Debatt ● Pia Bing-Jonsson og Gunnar Bovim
Er profesjonene i helsesektoren sin egen verste fiende?
Stivbeinte strukturer og profesjonskamp er et hinder for å oppnå riktig kompetanse og kapasitet i helsesektoren, skriver kronikkforfatterne. De vil endre oppgavefordelingen mellom yrkesgruppene og innholdet i utdanningene.
Publisert
Sist oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Det er flere faktorer som hindrer framtidsrettede løsninger og nødvendige endringer i helsesektoren. Økonomi er viktig i denne sammenhengen, men vi må også se nærmere på hierarkiske strukturer og profesjonelle begrensninger som stikker kjepper i hjulene for reformer som skal bedre arbeidsflyt, arbeidsmiljø og pasientbehandling.
Vi tror stivbeinte strukturer og profesjonskamp er et hinder for å oppnå riktig kompetanse og kapasitet i helsesektoren. Vi må derfor endre både oppgavefordelingen mellom yrkesgruppene og innholdet i utdanningene for å sikre gode helsetjenester til hele befolkningen.
Nye opptakskrav. La oss begynne med sykepleierutdanningen. Det er bekymringsverdig at søkertallene til sykepleierutdanningene går ned. Det er nødvendig å identifisere hvorfor interessen går ned, slik at vi kan gjøre de riktige endringene.
Kanskje har vi mistet, og fortsetter å miste mange dyktige sykepleiere på grunn av dagens karakterkrav. I 2022 leverte et regjeringsoppnevnt utvalg følgende forslag til et enklere og mer rettferdig system for veien inn i høyere utdanning: Fjern alle tilleggspoengene, ta bort muligheten for å forbedre karakterer etter videregående, og innfør eventuelt en felles standardisert opptaksprøve.
Vi tror det er på tide å revurdere opptakskravene til sykepleierutdanningene. Kanskje en opptaksprøve er bedre egnet enn karakterkrav, og kan tiltrekke flere søkere? Endring i opptakskravene betyr ikke dårligere kvalifiserte sykepleiere, fordi læringsutbyttene fortsatt skal være det samme, men vil kreve at vi jobber annerledes gjennom utdanningen for å oppnå at de nyutdannede sykepleierne har like god kompetanse.
Ny arbeidsfordeling. Et annet viktig spørsmål er hvilke oppgaver som kan delegeres til og fra etablerte yrkesgrupper, og hvordan utdanningene må endres for å legge til rette for det.
En endret oppgavefordeling innebærer overføring av spesifikke oppgaver fra en gruppe helsepersonell med høyere utdanningsnivå til de med mindre utdanning, for eksempel fra leger til sykepleiere eller fra sykepleiere til helsefagarbeidere. Ved å omfordele oppgaver på en ansvarlig måte kan vi avlaste og utvikle en etablert yrkesgruppe, samtidig som vi utvikler andre yrkesgrupper og deres kompetanse. Men da må de nye oppgavene få plass i utdanningen.
Kompetansekrav må endres. Det har lenge vært en kjent problemstilling at profesjonsutdanningene er proppfulle av krav til læringsutbytte, og at det er vanskelig å finne plass til noe nytt, selv om ny kompetansen er nødvendig. Det argumenteres gjerne for at det som har vært en historisk viktig komponent i profesjonskompetansen, må videreføres til nye generasjoner. Slik forblir kompetansen relativ stabil, uten å tilpasses de store endringene i fagene, for eksempel innføringen av helse- og omsorgsteknologi.
Helsepersonellkommisjonen vektla særlig tre profesjonsgrupper i sin omtale av oppgavedeling: helsefagarbeidere, sykepleiere og leger. Disse yrkesgruppene bør være et naturlig sted å starte en diskusjon om ny oppgavedeling. Endringer i ansvar, oppgaver og dermed læringsutbytte for våre helseprofesjoner vil kreve samarbeid mellom helsetjenestene og universitets- og høgskolesektoren for å komme til enighet om hvor grensene skal gå, og hvordan utdanningene skal tilpasses.
Krav om livslang læring. Et tiltak som bør vurderes er å innføre krav om livslang læring for helsepersonell, både som en mulighet og en forpliktelse for arbeidsgivere og arbeidstakere. Vi mener at helsepersonell bør tilbys regelmessige oppdateringer om nye behandlingsmetoder, forskningsresultater og retningslinjer. Dette vil bidra til å sikre at de tar beslutninger basert på den nyeste tilgjengelige kunnskapen.
Vi mener at helsepersonell bør tilbys regelmessige oppdateringer om nye behandlingsmetoder, forskningsresultater og retningslinjer.
Bing-Jonsson og Bovim
Kanskje kan kompetanseheving gjennom yrkeslivet bidra til bedre kvalitet og høyere status? Bør vi innføre krav om kompetansehevinger for å opprettholde lisens gjennom yrkeslivet, og kan det gjøre helsepersonell bedre rustet til å møte de stadig skiftende utfordringene i helsesektoren? La oss vurdere dette.
Må utdannes til å prioritere. Helsepersonell må forberedes på at de må prioritere og ta begrensende, faglige valg som en del av yrket. En ansatt i helsesektoren, uansett om hun er lege, sykepleier, eller helsefagarbeider står ofte overfor komplekse utfordringer som krever raske og avgjørende beslutninger. Disse beslutningene kan omfatte liv og død, behandlingsprioriteringer og fordeling av ressurser. Det er viktig ikke bare å anerkjenne at dette er en del av jobben, men også at det må være en del av utdanningen.
Etiske dilemmaer, og trening på å ta slike beslutninger bør derfor være en integrert del av utdanning og livslang læring. Gjennom scenario-baserte øvelser kan helsepersonell eksponeres for realistiske situasjoner og utfordringer som de vil møte i praksis.
Samarbeid er avgjørende. Det er tydelig og klart for oss at forventningene til helsesektoren ikke er realistiske i dagens situasjon. Universiteter og høyskoler har en viktig rolle å spille i å møte utfordringene, og for å tilby løsninger. Endringene som vi foreslår forutsetter en åpen dialog og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, helsevesenet og myndighetene. Gjennom felles innsats kan vi bidra til en bærekraftig og effektiv helsesektor som er rustet til å møte fremtidens utfordringer.
