Instituttpolitikken tilbake til start

Regjeringen har nylig lagt fram sin strategi for instituttpolitikken. Ifølge den nye forsknings- og høyere utdanningsministeren markerer strategien et startskudd snarere enn et punktum. Men etter fem år med evalueringer og analyse burde vi ha kommet litt lenger enn til start.

Sett fra instituttene er det positivt at strategien kommer akkurat nå. Sammenfallet med ministerskiftet gjør at instituttpolitikk ligger øverst i bunken når en ny forskningsminister skal stake ut kursen og kjempe for «sin sektor». Uten slik drahjelp ville ministerens portefølje fort kretset rundt universiteter og høgskoler, med et sideblikk på fagskoler.

Instituttene er derimot noen vriene politiske objekter: De er uklart avgrenset, de er markedsorienterte uten å søke profitt, de unndrar seg eierskap og styring, samtidig som de ønsker politikk og oppmerksomhet. Hva slags politikk skal man egentlig ha for slike frie fanter? Kan ikke instituttene bare klare seg selv?

Instituttstrategien svarer et klart nei på det siste spørsmålet. Regjeringen setter isteden felles ambisjoner for instituttene. Den stadfester at Norge trenger en sterk instituttsektor som kan bidra til politikkutforming, bærekraftig utvikling og omstilling. Dette er ikke bare selvsagt retorikk. Fra politisk hold har det tidligere sittet langt inne å si at instituttene utgjør en styrke ved det norske systemet.

Strategien går også langt i å innrømme at politikken tidligere har vært for fragmentert. Det er en riktig og viktig erkjennelse. Instituttpolitikk og universitetspolitikk har ofte foregått i hvert sitt spor. Og ofte har instituttene blitt nissen på lasset i prosesser som ikke har handlet om dem. Dette skjedde for eksempel da regjeringen på begynnelsen av 2000-tallet åpnet for etablering av selskaper i universitetenes randsone. Nå skal det bli en annen dans.

• Les også: Oppfordrer til flere fusjoner i instituttsektoren

Men blir det egentlig det? Hvis vi ser på noen av de store sakene som Kunnskapsdepartementet har på trappene framover, finner vi:

• · Ny lov om universiteter og høgskoler
• · Stortingsmelding om studentmobilitet og internasjonalisering i høyere utdanning
• · Stortingsmelding om arbeidslivsrelevans i høyere utdanning
• · Stortingsmelding om styring av universiteter og høgskoler

Felles for disse er at de ikke handler om instituttene. Hvor er den helhetlige instituttpolitikkens plass i denne køen? Trolig som et «gjennomgående hensyn» hvor noen skal passe på at instituttene ikke rammes av utilsiktede vedtak. Det kan være viktig nok, men det er verken helhetlig instituttpolitikk eller helhetlig forskningspolitikk.

La oss spole tjue år tilbake i tid, nærmere bestemt til forskningsmeldingen i 1999. Der ble universiteter, høgskoler og institutter betraktet som en allmenning. Det vil si et felles og åpent kunnskapslandskap. Bildet var nærmest nasjonalromantisk: Slik den glade vandrer fritt kan slå opp telt, fiske med krok og tenne bål, skulle brukeren kunne gå ut i kunnskapsallmenningen og bare «hente forskningsbasert kunnskap og kompetanse». Tanken var kanskje litt naiv, men representerte likevel et forsøk på helhetlig tenkning.

Dagens kunnskapsallmenning er mer å betrakte som en nystriglet akademisk park omgitt av et uoversiktlig kunnskapsmarked med boder av ulikt slag. Tidvis flyter park og marked over i hverandre, men det skjer uten særlig styring eller bekymring.

Forskningsrådsdirektør Røttingen sa det treffende under lanseringen av instituttstrategien: «I norsk forskning har vi valgt å drive arbeidsdeling gjennom konkurranse». Hvis det er tilfellet, bør en helhetlig instituttpolitikk være opptatt av de arenaene hvor konkurransen foregår.

På dette området er strategien svak og mangelfull. Oppdragsmarkedet er for eksempel ikke berørt overhodet, selv om det er instituttenes hovedpulsåre og viktigste levebrød.

Det er en utbredt misforståelse at oppdragsmarkedet for forskning skal leve sitt eget liv kun regulert av anskaffelsesregler.

Myndighetene bestemmer for det første graden av markedsutsetting gjennom nivået på grunnfinansiering og andre midler. I instituttstrategien er imidlertid nivået på grunnfinansieringen helt i det blå.

For det andre er det en rekke ting som kan gjøre konkurransen sunnere. Rammeavtaler og trinnvise prosesser med skisser kan gi rom for bedre dialog i utformingen av nye oppdrag. Enkelte oppdragsgivere har også begynt å formidle kommende utlysninger tidlig på året, slik at oppdragstakerne kan starte idéfasen tidlig istedenfor at utlysningene kommer som lyn fra klar himmel. Dette er eksempler på enkle, billige grep som kan gi et mer velfungerende oppdragsmarked og dermed bedre anvendt forskning. Men slike grep inngår ikke i strategien og er fullstendig opp til den enkelte aktør.

En vel så viktig arena for instituttene er kampen om forskningsrådsmidler. Her har det nylig foregått en omfattende omorganisering og storstilt omlegging av søknadsprosessene. Utfallet etter den første tildelingen viser at universitetene og høgskolene søker mer og bredere enn før, mens instituttenes gjennomslag har gått noe ned. Det er uklart om dette er en trend eller ikke. Det er også usikkert om det skyldes omleggingen av søknadssystemet eller andre forhold.

Men det som er sikkert, er at omleggingen har skjedd administrativt, trinnvist og uten en åpen forskningspolitisk prosess. Riktignok har Forskningsrådet formelt sett myndighet til å gjøre slike omlegginger. Men vi snakker om mer enn 10 milliarder forskningskroner som har vesentlig betydning for norsk forskning generelt og instituttene spesielt. En helhetlig instituttpolitikk bør gi rom for politisk diskusjon om hvordan disse midlene fordeles. Det samme gjelder diskusjonen om åpen publisering og Plan S, som også har foregått uten vanlig politisk behandling.

Nå er vi i et tiår hvor bærekraftsmål og missions er ledestjerner. Igjen overses den sektoren som ble etablert nettopp for å møte samfunnsutfordringer og som er organisert for å møte dem mest mulig effektivt. Merk også at instituttsektoren har større internasjonal vitenskapelig gjennomslagskraft enn universitets- og høgskolesektoren, noe Gunnar Sivertsen dokumenterer på Forskningspolitikk.

I regjeringsapparatet har man lenge kjempet med begreper som «helhetlig innovasjonspolitikk», der forskning og innovasjon i UoH-sektor, instituttsektor og næringsliv ses under ett. Den nåværende dreiningen mot en utfordringsorientert «tredje generasjons» forsknings- og innovasjonspolitikk har også synliggjort behovet for helhetlige strategier. Men akkurat nå ser det ut som om Kunnskapsdepartementet i stedet tar et skritt tilbake og retter blikket mest på «egne» institusjoner til fordel for forsknings- og innovasjonssystemene som helhet.

• Les også: Forventninger fra instituttsektoren

Hvis instituttpolitikk skal bli noe mer enn et gjennomgående hensyn, trenger vi at flere spørsmål løftes fram som forskningspolitiske saker. Det betyr at man ser forskningspolitikk på tvers av sektorer og går mer konkret til verks enn det vi har sett i de luftige langtidsplanene. Og vi kan alltids håpe. Strategien sier at den framover skal rette oppmerksomheten mot de store linjene og de viktigste temaene. Vi er med andre ord på startstreken, der intet er avgjort og alt er mulig.

Denne artikkelen ble først publisert i fagbladet Forskningspolitikk