Debatt hansen, øygard, kjøbli

Innstegstillingen må skrotes

Kristiserer innstegstillinger for å blant annet føre til forskjellsbehandling og mer midlertidighet, stikk i strid mot sin stillingskategoriens hensikt.

— Akademia trenger ikke flere stillingskategorier på åremål eller arbeidsforhold koblet til eksterne prosjekter. Summen av disse stillingene gir en midlertidigheten som er mye høyere enn de offisielle tallene på rundt 14 prosent, skriver innleggsforfatterne i kritikk mot innstegstillinger.
— Akademia trenger ikke flere stillingskategorier på åremål eller arbeidsforhold koblet til eksterne prosjekter. Summen av disse stillingene gir en midlertidigheten som er mye høyere enn de offisielle tallene på rundt 14 prosent, skriver innleggsforfatterne i kritikk mot innstegstillinger.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Internasjonalt har det de senere årene vært en utvikling mot mer midlertidighet. Ansatte i slike stillinger har dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn sine fast ansatte kolleger og må leve med en stor usikkerhet. Dette har vært kjent i USA i mange år, men etter finanskrisen har dette spredd seg til Europa og framstår som et av forskningssytemets største problemer, som også OECD har løftet fram.

Forskerforbundet har kjempet for redusert midlertidighet i forskning gjennom mange år. Senest med «1 av 5»- aksjonen våren 2019. Det endte med at utvalgte rektorer ble kalt inn på teppet til ministeren og det ble satt ned arbeidsgrupper og utarbeidet tiltaksplaner. Årsrapporter viser at utviklingen har gått i riktig retning, men midlertidigheten er fortsatt mye høyere enn i det øvrige arbeidsliv. Antall postdoktorer i Norge har økt med 31 prosent siden 2011.

Det siste er at vi har fått en ny type langvarig midlertidighet gjennom «innstegsstillinger» etter modell av den amerikanske tenure-track-ordningen. Disse stillingene er seks- eller sjuårige postdoktor- eller førsteamanuensistillinger, der de ansatte skal vurderes på slutten av perioden om de er kvalifisert for fast stilling. Denne typen stillinger var paradoksalt nok opprinnelig solgt inn som en stilling der unge og talentfulle forskere kunne få en mulighet.

Stillingene skulle gi mer langsiktighet og forutsigbarhet, ut fra en forventning om at de skulle erstatte kortere, og mer usikre postdoktorstillinger. Men det er god grunn til å tro at institusjonene i større grad lyser ut innstegsstillinger istedenfor faste førsteamanuensisstillinger. Da blir resultatet en stilling med sju års prøvetid og mer usikkerhet og midlertidighet. Mange gode talenter kan bli tapt på veien til en fast stilling.

En annen tanke var at innstegstillingene skulle styrke kvaliteten på ansatte, men akademisk ansatte har allerede gått igjennom en lang utvelgelsesprosess før dette. Den norske modellen har bevist sin suksess, vi har en publiseringsgrad som gjør at vi, ifølge Forskningsrådet, er nummer fire i verden på artikkelbidrag per innbygger, foran store forskningsnasjoner som USA. Dette har vi oppnådd uten samme grad av usikkerhet for våre ansatte som i amerikansk og britisk akademia.

Innstegsstillingene skaper forskjellsbehandling. Flere utenlandske nytilsatte vi har snakket med i innstegsstilling har vært glade for å få en innstegsstilling i Norge, helt til de oppdager at de gjør en helt vanlig førsteamanuensisjobb, men på midlertidige vilkår, gjerne med dårligere lønn og arbeidsvilkår enn sine faste ansatte kolleger. De oppfatter dette som urettferdig, og det skaper misnøye.

Vi er også bekymret for at det kan gå utover over den akademiske friheten når jobbsituasjon er utrygg, og gi personer i innstegsstillinger mindre beskyttelse i situasjoner hvor det oppstår konflikter eller kritikkverdige forhold.

Flere utenlandske nytilsatte vi har snakket med i innstegsstilling (...) gjør en helt vanlig førsteamanuensisjobb, men på midlertidige vilkår, gjerne med dårligere lønn og arbeidsvilkår enn sine faste ansatte kolleger.

Innleggsforfatterne

Ordningen er også ulogisk. Det forventes at en postdoktor i innstegsstilling skal veilede ph.d-studenter og hente prosjektmidler fra Forskningsrådet, EU osv. Samtidig er det et krav om at man må være fast ansatt både som hovedveileder for en stipendiat og prosjektleder i Forskningsrådet. For å bøte på dette, gir for eksempel vårt universitet, NMBU, erklæringer om at personer i innstegsstilling er å anse som fast ansatt. Det er de altså ikke, for om de ikke oppfyller det som tidvis også oppfattes som tøffe krav, har de ikke ansettelsessikkerhet.

Så hva er medisin for den situasjonen som vi har kommet opp i? For det første mener vi institusjonene må rette opp feilene fra i går og vurdere å gi ansatte som nå er i innstegsstilling fast stilling etter en enkel vurdering. Det skal vurderes ved avslutning av innstegsperioden om kandidaten er kvalifisert for fast stilling som førsteamanuensis eller professor. Det er også mulig med dagens regelverk på å gjøre en evaluering før tiden er over.

Det andre som må til er å ansette flere i faste førsteamanuensis- og professorstillinger. Ved NMBU har antall førsteamanuensis- og professorstillinger økt med bare 9 prosent siden 2014, mens antall studenter, stipendiater og postdoktorer har økt med henholdsvis 20, 20 og 25 prosent i samme periode. Lektorer og forskere ansatt på eksterne prosjekter har økt med henholdsvis 87 og 23 prosent. Den siste gruppen kan sies opp når prosjektet er avsluttet.

Akademia trenger ikke flere stillingskategorier på åremål eller arbeidsforhold koblet til eksterne prosjekter. Summen av disse stillingene gir en midlertidigheten som er mye høyere enn de offisielle tallene på rundt 14 prosent. Vi trenger ikke å bevege oss etter et amerikansk system. Washington Monthly skriver at bare 37 prosent av lærekreftene ved amerikanske universiteter har fast stilling eller løfte om fast stilling, mot 80 prosent i 1960.

I tillegg er det en systematisk motarbeidelse av fagorganisering. Det har utviklet seg til en gruppe fattige universitetsansatte på midlertidig kontrakt hvor hele 1/3 er under fattigdomsgrensen. Det vi trenger, er å ta vare på den norske arbeidslivsmodellen, vi trenger flere faste førsteamanuensisstillinger som talentene våre kan søke på. Vi mener derfor at innstegsstillingen må skrotes og de som i dag er på slike vilkår må gis fast jobb nå.

Les også:

Les flere debattinnlegg på Khronos debattside

Powered by Labrador CMS