ikke var interessert i en slik kvotering. Det måtte være opp til den enkelte universitetslæreren å velge hvilken litteratur som er relevant, likestillingspolitiske hensyn kan ikke trumfe kunnskapsoppdraget, sier Wyndhamn.

— Det ble et himla liv

Også Linderborg peker på historien fra Lund Universitet. Det er et eksempel på at studentene har veldig stor makt i Sverige, hevder hun.

Som eksempel på denne studentmakten peker Linderborg også på en annen hendelse, som førte til harde fronter i nabolandet vårt. Det startet da lektor Inga-Lill Aronsson ved Uppsala universitet under en panelsamtale, etter en «trigger-warning» til sine studenter, uttalte ordet «neger» på spørsmål om hvordan man kan søke etter opplysninger om «rase» i ulike kilder og kataloger.

Det førte til en voldsom debatt. Flere studenter klagde på bruken av «n-ordet» og universitetsledelsen svarte med en gransking.

— Det ble et himla liv. Hun hadde jo sagt det bare for å hjelpe studentene til å kunne forske i rasisme, men hun ble kalt inn til rektor og måtte love å aldri si det ordet igjen. Jeg synes så synd på den kvinnen, hun gjorde bare jobben sin rundt hvordan man skal finne fram i gamle kilder.

— Dette er jo bare dogmatikk

Det er eksempel på en «ekstrem følsomhet for enkelte ord» i Sverige, mener Linderborg.

Les også

Kjønnsstudier står under angrep i flere land. I Ungarn ble studiene lagt ned av regjeringen.

— Man tror at om vi bare prater annerledes så vil verden bli annerledes. Det er et absurd eksempel, men dette eksempelet bærer jeg med meg, jeg tenker at det kunne ha rammet meg også om jeg ble værende på universitetet, at jeg også hadde kunnet få anmerkning fra rektor for å ha gjort det samme. Det er veldig sørgelig.

— Det er vel samtidig bra med en kritisk studentmasse?

— Absolutt, alle må tenke kritisk, men dette er jo bare dogmatikk. Det er bare dumheter. Det er en fiks idé at du må ha Judith Butler på en litteraturliste. Å tenke kritisk er en ting, men dette er noe annet, det er kampanjer som hindrer fri tenking.

Linderborg har selv bakgrunn fra Uppsala universitet, hun disputerte i historie ved universitet for 20 år siden.

— Jeg kan ikke si hvordan det er i dag, men folk jeg kjenner som er aktive som universitetslærere og forskere i dag sier at meningsintoleransen er veldig stor. Det begynner å etablere seg en sterk krenkingskultur. Man skal ikke male det opp som verre enn det er, men det er et problem på mange universiteter og høgskoler. Rektorer og universitetsledere er redde for å bli anklaget for å ha lærere som er rasister eller kvinnehatere, når det ikke finnes grunn i det hele tatt for å anklage dem for det, sier hun.

Direktiv til universitetene

Kjønnsforsker og viserektor Anna Wahl ved Kungliga Tekniska Högskolan (KTH) i Stockholm står i skuddlinjen for kritikken fra Arpi og Wyndhamn. Som viserektor har hun ansvar for likestillingsintegreringen ved universitet.

På telefon fra den svenske hovedstaden viser hun til at alle de statlige universitetene og høgskolene i Sverige siden 2017 har hatt krav på seg fra regjeringen om å jobbe med likestillingsintegrering.

— Det er jo et slags direktiv til universitetene, men oppdraget er veldig åpent formulert, det finnes ikke noe detaljstyring, hvert universitet må tolke oppdraget og gjøre dette på sitt vis. Universitetenes autonomi er veldig tydelig i dette oppdraget, sier hun.

Hun understreker at hun ikke har lest boka til Arpi og Wyndhamn, og at hun derfor ikke kan kommentere innholdet i boka. Det er forskjeller i hvordan universitetene jobber med likestillingsintegreringen, sier Wahl og viser til at det er forsket på dette arbeidet.

— Erkjenner ikke kritikk

Wyndhamn hevder på sin side at «genusvitenskapelig institusjoner sliter veldig med å ta kritikk utenfra».

— I stedet for å følge den akademiske tradisjonen med å gå i debatt og få tesene de prøvd, så erkjenner man ikke kritikk, om det kommer sier man det er uttrykk for høyrepopulisme eller en «anti gender»-bevegelse vi ser i Europa. I stedet for å møte kritikken avvises kritikeren.

Det er vanskelig å stille spørsmål ved likestillingsarbeidet, hevder hun.

— Bare det å stille spørsmål avfeies som motstand, om noen hever stemmen og kommer med innvendinger sier man det er uttrykk for motstand mot likestillingsintegrering. Det må det absolutt ikke være, det kan være rimelig kritikk, tanken om at alle som sier imot deg er motstandere er en ikke spesielt akademisk retorikk.

Wahl avviser at kritikk av dette arbeidet tolkes som motstand.

— Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen, sier hun og legger til at hun nå snakker om sitt eget arbeid ved KTH, ikke hele Sverige.

— Vi arbeider veldig prosessrettet med dette endringsarbeidet, med høy grad av delaktighet. Vår metode er å få opp spørsmål og diskusjoner, det er ikke toppstyrt ut fra en viss idé og jeg opplever ikke at folk ved KTH er redde for å si sin mening, stille spørsmål, kritisere, det er en del av arbeidet. Vi jobber med å heve kunnskapsnivået og bevisstheten.

— Det er ikke endimensjonalt

Når det gjelder pensum og krav om kjønnsfordeling på 60-40 sier Wahl at ulike universiteter må ta sine valg.

— Vi har ikke drevet med dette som noe man må, sier hun og legger til at de ber lærerne ved universitet se på sine egne litteraturlister.

— Det er en god øvelse å se på litteraturlistene, se på kjønn. Hver kursansvarlig må ta ansvar og spørre «har jeg tenkt på dette, hva kan jeg gjøre annerledes?», uten at det er krav om 40-60. Så er det jo enda mer avansert å gå inn å se på innholdet og spørre om det finnes litteratur innen disiplinen som overhode har et kjønnsperspektiv. Det er vanskeligere og ikke noe man kan styre generelt, i mange disipliner har du ikke kjønnsperspektiv i alle spørsmål, men på en del felt finnes denne litteraturen. Så må man se om det er relevant å ta inn.

Wahl avviser at kjønnsforskningen i enkelte tilfeller skulle være mer politikk enn vitenskap.

— Kjønnsforskningen har en ganske lang historie, det begynner å ta fart tidlig på åttitallet, det er ikke et veldig gammelt men heller ikke et nytt vitenskapelig felt. Det er de samme akademiske prinsippene som gjelder for dette som for all vitenskap, med det samme granskingssystemet. Det er ikke noen annen inngang til dette på universiteter i demokratiske land. Vi må alltid granske våre egne vitenskapelige systemer, og fundere på hvordan de kan bli bedre, dét er jeg enig i. Men kjønnsforskningen vi har i de nordiske landene er gransket og kritisert på samme vis som andre felt. Det er ingen grunn til uro, om det var det måtte man vært urolig for all akademisk forskning.

Når det gjelder det Wyndhamn kaller «ekstreme ideer», svarer Wahl at store deler av samfunnsvitenskapen er forskning av makt, at det er en måte å forstå samfunnet på som ikke er særegen for kjønnsforskningen.

— Det er riktig at den kritiske maktanalysen er sentral i kjønnsforskningen, det er på et vis slik kompetansen rundt kjønn har vokst fram, at vi forstår og tolker kjønn og konstruksjon av kjønn i sin kontekst og ut fra et maktperspektiv. Men det betyr ikke at man utelukker andre perspektiver i større grad enn andre disipliner. Det er en del av den vitenskapelige tenkingen at vi krever at forskerne, skal ha slags ide om den verden vi forsker på. Forskning på makt er veldig komplekst, og det er mange stemmer der, det er ikke endimensjonalt, heller ikke innen kjønnsforskningen.

Inn på bestselgerlister

Wyndhamn forteller at boka gikk rett inn på svenske bestselgerlister, og at nytt opplag er i trykken, forteller hun.

I svenske medier har de fått blandet mottakelse. Det stilles relevante spørsmål, men de «forsvinner i den anekdotiske bevisførselen», ifølge litteraturviter og feminist Ebba Witt-Brattströms anmeldelse i Svenska Dagbladet. De mislykkes med å bevise tesen om av genusvitenskap truer høgskolen og vitenskapen, mener hun.

Aftonbladets anmelder mener det finnes mye viktig å diskutere i boka, men legger til at han «lämnas med en gnagande aning om att författarna kanske är lite ideologiskt bländade av genusfrågan och därför bara närmar sig grundproblemet».

Linderborg ønsker den velkommen.

— Jeg er glad for denne boka, det er veldig modig av dem, for motstanden er stor, sier hun og fortsetter:

— På den andre siden tror jeg det er lettere å skrive denne boka i dag enn for noen år siden. Vi begynner kanskje å få et mer nyansert bilde. Denne debatten trengs, da må det finnes intellektuelle i Sverige som våger å forsvare denne boka, at de ikke bare må gjøre det selv, sier hun.