Ikke lenger valgte rektorer i vår tid?

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LEDELSE| Jeg skal ikke trekke fram de lange historiske linjene som viser hvor viktig den akademiske friheten er for utvikling av tros- og ytringsfriheten i samfunnet, og at denne friheten i stor grad skyldes universitetenes uavhengighet, akademisk autonomi, uttrykt gjennom at universitetet velger sine ledere fra sitt eget kollegium.

les også

Enhetlig ledelse skaper handlingsrom

Jeg skal heller ikke male det store bildet i en verden der demokratiet nå er på vikende front for autoritære, høyrepopulistiske og vitenskapsfiendtlige krefter, og der Norge i likhet med den øvrige liberale verden har undergravd universitetene som demokratiske selvstyrte enheter. Den nye universitets- og høyskoleloven av 2005, som utdannings- og forskningsminister - seinere Civita-sjef - Kristin Clemet fikk på plass, denne loven var slik sett et lavpunkt. Ikke bare åpnet den for å ansette rektorer, men den slo til og med fast at ansatte rektorer skulle være hovedregelen. Heldigvis ble nye forsøk på å undergrave muligheten til å ha sterke, valgte rektorer slått tilbake da revidert UH-lov (Universitets- og høgskoleloven, red.anm) ble vedtatt i Stortinget for noen uker siden.

LES VIDERE ETTER ANNONSEN

FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!

Nei, i stedet kan vi fokusere på de nære tingene. I mitt tilfelle OsloMet. Jeg synes de lokale lederne for NTL og Forskerforbundet fremstilte situasjonen svært klart og godt i et innlegg i Khrono 17.juni:

«På OsloMet har vi fått merke at autonomien innsnevres, makt konsentreres og demokratiet forvitrer, med en rektor som “daglig leder (…) Vi mener valgt rektor er mer demokratisk, gir rektorrollen større legitimitet og faglig forankring ved universitetet samt en mer uavhengig rolle overfor eierdepartement», skriver Ingvild Nordang og Erik Dahlgren.

Jeg vil for egen regning føye til fem punkter til om hvorfor valgt rektor er det riktige akkurat nå.

1. En valgt rektor vil allerede i i utgangpunktet besitte en stor kapital: nemlig tillit. Tillit fra universitets ansatte og studenter. Denne kapitalen kan brukes til å gjennomføre tillitsreformer innad i universitetet. Tillitsreform er stikkordet for det nye paradigmet som nå avløser New Public Management. Tillitsreform betyr: Tillit til alle som befinner seg nedover i organisasjonen, ved å delegere mer ressurser og beslutningsmakt, ned til den enkelte, med visshet om at vi deler visjoner og mål som er godt forankret i organisasjonen. Tillitskapitalen kan slik omdannes til endrings- og omstillingskapital, til kollektiv handling, samskaping, som OsloMet i likhet med andre universitet får stort behov for i framtida.
   
   
2. En valgt rektor er som oftest rekruttert blant universitets egne ansatte. Dette vil sikre en toppleder som kjenner organisasjonen innenfra og nedenfra. OsloMet har ikke hatt en slik toppleder på mange år. Det er nå tida for å utvikle OsloMets egen form for ledelse.
   
   
3. Noe av det beste med valgt rektor er at det blir umulig med hemmelige kandidater, det vil si kandidater som unndrar seg offentlighet. Demokratisk valg av rektor sikrer offentlighetsprinsippet i våre universiteter, ved å omfatte rekrutteringen til den øverste lederen. Hemmelighetskremmeri og taushetsplikt er ikke en del av rekrutteringsprosessen.
   
   
4. Akkurat som vi i storsamfunnet prøver å mobilisere et flertall av velgerne, for med jevne mellomrom å avgjøre hvilke saker som nå viktigst å løse og hvem som skal være våre ledere, så trenger vi dette i lokalsamfunnet, i universitetssamfunnet. Valg av rektor, med flere kandidater, er mye mer egnet til å skape debatt om universitetspolitiske spørsmål enn det ansettelse av rektor gjør. Og vi trenger mye mer debatt, og mye mer engasjement fra de mange. Interessen blir kraftigere når vi har valg av rektor og valg av de øvrige medlemmene av universitetsstyret samtidig.
   
   
5. Nei, det er ikke alltid at den rektoren som blir valgt utvikler seg til noe de fleste oppfatter som en god leder. Mange ganger blir vi skuffet. Av og til kan også valgte rektorer vise seg å bli noen skikkelige despoter. Men: det geniale med demokratiet er at det er lett å avsette slike ledere. De får ikke nye fire år!

les også

Utlys rektorvalg ved OsloMet