Ingrid ble oppsagt som fast midlertidig forsker. To år senere forsker hun igjen

— Jeg har hatt litt prestasjonsangst. Etter to år uten forskning, er det mye som skal på plass. Samtidig får jeg så mye støtte fra folk at jeg gleder meg til å holde på med dykkermedisinsk forskning igjen, forteller Ingrid Eftedal. 

Eftedals yrkeskarriere har ikke vært av det rettlinjede slaget. For det første fikk hun aldri fast jobb ved NTNU i løpet av 20 år som forsker, men levde av å konkurrere om forskningsmidler. Da disse tok slutt, sto hun i godt voksen alder uten jobb. Hun ble oppsagt. Deretter fikk hun ei fast administrativ stilling som forskningsrådgiver før hun nå har rykket tilbake til start og er i sving som forsker igjen. 

I oktober 2021 meddelte Eftedal på sosiale medier at hun for andre gang de siste fire årene hadde fått et varsel om oppsigelse fra NTNU. Som «fast midlertidig ansatt» hadde hun ikke greid å hente inn forskningsmidlene som måtte til for å finansiere egen stilling og forskning.

Saken skapte stor debatt om vilkårene for midlertidig ansatte. At Eftedal fortalte sin historie, gjorde at hun kom i kontakt med mange unge folk i samme situasjon. I dette intervjuet forteller hun hvor tøft det kan være å konkurrere om penger og komme tapende ut. Og hun har gjort seg noen betraktninger om en smidighet på universitetene som nesten er borte. 

skjult midlertidighet i akademia

Ingrid (56) er «fast midlertidig» ansatt og oppsagt to ganger

Industrien betaler

Det er penger fra dykkerindustrien som gjør at Ingrid Eftedal igjen kan forske på dykkerhelse ved NTNU. Eftedal og teamet har fått 14 millioner kroner fra dykkerindustrien over tre år. Industripartnerne tok kontakt med Fakultet for medisin og helsevitenskap og ville finansiere forskning i denne perioden, mens de prøver å få til ei permanent finansiering. Universitetsavisa skrev først om den nye vendinga i saken. 

Siden 1. september har seniorforskeren arbeidet på deltid for å forberede oppstart av prosjektet igjen. En senioringeniør og en doktorgradsstudent er ansatt i forskningsteamet. 

— Praktisk er det tungt å få ting opp igjen. Alle godkjenninger skal på plass, vi skal jobbe med prosjekter og prosjektidéer. Det tar litt tid. 

— Er dere satt tilbake etter at det ble forskningsstopp?

— Ja, det er klart at vi er det. Vi hadde kommet fortere i gang hvis aktivitetene hadde fortsatt. Det blir tyngre og dyrere å starte opp fordi det vil ta noen måneder før vi er klare til å forske. Vi må bare tenke at slik er det, men denne start-stopp-greia er ikke en god måte å drive forskning på. 

Forskergruppa forsker på helse i profesjonell dykking, og særlig de som dykker offshore. De ser på fysiologien. Hva virker? Hva virker ikke?

Blir slitne og blodfattig

Nordsjødykkerne et begrep i norsk oljehistorie. Flere av dem omkom eller fikk alvorlige helseskader da oljeeventyret startet. Ifølge Eftedal har det siden midten av 1980-tallet ikke vært dødsulykker på norsk sektor. Basert på erfaring er det utviklet gode prosedyrer. 

— Det er mindre kunnskap om hva det er som gjør at det går bra og hvorfor det går galt helsemessig, sier Eftedal.

Forskeren forteller at det er høyt oksygentrykk med store variasjoner langt nede i havet. Der holder dykkerne til i 3 til 4 uker. 

— Vi er avhengige av at dykkerne vil jobbe med oss. Jeg er mest spent på om vi får til det. På det forrige prosjektet ble vi godt kjent med dykkerne, som må melde seg frivillig til å bli forsket på. Nå må vi starte opp igjen med en helt ny gruppe dykkere og opparbeide tillit. 

Forskergruppa har skrevet flere artikler om forskningsfunn før det ble stopp. Da har de sett effekter av å leve med høyt oksygen over lang tid i et trykkammersystem. Dykkerne på norsk side arbeider og lever under høyt trykk i opptil 3 uker, mens de på britisk side jobber opptil 4 uker. 

— Vi har sett tidligere at selv om de er friske, får de det som minner om høydesyke når de kommer ut av trykkammeret. Mange melder at de er slitne og har hodepine. Da vi målte, så vi at de er blodfattige, noe de blir i den siste fasen av dykket. Det tar en ukes tid å komme opp til overflata, med gradvis reduksjon av omgivelsestrykket. 

Forskerne prøver å finne ut om de kan gjøre noe for å hindre at dykkerne blir blodfattige den siste uka. Det tar om lag ei uke etter at de er kommet hjem til familien før de er helt pigge igjen og kan bidra på fritida. 

— Dette er et livskvalitetsproblem, men når de dykker et helt yrkesliv, så er det viktig å finne løsninger. 

Kontrakt om frihet

— Før har dere fått forskningsmidler fra Forskningsrådet, nå er det utelukkende private midler fra næringslivet. Hvordan ser du på det?

— Akademisk frihet og frihet for forskning er viktig for oss, særlig på et betent område som dykkerhelse. Vi har tidligere hatt med industripartnere, men da var finansieringa offentlig. Friheten har vært tydeligere. Men nå når vi lager nye kontrakter, får vi det inn. 

— Vi har jo litt erfaring fra Trondheim med hvordan det kan gå, sier Eftedal — og viser til båndene til næringslivet som endte med at NTNUs rektor måtte gå av. 

Ingrid Eftedal understreker at det er veldig viktig at det er de selv som bestemmer publisering, hva som skal gjøres og hvilke metoder de skal bruke. 

— Men vi eier prosjektet sammen. Jeg kjenner industripartnerne fra før og det hjelper på tilliten. 

finalist i årets navn i akademia

Ingrid Eftedal: — Det trengs enda større fokus på unge i midlertidige stillinger

— Privat skam

Da Eftedal ble den midlertidig ansatte som utad målbar hvordan denne gruppa har det, kom hun altså i kontakt med mange i samme situasjon. 

— Det var lett for meg å stå fram i motsetning til de yngre. De konkurrerer hele tida og det kan framstå som at de har tapt hvis de står fram i media. Det er litt skummelt for unge forskere. De konkurrerer seg til stipendiat, postdoktor og forskerstipend. De vet at de kan bli utkonkurrert. Det er ganske tøft.

På dette tidspunktet visste hun ikke hvor mange som faktisk var fast midlertidig ansatt.

— Jeg ser det hos mange, som er unge og dyktige. Når de ikke lykkes med å konkurrere, så blir det en slags privat skam. Det var godt å kunne si at dette fikk jeg ikke til og få så massiv støtte. 

Folk som har tatt kontakt, er veldig samvittighetsfulle, ifølge Eftedal. 

— De bærer på så mye selv. Det er verre når man er ung. Jeg har ikke lån jeg ikke kan håndtere og livssituasjonen er enklere. Det er vesentlig verre når du er i 30-åra med små barn og store lån. Det er de jeg er bekymret for. 

Mindre smidighet

Noe har skjedd underveis, mener forskeren.

Da Eftedal startet som postdoktor stipendiat, var det også konkurranse om midler. 

— Men da var det mer fleksibelt. Var det en stipendiat som gikk tom for penger, så dirigerte man penger dit og hjalp folk. Det går ikke lenger. Nå må du rapportere så veldig på detaljnivå, det trekkspillet erfarne professorer og forskere kunne bruke for å hjelpe unge kolleger, finnes nesten ikke lenger. Sånn sett er det vesentlig verre nå enn det var for oss. De blir sagt opp med en gang. Det er ikke noen som hjelper dem. 

Khrono intervjuet Ingrid Eftedal siste gang vinteren 2022. Da var hun finalist i kåringa om å bli Årets navn i akademia. Det har skjedd noe med henne de vel to årene som har gått. Det er som om mange tonn er løftet vekk fra skuldrene. Nå virker hun gladere.

— Ja, det er jeg. Jeg gikk inn i dette fordi jeg hadde veldig lyst til å forske på de fysiologiske effektene som dykkerne er en god modell for. Livet mitt er mye enklere nå. Det var tungt å vite at jeg ikke kunne fortsette, det var tungt å søke jobber. Det er ikke lett når jeg er såpass gammel og har blitt sagt opp. Det blir litt sånn at du må forsvare deg i slike situasjoner. Hvorfor er du sagt opp?

Livet som evig midlertidig ansatt er over, selv om forskningsmidlene bare varer i tre år. Ingrid Eftedal har permisjon fra den faste jobben som forskningsrådgiver. 

— Når prosjektet går ut, er jeg 62 år. Da orker jeg ikke flere runder, men får jeg fortsatt finansiering, fortsetter jeg. Nå er det lagt så mye ressurser i at dette går bra, så da må vi håpe at det ordner seg.