Høyresidens opptakslogikk for høyere utdanning må endres

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Åshild Berg-Brekkhus

Berg-Brekkhus skriver innlegget som privatperson, men er også ansatt som førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet

Det er nedsatt et utvalg som skal utrede opptakssystemet for høyere utdanning, i håp om å komme frem til løsninger som hindrer ungdom å kaste bort år på å forbedre karakterer ved å tilegne seg tilleggspoeng. Dette har vært debattert i ulike medier de siste ukene, også i Khrono.

Tidligere høyere utdanningsminister Henrik Aasheim (H) hevdet i Aftenposten 25. juli, 2022 at opptakssystemet må endres. Med støtte av nåværende forsknings- og høyere utdanningsminister, Ola Borten Moe (Sp) blir det forslått å fjerne tilleggspoeng som gis ved å ta fag om igjen, eller på andre måter, f.eks. ved alderspoeng, skaffer seg kompetanse for prestisjestudier.

Ifølge den politiske høyresidens virkelighetsforståelse bør de unge komme seg fortest mulig i arbeid, og opptakssystemet med tilleggspoeng må derfor justeres. «Samfunnet går glipp av ett eller flere år med arbeide og skatt, den som tar igjen fag holder seg selv ute av arbeidsmarkedet, og begynner derfor senere på lønnsstigen. Over mange år blir det mye penger, både for den enkelte og for samfunnet», argumenterer Aasheim i sitt innlegg. For blådresspolitikere synes logikken altså åpenbart å få ungdom inn i et system av produksjon og konsum så fort som mulig.

opptak

Mener mange kommer for raskt ut i arbeidslivet

Formand i DKSF – Høyres Studenter i Oslo og sivilingeniørstudent ved NMBU, Oscar Chr. Husebye, tar også opp diskusjonen i et debattinnlegg i Khrono 09. august, 2022. Med utgangspunkt i det han hevder er venstresidens ide om å innføre loddtrekning for opptak i studier, fordi det allerede innebærer en del tilfeldigheter hvem som tildeles plass og hvem som faller utenfor, mener han at en slik ordning kan sammenlignes med å gå barbent i snøen fordi man allerede fryser. Han argumenterer videre med at et karakterbasert opptak er det mest rettferdige, og at tilleggspoeng for for eksempel folkehøgskole, der en har lært mye om seg selv og andre, ikke er relevant å ta med seg til høyere studier. «At elever med toppkarakterer konkurrerer mellom seg om de mest populære studiene våre er hverken problematisk eller der innsatsen til utvalget bør ligge», hevder han.

opptak

Vurderer loddtrekning ved opptak

Norsklektor og tillitsvalgt i Utdanningsforbundet, Roar Ulvestad, tar til motmæle med høyresidens virkelighetsforståelse i forhold til opptakskrav for høyere utdanning i Utdanningsnytt, 09. august 2022. Han viser til at karakterkravene «har presset seg usunt høyt», men frykter at et opptakssystem som kun baseres på at karaktersterke ungdom gis tilgang til prestasjonsstudier som medisin, jus og psykologi er lite ønskelig og vil kunne føre til det han kaller «broiler-psykologer».

Ulvestad eksemplifiserer sitt syn med «Flittige Lise», som har vokst opp i en velfungerende familie, har foreldre med høy utdanning og god økonomi, og har fått muligheter til å arbeide systematisk mot toppkarakterer til prestisjestudier. Til sammenligning vil jeg beskrive «Late Hans», som har vokst opp i en såkalt dysfunksjonell og sosioøkonomisk svak familie, uten hjelp og overskudd til systematisk læringsarbeid, men som likevel drømmer om å komme inn på et høyere studie. Ifølge høyresiden er det urettferdig at han skal få muligheten til å ta opp igjen fag, eller få tilgang til ekstrapoeng for å komme inn i ønsket studie, men både rettferdig og ikke minst økonomisk samfunnsnyttig at Lise får denne muligheten!

levekår

Tre av ti studenter sliter. Unge heltidsstudenter har det verst

Ulvestad etterlyser til motsetning ungdom med livserfaringer, menneskelig innsikt og forståelse som kan tilegnes utenfor ensidig skolegang som nødvendig å ta med seg for fremtidens profesjonsutøvere og de komplekse problemstillingene disse yrkesgruppene møter. For meg gir dette mening. Og hva er vel menneskelivet og streben etter det gode liv og samfunn verdt dersom det kun handler om kalkulerte nyttefunksjoner og økonomiske samfunnsregnskap? Og med hvilken rett kan noen definere enkelte ungdommers famlende livs- og utdanningsvalg – utprøving og feiling – som bortkastet?

Karakterjag og inflasjon i utdanningskrav er åpenbart et stort problem som det er grunn til å ta alvorlig. Ungdom erfarer stress, psykiske problem øker og det rapporteres om synkende fremtidstro og opplevd livskvalitet hos de unge, som Hellevik og Hellevik skrev i fjor. Det er derfor grunn til å spørre hvilke menneske- og samfunnssyn som skal danne utgangspunkt for vår virkelighetsforståelse når det gjelder ungdoms liv og virke, også i forhold til opptakskrav til høyere utdanning. Hvilke etiske analyser av rettferdighet og hvilke oppfatninger vi har – og bør ha – av livskvalitet og selve meningen med livet. Menneskelivets sårbarhet og vårt korte livsløps begrensinger gir oss grunn til å spørre normative spørsmål om hvordan vi bør leve våre liv som også angår utdanningsløp.

En mulig tilnærming er her å påpeke et skille mellom nyttige midler og endelige mål for menneskeliv og samfunn. Midler for utdanning kan være et samfunnssystem som gir alle rettferdige mulighetsbetingelser og frihet til å velge et liv og en utdanning de har grunn til å verdsette ut fra normative humanistiske formål. Ungdom er imidlertid ikke produkter av skolegang, eller instrumentelle midler for skatteinntekter og samfunnsøkonomi. En elev kan heller ikke betraktes ut fra den hun eller han er som elev med toppkarakterer fra videregående skole. Målet for utdanning og opptakssystemer må være at ungdoms utvikling og valg kan foregå i prosesser der de gradvis – over tid – blir et reflekterende subjekt som er i stand til å utøve et yrke og være et gagns menneske. Slike prosesser er usikre, og som den kjente pedagogen Gert Biesta (2014) uttrykker det, er og bør derfor utdanning alltid innebære en risiko.

På tross av innstendige forsøk på å kalkulere, kontrollere og predikere fremtidens arbeidslivsressurser og humankapital, blant annet gjennom internasjonale testsystemer og undersøkelser som PISA, TIMSS og PIRLS, kan vi ikke vite sikkert hvem som under gitte betingelser kan, eller kunne blitt, den beste psykologen, eller juristen osv., og til syvende og sist yte det største fellesgode for individ og samfunn.

I et liberalt demokratisk samfunn bør derfor all ungdom reelt sett gis likeverdige muligheter til å utvikle sitt potensial og kunne velge en utdanning og et liv fremfor et annet. Veien frem både kan og bør være åpen og mangfoldig – og hverken loddtrekning eller et ensidig karakterbasert opptakssystem fremstår nødvendigvis som det riktige og mest rettferdige. De økonomiske kalkulasjonene og instrumentelle nytteberegningene til høyresiden holder imidlertid – til tross for gode intensjoner – ikke mål!