Debatt ● Bjarne Kristian Aaslie Hansen
Jakten etter de (aller) mest egnede kandidatene
— Det er dyrt når leger og psykologer ender opp med færre år som ferdigutdannet, fordi de bruker årevis i jakt etter desimaler, skriver professor Bjarne Hansen ved senter for krisepsykologi ved UiB.
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Professor, Senter for krisepsykologi UiB
Mange drømmer om å bli tatt opp på lege- eller psykologistudiet. Det er spennende fagfelt, høyt ansett og det gir gode utsikter for sikker jobb med god lønn. For hver kandidat som kommer inn, så er det langt flere som står skuffet igjen på utsiden. Dette er brutalt, men nødvendig. Antallet studieplasser må justeres ut i fra samfunnets behov, ikke ut i fra hvor mange som ønsker plass.
Det er krevende å sikre opptaksordning som er rettferdig og som ivaretar samfunnets behov. Dagens praksis har betydelige utfordringer og mange bruker flere år i håp om å forbedre et karaktersnitt med noen fattige desimaler. Det er kort fortalt ingenting som tilsier at dette gir flinkere leger eller psykologer. Det er heller ikke slik at muligheten til å bruke flere år på denne måten er rettferdig fordelt. Det danner derimot grunnlag for en industri der private skoler tjener store penger på kandidater som bruker år etter år på å ta opp fag de allerede har bestått med god karakter.
Det er gode grunner til å se om vi kan sikre rettferdig fordeling av studieplasser, uten at det koster så mye for enkeltpersoner eller samfunnet. Det er dyrt når leger og psykologer ender opp med færre år som ferdigutdannet, fordi de bruker årevis i jakt etter desimaler. Enda verre blir det når vi tar med årene som går med uten at kandidatene oppnår studieplass.
Det er samtidig viktig å sikre at de som får studieplass er godt egnet for de aktuelle oppgavene. Med jevne mellomrom kommer det her antydninger om at dagens ordning ikke er god nok. Grunnlaget for denne kritikken er svak og i jakten etter bedre kandidater risikerer vi å sende uheldige signaler. Det finnes ikke sikre holdepunkter som tilsier at dagens kandidater er for unge, mangler evner, erfaringer eller personlighetstrekk som kreves for å bli gode leger eller psykologer.
Etter å ha jobbet med psykologi- og legestudenter i mer enn 20 år fremstår problemstillingen som konstruert. Det er langt flere kandidater som plages med tvil om de har det som kreves, enn andelen som trenger hjelp til å innse at de har gjort et uheldig studievalg. Det mangler likevel ikke på forslag til hvordan en kan sikre opptak av «mer egnede» kandidater. Dette inkluderer eksempelvis krav om år med annet arbeid, personlighetstesting, motivasjonsbrev, intervju, praktiske prøver eller brev der andre gir sine varme anbefalinger.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Som en av de som fort kunne kommet i posisjon til å skrive anbefalinger, utføre intervjuer eller få ansvar for å ta slike beslutninger, kjenner jeg på en blanding av uro og frustrasjon. Dersom det var holdepunkter for at dette ville sikre opptak av mer egnede kandidater, så hadde det selvsagt vært greit, men dette glimrer med sitt fravær.
Det finnes ikke en enkelt ordning som har blitt benyttet ved opptak av de som i dag praktiserer som leger eller psykologer i Norge. Dette har variert over tid og mellom læresteder. Det er også slik at mange har sin utdanning fra læresteder i utlandet, der kriteriene mellom land og læresteder varierer. Til tross for dette finnes det altså ingen holdepunkter som tilsier at disse forskjellene sikrer opptak av mer eller mindre egnede kandidater.
Med dette som bakteppe kan det være verdt å se nærmere på hvilke signaler vi risikerer å sende. Hvordan er det å bli intervjuet av en ekspert og få tommel ned med beskjed om at det er noe med personligheten din som tilsier at du ikke kan bli en flink lege eller psykolog? Hvilke eksperter innehar denne typen egenskap eller kompetanse? Trenger et «motivasjonsbrev» å si noe som helst om reell motivasjon? Vurderes slike brev likt? Vil ikke brev med noens anbefaling favorisere de som har best nettverk? Hvilke vurderinger ligger til grunn og hvordan kan en etterprøve det som står i et slikt brev?
Dersom vi ønsker å erstatte dagens ordning bør vi i det minste dokumentere at utfordringene det henvises til er reelle og at løsningene som foreslås sikrer opptak av «bedre egnede» kandidater. Vi risikerer at det stilles diagnose uten at det finnes noen sykdom og vi risikerer å innføre kostbar og inngripende behandling uten at det har noen som helst positiv effekt.
I de pågående diskusjonene er det påfallende hvordan den store bredden i psykologi og medisin ikke berøres. Er det slik at aktuelle kandidater skal være «de mest egnede» innenfor hele feltet eller kan det eksempelvis tenkes at enkelte personer kan bli utmerkede forskere eller kirurger, men ikke passe like godt som psykiater eller samfunnsmedisiner? Hvordan en skal ta høyde for dette kommer i liten grad frem når det ropes om behov for endring i opptaksordning.
Det er grunn til å vise varsomhet. Usikkerhet rundt egnethet, styrker og svakheter er en naturlig del av et utdanningsløp og en senere yrkesutøvelse. I vår iver etter å finne de «aller mest egnede» kandidatene risikerer vi å overvurdere systemet og «eksperters» evne til å finne frem til «de beste», samtidig som vi uten grunnlag svekker tilliten til og selvtillit hos kandidater som er mer enn godt nok egnet for oppgavene som venter.
