Debatt hege cathrine finholt

Ikke bare kvalme kvinner og greie gutter

En mulig forklaring på kjønnsublansen i akademia kan være negative stereotypier som har fått rotfeste i kulturen.

Dersom vi ønsker å oppnå en bedre kjønnsbalanse blant professorer kan det være lurt å finne måter som bryter ned de negative stereotypiene, mener Hege C. Finholt.
Dersom vi ønsker å oppnå en bedre kjønnsbalanse blant professorer kan det være lurt å finne måter som bryter ned de negative stereotypiene, mener Hege C. Finholt.
Publisert Oppdatert

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

LIKESTILLING I AKADEMIA| Arne Flåøyen og Benedicte M. Høgberg setter begge fingeren på noe viktig: Er det noe ved den akademiske kulturen som bidrar til at det er lav kvinneandel i akademia, spesielt blant professorer? De sier begge ja, men de har forskjellig fokus. Flåøyen fokuserer på «gutteklubben grei» og Høgberg på «kvinneklubben kvalm». Mitt inntrykk er at de begge har noen gode poeng. Allikevel tror jeg det er viktig at vi løfter blikket og ser på den akademiske kulturen som en kompleks kultur som ikke lett kan forstås ved å dele den i kategorier basert på kjønn.

Det er mange faktorer som spiller inn når vi søker svar på hvorfor det er så få kvinner i akademiske stillinger, spesielt blant professorene. Tall fra Kifinfo (Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning, red.anm) viser at det i Norge siden 2012 er like mange kvinner som menn som avlegger en Ph.d. Dette betyr at det til en viss grad er overraskende at kvinner utgjorde kun 33 prosent av søknadene om opprykk til professor, i Norge mellom 2016-2018.

Kvinnelige søkere til akademiske undervisningsstillinger utgjorde 60 prosent i samme tidsrom i følge rapport fra Nifu. Hva kommer det av at det er så få kvinner i professorstillinger? Det kan se ut til at kvinnene ofte blir værende i førsteamanuensis-stillinger og undervisningsstillinger, mens mennene blir professorer.

En mulig forklaring er at kvinner blir vurdert strengere enn menn på grunn av implisitt bias. Det er derimot ikke opplagt at dette faktisk er riktig, se for eksempel studien til Carlsson et. al - «Gender Bias in Academic Recruitment? Evidence from a Survey Experiment in the Nordic Region». En annen mulig forklaring kan være det den amerikanske psykologiprofessoren Claude Steele kaller stereotypitrusler i Whistling Vivaldi - How stereotypes affect us and what we can do. Dette er negative stereotypier som har fått et solid rotfeste i kulturen, som for eksempel «kvinner er generelt sett mindre intelligente enn menn».

Selv om de færreste i Norge i dag vil si seg enig i dette, har stereotypien allikevel fått leve så lenge i kulturen at den fortsatt er et problem. Steele og kollegaer viser på en overbevisende måte at slike negative stereotypier påvirker sine «ofre» på en slik måte at man ikke klarer å yte sitt beste. I stedet bruker man tid - bevisst eller ubevisst - på å motbevise stereotypien. Dette kan til tider være så subtilt at man ikke legger merke til det, og man kan til og med føle at man ikke rammes av stereotypien. Allikevel er den der - vi blir alle, på godt og vondt, påvirket av de kulturelle normene og holdningene som er mer eller mindre rådende i vår kultur. Det er derfor gode grunner til å tro at negative stereotypier kan være en av de mange faktorene som kan forklare den lave kvinneandelen blant professorer.

For å bryte ned den negative stereotypien, trenger vi først og fremst en kulturell forandring hvor destruktive kommentarer, misunnelse og ekstrem individualisme blir slått ned

Hege C. Finholt

Dersom vi ønsker å oppnå en bedre kjønnsbalanse blant professorer kan det derfor være lurt å finne måter å bryte ned de negative stereotypiene på. Dette er et felles ansvar, og det krever mer enn fine ord og velvillighet. Ledere på de akademiske institusjonene må bidra med å etablere gode prosedyrer og klare retningslinjer for hvordan det interne livet på en akademisk institusjon skal foregå. Å øremerke stillinger for kvinner er trolig ikke den lureste måten å gjøre dette på, da det ikke vil være med på å bryte ned stereotypien, men heller opprettholde den. Det er trolig heller ikke en god ide å sørge for at det er både kvinner og menn i ansettelses- og opprykkskomiteer, da dette viser seg å kunne ha motsatt resultat enn det man ønsker, i følge Matthew Reisz.

For å bryte ned den negative stereotypien, trenger vi først og fremst en kulturell forandring hvor destruktive kommentarer, misunnelse og ekstrem individualisme blir slått ned. Dette krever at ledelsen legger til rette for godt kollegiafellesskap som fremmer oppmuntring, nysgjerrighet og kreativitet. Til eksempel har min arbeidsplass workshops for de som ønsker å søke forskningsrådet. Her deler alle deltakerne søknaden sin og får konstruktive tilbakemeldinger, selv om man er konkurrenter med hverandre.

I denne omgangen var det kun en av mine kollegaer, Solvor Mjøberg Lauritzen, som fikk penger fra NFR. Men vi er alle glade på hennes vegne. Selv synes jeg det er inspirerende og befriende å være en del av et arbeidsmiljø som fremmer stolthet på vegne av hverandre i stedet for misunnelse.

Å bryte ned negative stereotypier vil i seg selv forbedre den akademiske kulturen. Gitt forskningen til Steele og hans kollegaer er det gode grunner til å tro at det vil kunne føre til et mer balansert akademia hva gjelder kjønnsbalanse, og kanskje også andre skjevheter. Dette vil ikke løse alle problemer, men det vil være ett steg i riktig retning.

Powered by Labrador CMS