Akademia og kjønn
Kvinnekulturen i akademia er problemet, ikke Gutteklubben Grei, mener jussprofessor
— Når en kvinne vil opp i akademia står det en hel skokk misunnelige medsøstre og holder henne i skjørtekanten, sier professor Benedikte Moltumyr Høgberg ved UiO.
Publisert
Sist oppdatert
OBS! Denne artikkelen er mer enn tre år gammel, og kan inneholde utdatert informasjon.
Direktør Arne Flåøyen i Nordforsk skrev leserinnlegg om Gutteklubben Grei og deres manglende evne til å trekke kvinner frem. Professor Benedikte Moltumyr Høgberg ved Universitetet i Oslo reagerte på Khronos facebookside, der hun mener kvinnene er et større problem for egen karriere enn menn:
«Interessant innlegg og ingen tvil om at gutteklubben grei eksisterer i mange fora. Men hvis man skal forklare hvorfor få kvinner når toppen av akademia, må vi snakke om flere ting som er langt mer ubehagelig enn gutteklubben grei. Da må vi også snakke om psykologiske faktorer som gjør at også kvinner foretrekker menn i ledelsesposisjoner, at kvinner undertrykker kvinner, og at kvinner oppstiller strenge sosiale normer for andre kvinner: Kort sagt, menn får mye større spillerom enn kvinner. Kvinner har også mye større tendens til å bli bedømt ut fra hvor mange som liker dem, mens menn blir bedømt etter hvor flinke de er. UiO har en ganske stygg kvinnetradisjon, der flinke kvinner gjerne baktales og rakkes ned på av andre kvinner i mye større utstrekning enn av gutteklubben grei. Kvinner bør derfor også gå i seg selv retter søkelyset mot kvinnekulturen som et problem».
Khrono har intervjuet Høgberg for å utdype.
— Min erfaring innenfor akademia er at kvinner har en større tendens til å gå i flokk, mens menn aksepterer i større utstrekning at det er et konkurranseelement. Når man skal opp å knuse glasstaket som kvinne, står det alltid en og annen mannlig drittsekk i veien. Men det er ikke flertallet, sier Moltumyr Høgberg.
Mennene et mindre problem
Mennene synes hun er et mindre problem.
— De få vanskelige mennene kan man ofte passere med litt kløkt. Hovedproblemet i dag er at det står en skokk med damer og drar en i skjørtekanten fordi de ikke vil at en skal gå fra dem. Det er en forventning om at det må bygges stiger til hele gjengen før noen skal få slippe opp og knuse det glasstaket, sier jussprofessoren.
Hun er klar på at menn i akademia i langt større grad aksepterer konkurranse som middel for å komme opp og frem.
Helt personlig har jeg erfaring med at det finnes en og annen mannlig drittsekk, og at man får aldri hjelp av andre kvinner på UiO.
Bendikte Moltumyr Høgberg
— Jeg skjønner Gutteklubben Grei-uttrykket. Det kan godt være at de henger ved kaffemaskinen og har den beskrevne guttekulturen. Men de aksepterer også at det er konkurranse. Når noen når opp eller får midler til noe, står ikke de andre og drar en ned. Da prøver de heller å jobbe seg opp for å vinne i en annen runde eller være med inn i prosjektene, forklarer Høgberg.
Misunnelige kvinner
Hun poengterer at misunnelse er en viktigere faktor hos kvinner.
— Kvinner må jobbe mye mer med misunnelsesaspektet som vi mennesker biologisk har i oss. Det at man kan bli misunnelig når andre har suksess. Der er menn flinkere, og det mener jeg faktisk at er helt gjennomgående i akademia. Menn er flinkere til å akseptere at noen har gjort det bra og vært suksessrike. Den aksepten har de aller fleste menn også overfor suksessrike kvinner, poengterer Høgberg.
— Hva er grunnen til dette?
— Jeg tror det er biologi. Men den biologien som ligger der forsterkes av sosiale normer. Kvinner lager veldig mange sosiale normer. Du skal ikke gjøre ditt og du skal ikke gjøre datt, men være en grei og likandes dame. Det er på en måte det viktigste. Det er en stor utfordring for kvinner i akademia det man raskt blir bedømt etter disse kvinnenormene, sier Moltumyr Høgberg.
Ulik støtte i administrasjonen
Hun understreker at dette gjelder også i forhold til backing man får administrativt. — Det er ikke til å komme bort i fra at mange som jobber i administrasjonen er kvinner. Når det handler om backing til søknader eller andre ting så er det også sånn at kvinner må være grei og flink pike, sier Høgberg og viser til at menn her får en annen behandling.
— Menn kan ha asperger og autisme og de kan være brautende, macho og what you name it. Men det aksepterer andre menn, det kan de trekke på smilebåndet av. Menn er rett og slett mer tolerante, sier Benedikte Moltumyr Høgberg.
Flokkmentalitet i akademia
Hun mener også at kvinner er lite aksepterende for vurdering av det som knyttes til personlighet når det handler om karriere og hvem som kommer seg opp og frem.
— En del kvinner er opptatt av kvotering på grunn av kjønn, seksuell legning eller etnisitet, det vil si ytre typer kjennetegn. Men når det gjelder personlighet er det tilnærmet nulltoleranse hos kvinner. Du kan ikke engang være ironisk. Du skal ha en stille, lun humor. Det er massevis av slike sosiale normer, sier Høgberg.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Hun mener disse normene og flokkmentaliteten er spesielt for akademia, og at forholdene er annerledes i privat næringsliv eller i organisasjoner som er mer ledelsesstyrte.
— Det er mye større likhet mellom kvinner og menn i det private næringslivet. Jeg har selv jobbet i advokatfirma, og kjenner forholdene. Det kan være vanskelig for kvinner der også å nå helt opp i toppen, men det man bedømmer folk etter først og fremst er kvaliteten på det de gjør.
— Hvorfor er det ikke slik i akademia?
— Jeg tror det handler om svakere styring og at akademiske institusjoner ikke har et fellesskapsprosjekt. Som ansatte ligger vi i intern konkurranse med hverandre. I et advokatfirma eller en annen privat bedrift er målet at alle skal prestere slik at bedriften gjør det bra. Konkurranseelementet er i stor grad overfor andre bedrifter. Problemet med et sted som UiO er at vi ikke ligger i konkurranse med et annet universitet. Vi ligger i konkurranse med hverandre.
Tøff intern konkurranse
— Mangel på en felles fiende?
— Ikke akkurat en felles fiende, men UiO som institusjon mangler et felles prosjekt. Det er liksom ikke noe mål for meg at min nabokollega får et prosjekt, fordi det reduserer sjansen for at jeg får et prosjekt. Menn takler generelt dette bedre enn kvinner, mens kvinner reagerer ved å si at vi må stå sammen, enten gjøre ting sammen eller mene det samme. Dermed øker den sosiale kontrollen. I mangel av at arbeidsgiver har regler og setter rammene for arbeidskulturen, etablerer kvinner strenge sosiale normer innenfor sin institusjon. Slik er for så vidt mennesket. I fravær av normer tredd ned ovenfra, etableres det normer internt i stedet.
— Du sier det er en stygg kvinnetradisjon på UiO, kan du utdype?
— Den får du når kvinner etablerer alle disse sosiale normene, og aksepterer få avvik. For at kvinner skal nå opp må man være en grei og flink pike. Man må helst ikke ha ment for mye og helst ikke snakket om ting som dette til Khrono, for eksempel. Man kan ikke provosere noen, eller stille spørsmål ved om ikke også "kvinneklikken" kan skjerpe seg.
Høgberg mener at menn på dette feltet har langt større frihet.
Menn har stort spillerom
— Menn har her et stort spillerom. De sosiale normene treffer ikke menn på samme måte fordi normene er laget av kvinner og i utgangspunktet for kvinner. Dermed står kvinnene i flokk og trekker den som vil opp nedover igjen, for å forhindre at noen løper fra dem.
— Innebærer dette at en kvinne vil ha lettere for å komme seg frem i et mannsdominert miljø?
— Det vil nok variere, og det kommer an på mange faktorer. Men dersom du er virkelig flink som kvinne tror jeg det er lettere i et mannsdominert akademisk miljø.
— Kan ledere gjøre noe med denne kulturen som du beskriver?
— Ja, det kan de. Fordi det som ofte har vært fokuset når det gjelder å få frem mangfold har vært å få frem kvinner. Men vi vil ikke ta med oss et mangfold av personlighet og talenter på kjøpet. Vi jobber fortsatt under myten at er du kvinne så er du god nok. Hvem ville sagt at det er godt nok at du er mann? Som mann må du jo levere. Mens det for kvinner liksom skal være nok at du er kvinne. Dette må vi bort fra. Vi må akseptere enerne også blant kvinner, selv om de ikke følger alle sosiale normer. Og stille de samme kvalitetskravene som stilles til menn.
— Er ikke disse holdningene om at bare kjønn er godt nok, gammeldags?
— Mange av gammelfeministene ute i samfunnet har hatt en tendens til å bli sure på yngre kvinner fordi de ikke har de «rette» meningene. Det er et utrolig press på konformitet blant kvinner. Dette må kvinnene fri seg fra, i første rekke selv.
En og annen mannlig drittsekk
— Hvilke opplevelser har du selv når det handler om denne kvinnekulturen?
— Helt personlig har jeg erfaring med at det finnes en og annen mannlig drittsekk, og at man får aldri hjelp av andre kvinner på UiO. Å komme opp og frem med andre kvinner er nesten umulig, når man må man dra med seg alle for å unngå sure miner.
— Som flokk virker det som du frikjenner Gutteklubben Grei?
— Ja, jeg gjør egentlig det. De var nok et problem på 70 og 80-tallet. Men Gutteklubben Grei har jobbet med seg selv. De vet at det finnes flinke kvinner der ute, og at de skal forsøke å trekke dem med. Jeg vil si at Gutteklubben Grei allerede har gått et langt stykke. Dersom det er slik at de trekker med seg 37 prosent kvinner i prosjektene slik Flåøyen refererer til, har de kommet langt. På 70-tallet var nok prosenten null.
— Så du er egentlig mest kritisk til kvinnene?
— Jeg sier ikke at alle menn er greie, men fenomenet Gutteklubben Grei har kommet et langt stykke på vei. Mens kvinnene står litt på stedet hvil, og jobber fortsatt ut fra en flokkmentalitet som sier at vi må stå sammen for å nå frem. Det var nok riktig på 1970-tallet. Da var det slik at man måtte stå sammen for å synliggjøre at kvinner kan. Nå må vi frigjøre oss fra flokktenkningen. Dersom vi skal ha de kvinnelige enerne kan vi ikke gå i flokk, fordi alle er ikke en ener.
