Debatt ● Regina Paul
Innføringen av skolepenger er et tap for Norge
I Tyskland har et utvalg nå gått inn for å avskaffe studieavgift for internasjonale studenter. Trenger Norge også 6 år på å forstå at det ikke er en god idé eller skal vi la tallene tale for seg selv?
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Stortinget besluttet i oktober 2022 at universiteter og høgskoler skulle pålegges å innføre studieavgifter for studenter fra land utenfor EØS og Sveits, med virkning fra høstsemesteret 2023. De høyeste studieavgiftene for en toårig mastergrad vil ligge på nesten én million kroner. Jeg har en personlig historie som har med skolepenger å gjøre, og jeg vil gjerne bruke den som eksempel for å vise at det jeg synes skolepenger er ikke er en god idé.
Jeg er 26 år og tar en doktorgrad i kvantekjemi ved NTNU. Jeg flyttet fra Russland til Tyskland for å studere da jeg var 17 år. Det var bare mulig fordi jeg fikk et stipend fra tysk Kultusministerkonferenz som dekket levekostnadene. Selv om begge foreldrene mine jobber, ville de ikke ha kunnet finansiere studiene mine i Tyskland i det lange løp fordi levekostnadene er så mye høyere enn i Russland.
Jeg studerte kjemi i Heidelberg, og kort tid før bachelorgraden ble det kjent at delstaten Baden-Württemberg, der universitetet ligger, innførte skolepenger for utenlandske studenter fra land utenfor EU og EØS. Dette tråde i kraft fra høstsemesteret 2017, ett år før jeg skulle begynne på mastergraden min.
Skolepengene var 1500 euro per semester, eller 3000 euro per år. Under det norske skolepengeregimet er det omtrent en fjerdedel av de laveste satsene. Hvis man kunne vise til ekstraordinære akademiske prestasjoner, var det mulig å søke om helt eller delvis fritak fra skolepenger. I 2017 var en kvote på fem prosent av de avgiftsbetalende internasjonale studentene per universitet øremerket til dette. Den forhastede innføringen i Norge har meg kjent ikke tenkt på å åpne for noe lignende her.
Jeg hadde en veldig god bachelorgrad og søkte om fritak av skolepengene, samt om studieplass ved andre universiteter. Jeg ønsket å fortsette studiene mine I Heidelberg på grunn av de vitenskapelige interessene og vennene mine, men jeg tenkte også at det finnes mange andre veldig gode universiteter i Tyskland som ikke tar skolepenger, men som tilbyr utdanning av høy kvalitet. Studiestipendet jeg levde av dekket «bare» levekostnadene, men ikke skolepengene. Heldigvis fikk jeg avgiftsfritak og kunne fortsette studiene mine i Heidelberg.
I løpet av masterstudiet hadde jeg et 8-ukers praksisopphold hos NTNU (som bare var mulig på grunn av nettverket mitt i Heidelberg), og det var på grunn av erfaringene mine jeg kom tilbake til Norge for å ta en doktorgrad. Hvis jeg ikke hadde fått fritak for skolepenger, ville jeg ha gått på et annet universitet enn Heidelberg, og da ville den akademiske veg min sannsynligvis ha vært annerledes — og jeg hadde ikke kommet til Norge. I doktorgradsarbeidet mitt er jeg ikke bare faglig, men også sosialt engasjert.
Så vidt jeg vet, tilbyr ikke Norge individuelle stipender. Det finnes imidlertid noen ordninger som tilbyr stipend for de som skal ta mastergrad. Det er derfor ikke sikkert at historien min er direkte overførbar til Norge. Poenget mitt er imidlertid at jeg ville ha byttet universitet der jeg allerede hadde studert i 3 år på grunn av 3000 euro i skolepenger i året. De laveste skolepenger i Norge er i kategori F — 128 433 NOK, nesten 4 ganger så mye som jeg skulle ha betalt. For realfag, som inkluderer kjemi, er avgiftene 6 ganger så høye. For ikke å snakke om de høye levekostnadene i Norge. Disse skolepenger vil først og fremst begrense antallet mennesker som kommer til Norge for å studere. Det vil bare være de som har råd til de høye studieavgiftene i kombinasjon med høye levekostnadene. Generelt vil det bare være den øvre sosiale klassen. Talentpoolen vil bli kraftig innsnevret.
Hvis du har råd til skolepenger og høye levekostnader, har du også råd til det i andre land. Så hvorfor skal du velge Norge?
Regina Paul
Det neste man bør tenke på er følgende: Hvis du har råd til skolepenger og høye levekostnader, har du også råd til det i andre land. Så hvorfor skal du velge Norge? Norge har gode universiteter, men hvis du ser på dem i en internasjonal sammenligning, er det bare Oslo som er blant de 100 beste. Hvis jeg måtte betale for studiene (og det er ikke småpenger), ville jeg valgt et anerkjent universitet som rangerer høyt i en internasjonal sammenligning. Jeg tror at de fleste som reiser utenlands for å studere vil gjøre det samme.
En annen konsekvens å ta i betraktning, og som angår meg direkte som nestleder i SiN, er at et lavere antall utenlandske studenter kan bety et lavere antall utenlandske doktorgradsstudenter. Mange utenlandske studenter som tar en mastergrad og har et ønske om å gjøre akademisk karriere, blir i samme land for å ta doktorgraden. Med tanke på at andelen utenlandske statsborgere som tar doktorgrad i Norge ligger på rundt 40 %, kan innføringen av skolepenger også ha stor innvirkning på antallet doktorgradsstudenter generelt.
Som Khrono skrev i slutten av juli, har antallet internasjonale studenter fra land utenfor EU og EØS falt med nesten 80 prosent. I Baden-Württemberg var det derimot 20 prosent. I de påfølgende årene har antallet studenter stagnert, mens det har økt i andre tyske delstater. Likevel anbefalte et rådgivende organ nylig å avskaffe studieavgiftene helt. Her vil jeg igjen understreke at avgiftene er 1500 euro per semester, betydelig lavere enn i Norge. Trenger Norge også 6 år på å forstå at det ikke er en god idé eller skal vi la tallene tale for seg selv?
Idéer kommer fra mangfold, og moderne akademia er bygget på at nettopp internasjonal mobilitet bygger broer og sprer idéer som blir til forskning som blir til velferd for folk flest. Etter innføringen av skolepenger er det kun de øvre sosiale klassen som vil ha råd til å studere i Norge. Er det en direkte sammenheng mellom å være betalingsdyktig og evnen til å studere? Jeg er ikke sikker.
Jeg synes at de potensielle negative konsekvensene overveier de positive når det gjelder innføring av skolepenger i Norge. Et av de fremtredende kjennetegnene ved norsk utdanning er dens mangfold og internasjonale karakter. Å introdusere skolepenger kan medføre risikoen for å underbygge denne verdifulle styrken, derfor er det viktig å revurdere denne beslutningen.
