10 år etter nobel­prisen:
— Nye gjennombrudd er på vei

For 10 år siden jublet, hoiet og hoppet May-Britt Moser på Kavliinstituttet. Samtidig satt Edvard Moser på et fly på vei til München og ble pepret med 150 tekstmeldinger.

Fra denne dagen fikk verden øynene opp for de to NTNU-forskerne i Trondheim. De var tildelt nobelprisen i medisin sammen med forsker John O' Keefe ved University College London. Prisen fikk de for å ha oppdaget gitterceller i en del av hjernen. Dette er celler som har gitt verden avgjørende kunnskap om alt fra stedsans til Alzheimers sykdom. Deretter har oppdagelser kommet på løpende bånd. 

Popkornlyder

10. desember 2014 fikk de overrakt prisen under en staselig seremoni i Stockholm. May-Britt Moser hadde en idé om at svenskene var litt mer formelle enn nordmenn. Derfor forberedte hun et stunt da hun holdt sin nobelforelesning.

— Jeg fikk lyst til å overraske dem litt. Vi hadde med et kor fra laben, som skulle framføre popkorn-lyder mens jeg viste en video med nerveceller. Da sa jeg at jeg ikke hadde lyd på videoen. Det var plantet folk i salen som reiste seg og laget disse lydene. Dette var likevel helt seriøst fordi nervecellene høres ut som popkorn når vi hører på dem, sier May-Britt Moser — og ler godt mens hun tenker tilbake. 

Denne spøken er kanskje illustrerende for de to nobelprisvinnernes tilnærming til forskning. Eller som hun sier det:

— Jeg kunne vise publikum at det er den leken, nysgjerrigheten og drivkrafta som pusher oss. Det er en sterk lidenskap som har drevet oss inn i forskningen, og egentlig kan du kalle det for galskap. Vi klarer ikke å slutte å tenke på spørsmål og lete etter svar. Det er så spennende at jeg får gåsehud når jeg snakker om det. 

Begge bekrefter at selv om forskningen deres innebærer beinhardt arbeid, så har de det gøy. 

I anledning jubileet har Khrono også bedt to forskere og en student om å stille hver sine spørsmål til de bejublede toppforskerne (se faktabokser). 

FAKTA

Helge Holdens spørsmål til May-Britt og Edvard Moser

Holden er matematiker på NTNU og spør:

Om den norske regjeringen bevilget 5 milliarder ekstra per år i 10 år på norsk forskning: Hvordan skulle den gjøre det?

Svar: Alt som har med grunnforskning å gjøre trenger å bli styrket. Sentre for fremragende forskning er det mest geniale politikerne har gjort noen gang. Veldig mange toppforskere hadde bidratt vesentlig hvis de hadde fått mer penger og langsiktighet. Da kan man tiltrekke seg de beste forskerne fra hele verden og ha høye ambisjoner. Forskningen trenger penger til stillinger og infrastruktur. Teknologien er så viktig og det koster mange penger. 

Forskning

Har trua på ny nobelpris til Norge — hvis norskkravet fjernes

Private midler ga frihet

Khrono møter to blad Moser på kontoret til Edvard. Beinet hans ligger utstrakt på en stol under intervjuet. Han brakk foten på fjelltur i Albania for fire måneder siden etter en fallulykke i «de forbannede fjell», ei fjellrekke i de albanske alpene. Heldigvis var det mobildekning, og nobelprisvinneren ble fraktet på hesteryggen ned de bratte fjellstykkene. Deretter ble han operert av en tidligere lege av Berlusconi. 

— Jeg skal ikke tilbake dit, konstaterer han. 

10 år har passert. Forskningsresultater er publisert. Edvard Moser sier nobelprisen ikke har betydd at de har fått større gjennomslag på søknader. De blir vurdert på samme linje som alle andre søkere. 

— Den store forskjellen etter at vi fikk nobelprisen, er at vi fikk bygd opp et ganske stort fond. Det startet med Fred Kavli som ga oss en stor startsum, så ble hjerneforskningsfondet bygd opp med private gaver. Det hadde aldri skjedd uten nobelprisen, forteller han. 

Fondet er nå på 300 millioner kroner og gjør at forskerne som fikk nobelprisen for 10 år siden, kan operere friere, raskere og mer langsiktig. Pengene er der for alltid fordi de kan leve av avkastningene derfra. 

May-Britt Moser slutter seg til.

— Frie midler er så vanvittig viktig. 

Gjennombrudd på gang

I den forbindelse forteller hun at en forsker nettopp var innom på kontoret, og da var det visst store ting som var på gang. Og så forteller hun at det var en annen konfidensiell nyhet som Edvard Moser fikk samme dag. 

— Er det konfidensielt, da? undrer han. 

— Det sto konfidensielt med store bokstaver. Begge ler.

— Har dere mange gjennombrudd på trappene?

— Ja, mange. Vi har hatt ett manuskript til vurdering hos Nature, som ble akseptert i dag. Det kommer en større sak der 3. februar, forteller Edvard Moser. 

Så mye mer får ikke Khrono vite ennå. Men da 10-årsjubileet nylig ble feiret med en forskningskonferanse, røpet May-Britt Moser at de kanskje nå vet svaret på om romfølelse er medfødt eller ikke — uten å avsløre noe mer, ifølge NTNU. 

internasjonalisering

25 prosent flere utenlandske forskere i Norge på fem år

FAKTA

Nora B. Kulsets spørsmål til May-Britt og Edvard Moser

Kulset er instituttleder på Institutt for musikk på NTNU. 

 Hvorfor er det viktig for NTNU å ha en musikkutdanning slik vi har i dag?

Svar: At NTNU har greid å utvikle jazzmiljøet er strålende. Å oppleve musikk og kultur er berikende for folk. Den skrur på andre deler av hjernen enn bare den kyniske og målrettede. Veldig lei meg for at utdanninger kuttes, sier May-Britt Moser, som anbefaler diktet Kunstneren av André Bjerke.

Musikk er for meg som å gå i fjellet, det er avkobling og stimulering av en annen del av hjernen. NTNU og Norge må satse på det de er gode på, musikk er et slikt område, særlig jazz. Der har NTNU vært veldig gode. De må ta vare på det. Utdanninger kan rives ned på ett år og det tar langt tid å bygge de opp, sier Edvard Moser. 

— Alt vi publiserer må være bra

Større tilfang av private midler er altså bonusen for å få en nobelpris. I tillegg antar de at prisen også har bidratt at de beste forskerne kommer til Trondheim.

— Når vi rekrutterer postdoktorer og stipendiater passer vi på at de ikke kommer på grunn av nobelprisen, men fordi de er genuint interesserte. Vi får noen av de beste talentene i hele verden. Om det er nobelprisen, eller 20—30 år med forskning som gjør det, er vanskelig å si. At vi er synlige har nok betydning. Nå vet alle hvem vi er, sier Edvard Moser. 

Det var noe helt annet da de begynte i det små, to forskere i en avkrok i verden. Nå får de veldig publisitet hver gang de oppdager noe nytt. Med det kommer et veldig ansvar, sier han. 

— Alt vi publiserer må være bra. Vi kan ikke gjøre feil en eneste gang. Vi blir alltid husket for det siste vi publiserte. Publiserer vi en dårlig artikkel, så blir vi husket for det.

Kvantesprang

I laboratoriet står det ei svart kasse, der de springer ei mus rundt og rundt i løpehjulet. På hodet har den et treningsmikroskop. Det var et skikkelig gjennombrudd da den kinesiske hjerneforskeren og ingeniøren Weijian Zong først fikk et 500 grams mikroskop til å bli fem gram. Så ble han rekruttert til Kavliinsituttet og reduserte det til 2,6 gram. Først da var det lite nok til at mus og rotter kan ha det påkoblet på hodet. 

— Det gjorde at vi fikk se rett inn i hjernen og kan se hundretusenvis av celler i aktivitet samtidig, sier Edvard Moser. 

FAKTA

Oline Sæthers spørsmål til May-Britt og Edvard Moser

Medisinstudent og tidligere studentleder

Hva er det viktigste dere gjør for å sikre trivsel og mestring hos de unge forskerne som dere har rekruttert?

Svar: Både dyr, forskning og folk skal ha det best mulig og føle seg trygge. Vi vil få folk til å føle at de mestrer og opplever en teamfølelse. Vi bruker penger slik at de kan spise middag sammen en gang i måneden. Vi skal hjelpe hverandre og gi hverandre informasjon, vi opererer mye bedre sammen når vi jobber som team, slik Nils Arne Eggen sto for. 

De beskriver det som et kvantesprang sammenliknet med da de tidligere kunne se ei eller noen få nerveceller av gangen. 

Rekruttering av forskere kan også se skje i en taxi. Edvard og doktorgradsstudent Weiijan Zong satt i samme taxi fra den ene delen av Beijing til den andre. Der fikk han overtalt den dyktige ingeniørstudenten til å komme til Trondheim. 

— Dette er ett av mange eksempler på hvordan private midler gjør at vi raskt kan rekruttere de beste. Skulle vi gått gjennom den vanlige mølla, søke og vente til neste år, kunne vi mistet forskeren. Nå kunne vi si at du kan komme til oss, ta med deg ingeniørvitenskapen din, så kan du lære mer om hjernen enn du kan, sier May-Britt.

Zong fikk forøvrig 8 millioner kroner fra Forskningsrådet nylig til å utvikle miniskoper som har enda bedre kapasitet og oppløsning enn dagens utstyr. 

Mario viser vei

I laboratoriet viser doktorgradsstudent Nienke Laura de Jong oss hvordan minimikroskopet fungerer uten at vi får praktisert det på musa Mario denne gangen. Mikroskopet festes på hodet til musa, som springer rundt i boksen en halvtimes tid. Mini2P, som det kalles, viser aktiviteten til nevronene. Et kamera filmer og viser hvor i boksen musa befinner seg. Lokkemiddelet er ballerina- og oreokjeks, som Mario tygger velvillig på. På skjermen lyser de aktive nevronene opp og får oss til å tenke på både stjernehimmel og nobelpriskjolen til May-Britt. 

— Det er kjempegøy nå. Vi prøver å forstå hvordan store grupper av nerveceller samarbeider. Det gikk ikke an for fem-seks år siden. Fagfeltet har utviklet seg voldsomt, sier Edvard Moser. 

— Heldige, og litt kløkt

Ingen av nobelprisvinnerne kom fra akademiske familier. Det lå ikke i kortene da de vokste opp på Sunnmøre at de skulle havne til topps i det vitenskapelige hierarkiet. 

— Bakgrunnen vår har vi snakket mye om. Vi har tenkt at det kanskje ikke er så bra å få alt lagt til rette med mye nettverk med foreldre og slektninger. Vi måtte tenke som kjerringa mot strømmen hele tida. Det har vært litt som eselet med gulrota foran seg. Vi har hatt en lidenskap for å finne ut hvordan vi kobler atferd med hjernen. Dette har drevet oss fra vi var små, sier May-Britt Moser. 

De ble begge kalt for professorer da de var små. Og Edvard Moser fikk mange bøker, sier hun. Dessuten har de som ektepar og som fraskilte støttet hverandre. 

— Vi har designet absolutt alt selv. Det var hardere arbeid og noen flere omveier enn om vi hadde fått servert alt på ett fat. Men da hadde det ikke vært så kjekt. Vi har hatt sunnmørsk stahet. 

Edvard Moser sier de har vært litt heldige. 

— Litt kløkt har det også vært. Når man ikke har noen akademisk bakgrunn, så er det lett å velge feil fra starten. Da kommer man ikke ut av det. Vi har hatt folk som etter hvert ga oss gode råd, men i begynnelsen kunne vi gjort noe helt annet, sier han. 

— Da hadde du ikke visst hvem vi var.