Ikke gjør som meg — lytt til kroppen når den sier stopp

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

«Studenter sliter» er en overskrift vi dessverre ser altfor ofte. Enten det gjelder bolig, økonomi, studier eller generelt i livet. Selv er jeg en av studentene som sliter, selv om ingenting ligger til rette for at det skal være sånn. Jeg ønsker å kunne advare andre, så ikke andre studenter går i samme felle som meg.

Jeg går barnehagelærerstudiet ved OsloMet. Et studium jeg selv elsker, da jeg får kunnskap og mulighet til å utvikle meg på tre ting jeg selv synes er morsomt: Kreativitet, ledelse og det å kunne støtte de aller minste i sin utvikling.

Da jeg startet mitt andre år, lå alt til rette for at jeg økonomisk sett skulle kunne klare meg, kunne fokusere på studier og støtte mine medstudenter. Jeg var nestleder i fakultetsrådet og fikk støtte fra Lånekassen. Bolig hadde jeg også, og ingenting tilsa at ting var vanskelig. Samtidig var jeg aktivt deltagende i studentparlamentet og aktiv der jeg kunne. Alt i alt hadde jeg det veldig greit der jeg var i øyeblikket.

Så skjedde det som ofte skjer med oss som er aktive, nemlig at man blir overaktiv. Det å si nei, slutter å eksistere i vokabulæret, selv når det bare er du som sier ja. En ting ble til to, som ble til tre, som ble til fire. Fokus på studier ble til fokus på alt annet samtidig. Selv om jeg følte at det gikk bra, merket jeg ikke hvor sliten jeg ble innerst inne.

studenthelse

Engasjerte seg så mye at kroppen sa stopp. Nå vil Mikkel Sibe advare andre studenter

Rundt juletider hadde det å være aktiv tatt meg igjen. Jeg skulle senere få høre at jeg flere ganger hadde sluknet under det årets julemiddag med familien. Kroppen hadde sagt stopp, men selv nå var ikke stopp i vokabulæret. Ikke før sommeren året etter.

Sommeren året etter hadde jeg en eksamen jeg skulle ta opp. Jeg satte i gang, jobbet meg igjennom. Fortsatt var jeg aktiv student, og aktiv der jeg kunne. Eksamenen blir ferdig en dag før innleveringsfrist, og jeg vil bruke de siste timene før deadline på å se over og levere. Dagen før fristen drar jeg derfor ut på et arrangement, i regi av en studentforening jeg selv var leder for.

Den kvelden kom jeg hjem og var som alltid sliten. Det å være sliten var ikke nytt, så jeg tenkte ikke stort over det. Jeg sov, våknet, leverte. Så smalt det. Rett etter å ha trykket «lever», ble alt svart. Kroppen, tankene, alt; kroppen hadde tatt meg igjen. Stopp var plutselig stopp.

Jeg lå nede i lang tid, orket så vidt å stå opp om morgenen. Det å gå på do i egen leilighet var som å flytte stein. Gradvis måtte jeg løfte stein etter stein av brystet, sakte men sikkert jobbe meg tilbake til dagliglivet.

Resultatet var at jeg måtte ta to år ekstra og fullføre to år etter alle andre for enda en gang å ta opp eksamenen jeg enda en gang ikke hadde klart å fullføre, samt at jeg måtte gå ut i jobb. Resultatet var at jeg året etter, da 3. aret skulle begynne, måtte ta en pause fra studier. Effekten av å kollapse, effekten av å være overarbeidet er en effekt jeg fortsatt kjenner på to år senere. Kroppen, tankene, ingenting orket.

Så kjære aktive student, ikke gjør som meg. Ikke tro at du er supermann som kan gjøre alt. Ingen mennesker er det. Jeg forstår at det kan være lett å tenke at ja, men det blir ikke meg. Og kanskje blir det ikke det, men vær så snill, ta deg et pust og ikke ta sjansen. Vær aktiv, kos deg i studietiden, men vær så snill; lytt til kroppen når den sier stopp.