I denne gata fikk bare akademikere bo. Helle (90) har bodd her i snart 60 år

Det ble avgjort ved loddtrekning hvem av de lærde som skulle få tildelt og kjøpe hus.

Universitetet i Oslo hyret inn Selvaagbygg til å føre opp 18 hus til de ansatte. Kriteriet var først og fremst at det var barnerike familier. I 1968 flyttet det akademikere med familier inn i gata.

Sverrestien var ikke som andre gater.

— Superlykkelige

I Sverrestien vokste det opp 50 barn på det meste, som fylte blindveien med liv og leven. Hvis de lurte på noe, hadde de alltid en ekspert i ett av husene. De tenkte ikke da på at så mange av foreldrene i gata var akademikere, men registrerte at flere kompiskjørte til samme arbeidsplass. 

I dag har alle barna for lengst flyttet ut, og flesteparten av de opprinnelige beboerne er døde. 

Men to kvinner på 90 år bor her fortsatt: Helle Tønnessen og Kari Andersen. 

— Alle var superlykkelige da vi fikk flytte inn i Sverrestien, forteller Tønnessen. 

Veien ligger på en høyde på Blommenholm i Bærum, ikke langt unna Sandvika. Husene er bak en ås, og tre måneder om vinteren slipper ikke sola til. På den tida var det innflyging fra Fornebu, og fra stuevinduet kan vi langt der nede høre trafikkstøy. Men dette var ikke noe de nyinnflyttede la vekt på. Boligmangelen var stor på 1960-tallet, og nå kunne de barnerike familiene bosette seg i nye hus med god plass. 

— Alle husene var like her. Når barna skulle på do, gikk de bare inn i et hus, sier Tønnessen. 

— Litt upraktisk

90-åringen har Aftenposten og lokalavisa Budstikka liggende ved siden av seg. Hun følger godt med, og er opptatt av Trumps uttalelser om Grønland den dagen journalist og fotograf er på besøk. Ved det store vinduet med den fine utsikten mot høyreiste trær står det et juletre. Tønnessen er oppvokst i Danmark, så treet er pyntet med danske og norske flagg — og lysene skal være levende. 

— Tenkte du noen gang at det var så mange akademikere som bodde her, og at for eksempel ingen rørleggere eller tømrere bodde i Sverrestien?

— Det var jo litt upraktisk, svarer Tønnessen slagferdig. 

— Jeg tenkte ikke på det. Det var stort sett menn som jobbet, mens kvinnene var hjemme og passet barna. De fleste kvinnene hadde utdanning, og da barna ble større kom de seg ut i jobb. 

Birger Ruud ordnet hoppbakke

Familien Tønnessen har fire barn som kom i løpet av 4,5 år. Finn Tønnessen var fysiker og var den som fikk tildelt ett av husene. Mor Helle var statsmeteorolog, men sto uten jobb da hun fikk barn. Da hun igjen var klar for jobbmarkedet, ønsket Meteorologisk institutt ansatte med kunnskap om databehandling. Hun tok derfor fatt på studier i databehandling på Blindern. Fram til hun fylte 70 år arbeidet hun på det som da het Miljødatasenteret.

Når Khrono spør Tønnessen om det er noen spesielle historier hun vil trekke fram fra årene i Sverrestien, forteller hun om hoppbakken og korpset. 

Midt i gata var det et ubebygd felt med en gammel hoppbakke. En dag kom skihopper og alpinist Birger Ruud med tegninger og materialer for å bygge en ny hoppbakke. Fedrene hjalp til. Ruud jobbet på den tida som løypeinstruktør i Bærum kommune.

Gammel Jegermarsj i gata

Sverrestien fikk også et lite korps bestående av Finn og Helle Tønnessens fire barn. Det bitte lille korpset gikk fram og tilbake i gata 17. mai. Før de skulle videre for å spille på Blommenholm skole klokka 08.00, gikk de med eget korps for å vekke folk i gata, og spilte både og spilte blant annet Gammel jegermarsj og Norge i rødt, hvitt og blått. Flere mødre kom ut vinka til dem med flagg, forteller en av musikerne. 

90 år gamle Helle Tønnessen tar med seg rullatoren og blir med til naboen Kari Andersen lenger borte i gata. Hun var gift med den anerkjente hjerneforskeren Per Oskar Andersen, som i kraft av sin jobb fikk tildelt ett av husene. Andersen var også veileder for nobelprisvinnerne Edvard Moser og May-Britt Moser. 

— Armé av småbarn

Kari Andersen var sykepleier, men hadde også et avbrekk i en del år for å passe på fire barn. Det var veldig trygt i Sverrestien, er hennes oppsummering. 

— Jeg husker at det alltid var noen her. Samme hva som skjedde, så kunne noen hjelpe. Vi var ikke alene noen gang. Jeg opplevde ikke at Sverrestien var en annerledes gate. Folk er folk. Det var en armé av småbarn. Det var et veldig godt miljø den gangen. Akkurat nå tror jeg ikke at jeg kjenner så mange, men slik er det. Det må vi bare finne oss i, sier Andersen. 

Universitetet i Oslo stilte ingen krav da de ansatte fikk kjøpe husene. De sto fritt til å selge dem på det vanlige markedet når de ønsket det. Gradvis har det flyttet inn nye beboere med ulike yrker. 

— Nå er det bare dere to tilbake av de som først flyttet inn. Hvordan ser du på det?

— Jeg synes ikke det spiller noen rolle. Vi har det veldig bra her og ringer på til naboene hvis vi trenger hjelp. 

— Fint sted å vokse opp

Den prisbelønte forskeren Ludvig M. Sollid er kanskje den eneste som vokste opp i Sverrestien som i dag arbeider ved Universitetet i Oslo. 

— Det var kjempefint å vokse opp der med mange barn på samme alder i en blindvei med lite trafikk, sier Sollid.

Selv var han mye på besøk til sin mor i Sverrestien. Hun bodde der fram til for vel tre år siden. Våren 2024 var han også innom og feiret Kari Andersens 90-årsdag sammen med sin mor.

At det var en overrepresentasjon av akademikere som bodde i gata, var ikke noe han tenkte på som barn. Men det seg inn etter hvert, blant annet på grunn av at en del foreldre kompiskjørte. 

— Etter hvert ble jeg også klar over at jeg hadde mer til felles med lekekameratene enn de i klassen. 

moser og moser

10 år etter nobel­prisen: — Nye gjennombrudd er på vei

— Ikke mange ble akademikere

— Tror du at oppveksten med så mange akademikere rundt deg påvirket deg seinere?

— Miljøet jeg vokste opp i, påvirket meg sikkert. Vi hadde et øye for akademia. Men i minnestunden til min mor nylig, hvor også andre som var barn i Sverrestien var til stede, ble dette et tema i diskusjonen rundt bordet. Vi som vokste opp i gata, kom fram til at det ikke er så mange som er ansatt på universiteter, eller andre steder i akademia. Den oppveksten førte nok ikke til at mange av barna ble akademikere selv. Det kan se slik ut. 

— Er det noe spesielt du vil trekke fram i oppveksten?

— Det var et veldig forskjellig persongalleri med mange sterke personligheter. Det var interessant, via mine kamerater, å bli kjent med foreldre som hadde kunnskap innenfor et vitenskapsfelt. Det var morsomt. 

Ludvig M. Sollid forteller at det var andre områder i nærheten der akademikere fikk tildelt hus. 

— Det spesielle med Sverrestien var at det var en blindvei, der alle husene var like. Det ble et større fellesskap av den grunn. 

doktorgrad

Faren ofret egen utdanning for henne: «Denne doktor­graden er til deg, pappa»

Mye læring var felles

Kristin Kjølberg var fem år da familien flyttet til Sverrestien. I dag er hun førsteamanuensis ved Norges musikkhøgskole. 

Kjølberg har et levende minne om Ludvig Magne Sollid før de begynte på skolen. De bodde ved siden av hverandre og hun stakk ofte innom naboen. 

— En gang jeg kom innom, satt han og leste i fuglebøker. Jeg satt og så på og syntes det var så gøy at han satt og studerte fuglene. Det ga meg mening å følge på med noe jeg mente var langt over min fatteevne. 

Kjølberg sier de vokste opp i et miljø hvor mye læring var felles. 

— Alle i gata kjøpte en roman, og så leste de voksne den i løpet av måneden. På ett bestemt tidspunkt skulle de legge boka i postkassa til naboen, så 18 bøker gikk på omgang. 

At de fleste voksne deltok, oppfatter Kjølberg som et tegn på akademisk kapital. Mange av foreldrene hørte også på en opplesning av Kristin Lavransdatter på radioen. Det førte til at det var 7 jenter i de 18 husene som var døpt Kristin.

krig i Europa

Masha reiste frå Russland til Noreg for å studere. No er det ingen veg tilbake

— Mennene tok oppmerksomheten

— En dame som selv var akademiker, hadde full oversikt over alle barna i gata og kategoriserte oss som enten filologer eller realister. Hun kom med forslag til hva vi skulle studere. Jeg var filolog, mente hun, og skulle studere språk. Det var store forventninger til oss alle og å ta utdanning. 

Når Kristin Kjølberg tenker tilbake, vil hun si at det var mennene som tok mye oppmerksomhet. De var i alles bevissthet. Alle visste mer om hva fedrene gjorde enn mødrene. En del kvinner fikk ikke samme respekten, til tross for at flere var ansatt på universitetet. Dette mener de var typisk på den tida. Hun forteller at det var ganske mange kvinner som etter hvert tok utdanning. Mange ble lærere. 

Mange av akademikerne hadde en formidlingsglede. 

— Det var mange fedre som formidlet faget sitt til oss barna i gata. Pappaen til Ludvig, Johan Ludvig Sollid, var mye på feltarbeid på Svalbard. Da han kom hjem, hadde han med seg ting som han viste fram. Ofte hadde han med seg tørrfisk som han ville at barna skulle smake på. 

— Ekspert i hvert hus

Det var alltid tilgang på eksperter, forteller Kjølberg. En gang skulle hun skrive en oppgave i norsk om Johan Falkberget. Da var det bare å oppsøke Kristian Kommandantvold i gata. Han var professor i norsk og ekspert på Falkberget. Selv valgte hun å studere musikk, noen hun tror kan ha en viss sammenheng med at rektor ved Musikkonservatoriet, Anfinn Øien, bodde i Sverrestien. Han åpnet stua for henne, slik at de kunne spille sammen.

— Det var bare å banke på dører hvis vi ville lære noe. Det var en ekspert i hvert hus. Det var et potensial for akademisk vekst hvis man var interessert i det, sier Kristin Kjølberg. 

pensjonistene

240 seniorer samlet under samme tak

Sommertreff med vin

Det har det trivelig sammen, de to 90-åringene hjemme hos Kari Andersen i Sverrestien. Praten går. Nå er det bare for Helle Tønnessen å få romstert litt med rullatoren før hun kommer seg ut i gata. Hun virker ikke sliten og skal snart videre til en legetime. 

På vei ut døra kommer det forslag om at Tønnessen og Andersen og to av deres døtre må treffes til sommeren og drikke vin i hagen. Mange er borte, men noe av det gamle fellesskapet lever videre i Sverrestien.

For ordens skyld: Khronos journalist Eva Tønnessen vokste opp i Sverrestien, men har ikke vært involvert i skrivinga av denne saken.